Mål og mening

Et politisk definerende utviklingstrekk i de nordiske landene i dag er at det i økende grad mangler ressurser til noe de fleste inderlig setter pris på: velfungerende velferdstjenester. Selv om det generelle velstandsnivået er høyere enn for tretti år siden, er presset på dem som faktisk gjør jobben i omsorgsyrkene, ofte større. På en eller annen måte er det blitt tatt noen veivalg. De som gir av seg selv i omsorgsarbeidet, forventes å gjøre mer for fler.

Den danske feministiske samfunnsdebattanten Emma Holtens bok Underskudd. Om verdien av omsorg nærmer seg denne merkelige tilstanden gjennom et kritisk blikk på økonomifeltet: «politikkens morsmål … maktens språk». Boka kom ut i Danmark i fjor og er nå utgitt i norsk oversettelse (Res Publica).

I 2013 ropte en overskrift i den danske rikskringkastingen ut at «nye tall» fra økonomer viste at «kvinner er et tapsprosjekt for samfunnet». Sju år senere, etter at forfatteren nylig har kommet fra en livreddende visitt på Bispebjerg Hospital, møter hun en ny overskrift som slår fast at kvinner fremdeles er et tapsprosjekt.

Dette er et populært grep. Holten nevner sågar en norsk artikkel fra 2022, da Nettavisen ved sjefredaktør Gunnar Stavrum hadde oppdaget en «brannfakkel fra SSB» og slo stort opp at «Kvinner koster samfunnet 12 mill. kroner gjennom livet», med ingressen «Hvite, middelaldrende menn bidrar mest til fellesskapet, mens kvinner i snitt er et underskuddsfenomen».

Selv husker jeg en variant av denne typen beregninger, gjennomført av Brochmann-utvalget i 2011. Investor Jens Ulltveit-Moe kledde da det hele i folkelig fantasieggende ord: «Ikke-vestlige innvandrere er et rent nettotap.» Samme manøver er senere blitt gjort i en svensk rapport, med den etterfølgende debatten man kunne forvente.

Metodikken i selve rapportene er å se på forventede inn- og utbetalinger til og fra statskassen. «Underskuddet» i disse tilfellene beror på at kvinner (og innvandrere) får lavere markedslønner og dermed betaler mindre skatt. Dette understrekes også av SSB-forskeren Erling Holmøy, som sammen med to kolleger skrev i Prosa 2/2024, basert på samme materiale som Stavrum tar til inntekt for sin artikkel, at «nordmenn flest er statsfinansielle minusvarianter»: Analyser av statsfinansielle virkninger «er noe helt annet enn lønnsomhetsvirkninger for samfunnet».

Vi kunne også uttrykke det som at det er en samfunnsøkonomisk overutnyttelse vi er vitne til her. Nøkkelen er den sterke ideologiske forestillingen om at lønn er en direkte gjenspeiling av den verdien en person «bidrar med» til samfunnet. Vanskelighetene med å skulle vurdere omsorg innenfor disse rammene blir utslagsgivende for resultatet.

Underskudd retter søkelyset mot slike forestillinger og deres utspring. Det er et viktig arbeid. Hver debatt om hvordan ressurser fordeles, og hvordan dette pakkes inn og begrunnes i samfunnet, må forholde seg til det økonomiske språket. Som Holten konstaterer innledningsvis, «finnes ingen andre tenkemåter som er i nærheten av å ha den innflytelsen som økonomiens verktøy har. Hva vi har ‘råd til’, er det samme som hva som er ‘mulig’.»

Den formen for økonomisk tenkning og språk som Holten undersøker i boken, har hun valgt å kalle «den etablerte økonomien». Selv om en slik kategorisering er forenklende, er det politisk relevant å diskutere de faktiske effektene av de dominerende økonomiske modellene: «verktøyskuffen» som økonomistudenter får vite at de nå får, og som blir flittig brukt av politikere, journalister og byråkrater.

Noen ganger kan det virke som at Holten anvender «den etablerte økonomiens» idéhistoriske røtter og politiske konnotasjoner som utgangspunkt for en mer svevende kritikk mot enhver rasjonalisme som sådan. Men det fundamentale problemet med den i dag dominerende økonomiske skolen er at den ikke forholder seg til økonomien som noe genuint samfunnsmessig. Det som forsvinner, blir da det sosiale og relasjonelle – som omsorg og makt, altså nettopp det som er viktig for å forstå og forandre.

I det store og hele er likevel Underskudd en sterk og høyst tiltrengt invitasjon til debatt om hva som skjer i økonomien, og hvordan vi burde prate om det.

Jeg tenker på det når jeg ser den svenske dokumentarfilmen Det omätbara, som hadde premiere i november. I filmen skildrer regissør Nils Petter Löfstedt omsorgsarbeidet og de menneskene som utfører det. Tittelen er hentet fra filosofen Jonna Bornemarks bok Det omätbaras renässans (2018). Det er en klok og rørende film som synliggjør det avgjørende bidraget organisert omsorgsarbeid i ulike former – fra førskole til eldrehjem – leverer til samfunnsmessig, menneskelig rikdom. Den mellommenneskelige ømheten som oppstår når et urolig barn skal hviskes i søvn, eller når hjelpepleieren – som har fortalt om smerten over at han ikke kunne være hos sin døende far i hjemlandet – spøker frem ung livsglede hos den nittiårige damen, lar seg ikke måle på eksakt vis.

Men det betyr noe – som kan forstås.