Balansert, kondensert, imponerende!

Eirik Kvindeslands bok Iran og Israel. Gamle venner, nye fiender kom ut i vår. 13. juni, bare noen uker etter at boka var ute, gikk Israel til massivt angrep på Iran. Anlegg og infrastruktur ble bombet. Militære, politiske og vitenskapelige topper ble drept. Iran svarte med missiler og droner. Runden ble avsluttet etter 12 dager og amerikanske bomber mot tre iranske kjernekraftanlegg.

Betyr det at Kvindeslands bok allerede er passé? Absolutt ikke. Boka er et kondensert og samtidig velbalansert bidrag til forståelse.

Kvindesland byr på et forfriskende alternativ til den vanlige, reduksjonistiske «forståelsen» i vestlig offentlighet, der en forslitt trope om Iran og Israel som nærmest transhistoriske «erkefiender» spøker. I stedet kompliserer og kontekstualiserer han begge staters historie, og ikke minst relasjonen mellom dem. Og han gjør det imponerende lettlest – analytisk presist, uten å være akademisk overlesset.

En av nøklene er Kvindeslands måte å forholde seg til kildene på. Med sine språkkunnskaper har han kunnet botanisere blant arkivmateriale på persisk og hebraisk. Det gir ingen sensasjonelle avsløringer, men setter teksten i relieff. Han levendegjør den rike og pågående historien om Irans jødiske befolkning – «aktivt glemt av de moderne statene Iran og Israel». Men også mer generelt gis det større plass til den indre dynamikken i både iransk og israelsk politisk historie.

Sionismen er beskrevet som både en reaksjon på europeisk antisemittisme og ekskludering – understreket i blod av nazismens historisk unike, industrielle folkemord – og «et produkt av imperienes tidsalder, og Europas ønske om å underlegge seg og ‘sivilisere’ resten av verden». Dagens israelske stat er formet – men er ikke en fastetset gjenspeiling – av denne historiske dobbeltheten.

For Kvindesland er ikke det iranske regimet en endimensjonal monolitt av «antivestlig» irrasjonalitet. Dagens Iran er på én og samme tid et autoritært statsapparat som undertrykker egen befolkning, en arena for mobilisering og maktkamp mellom ulike interesser, og en rasjonell aktør på den internasjonale arenaen, drevet av mål som nasjonal suverenitet og territoriell integritet.

Og som Kvindesland påpeker: «I begge land kan selv de mest konservative og religiøse statsledere sette ideologien til side og handle pragmatisk.»

Bokas undertittel – gamle venner, nye fiender – understreker at forholdet mellom Iran og Israel ikke alltid har vært det samme. At begge har posisjonert seg vis-à-vis den arabiske majoriteten i regionen har til tider fungert som en indirekte allianseskapende faktor. De sto begge på USAs side i den kalde krigen og hadde et omfattende etterretningssamarbeid. Da shahens brutale hemmelige politi SAVAK ble opprettet i 1957, vendte Iran seg til Israel for å skaffe kompetanse som CIA var mer forsiktige med å spre videre. På denne tiden utgjorde iransk olje hoveddelen av Israels forbruk.

Seksdagerskrigen i 1967 endret Israels posisjon i regionen. Kombinasjonen av Irans vilje til å være regional stormakt under USAs vinger og voksende antikoloniale strømninger i den iranske befolkningen dempet entusiasmen i samarbeidet, uten at det ble konfrontasjon mellom landene.

Men heller ikke revolusjonen i Iran i 1979 – som Kvindesland beskriver kortfattet, svært kunnskapsrikt og balansert – ledet til noen konfrontasjon i dagens skala. Selv om det nye regimet ikke ville anerkjenne Israel, holdt det seg til verbale fordømmelser. Khomeini hadde også noe av det samme synet som de arabiske diktaturene på den palestinske frihetskampen: suspekt frihetssøkende og en potensiell trussel mot det nasjonale samholdet dersom deres sak skulle «smitte over på» det iranske samfunnet.

En rekke forskyvninger, i begge land, i regionens maktbalanse og i USAs nærvær har banet veien til dit vi er i dag. To av Irans naboland er blitt invadert av USA. Der Iran har forsøkt å dyrke frem en strategisk buffer – Assads Syria, Hizbollah i Libanon, houthiene i Jemen – har det endt med kollaps eller militær svekkelse. Kvindeslands balanserte prosa hindrer ham ikke i å være forbilledlig tydelig på at deter Israel som har vært «den pro-aktive og eskalerende part» i konflikten med Iran.

En av Kvindeslands velbegrunnede konklusjoner er at Palestina-spørsmålet ikke har særlig stor betydning for konflikten mellom Iran og Israel. Samtidig er det vanskelig å se bort fra betydningen av det som nå skjer i Palestina for dynamikken fremover. Folkemord, etnisk rensing og eventuelt fjernstyrt kolonisering i Gaza er på god vei til å bli dødsstøtet for etterkrigstidens folkerettslige strukturer. Regimet i Israel fungerer som politisk forbilde for høyrepopulistiske og ultranasjonalistiske krefter i andre land. Dehumaniseringen av palestinere kommer unektelig til å ha en påvirkning på den militære, sosiale og politiske utviklingen i Israel.

Inntil videre er det bare å håpe på en stor leserskare for boka, og gjenta det Nansen-instituttets direktør Iver B. Neumann avsluttet sin anmeldelse med: «Den bør bli innstilt til det som er av sakprosapriser her til lands.»¹

Oversatt fra svensk av Kaja Rindal Bakkejord, MNFFO