Navnestridsøksa

I 2003 ble det levert inn ei øks til Trøndelag folkemuseums samlinger på Sverresborg. Øksa var ledsaget av en lapp hvor det heter at den ble «brukt» i forbindelse med et folkemøte under navnestriden i Trondhjem. Ut over det har det vært sparsomt med opplysninger om øksa, som i tjue år har ligget upåaktet i museets samlinger. Men i Farlege språk. Historisk lesebok om språkkonfliktar, som kom ut i fjor, har Ottar Grepstad løftet den opp til ny historisk betydning. Ifølge Grepstad er øksa «[d]en gjenstanden som meir enn noko anna symboliserer slaget om Trondhjem».

Det er ingen ubetydelig påstand. I dag kan det virke kuriøst at en uenighet om et navn kan føre til så sterke reaksjoner. Da Stortinget innførte Nidaros som nytt navn på byen til Olavsjubileet i 1930, i strid med bystyrevedtak og en lokal folkeavstemning hvor 92% ønsket å beholde Trondhjem, førte det til store demonstrasjoner og opptøyer. Men det forhatte stortingsvedtaket føyde seg inn i rekka av et langsiktig nasjonalpolitisk arbeid, som på sett og vis fikk sitt Stiklestad, i Nidaros. Som språkforskeren Ivar Berg skriver: «Den store fornorskinga, dels gjennom revidert skrivemåte, dels gjennom namnebyte, kulminerte på eit vis med striden om Nidarosnamnet. Grensa var nådd for kor langt ein kunne gå i å gjeninnføre gamalnorske namn»¹. Hvilken mening vi tillegger øksa, har dermed betydning for hvordan vi forstår hva som var i spill under nasjonsreisinga før andre verdenskrig.

Den røde øksa har påskriften «Markhusbane», og er åpenbart rettet mot Knut Markhus, stortingsmannen for Venstre som mer enn noen andre kom til å personifisere Nidaros-vedtaket. Det fins i dag ingen opplysninger om hvorvidt øksa faktisk har blitt brukt, eller av hvem. Grepstads undersøkelser peker mot en sekretær i Ungdommens Riksmålsforening i Trondhjem, som ble frontkjemper under krigen. Av dette brygger Grepstad følgende sammendrag:

Øksa «Markhusbane» var retta mot ein folkevald og offentleg tenestemann. Mest av alt protesterte trondhjemmarane mot at folkevalde organ såg bort frå folkemeininga i byen. Eit lite tiår seinare kjempa nokre av dei mot folkestyret i Noreg (Farlege språk, s. 179)

Slik knytter Grepstad motstanden mot et demokratisk overgrep til ikke-demokratiske rørsler i befolkningen som seinere munnet ut i nazisme. Det er et problematisk grep. For det første underslår det hvor stort overgrepet fra Stortinget faktisk ble oppfattet som, og gir et fordreid bilde av den store folkelige motstanden som fant sted i Trondhjem. For det andre leder det oppmerksomheten bort fra noe vesentlig: Kampen om Trondhjem var et slag mellom to ulike oppfatninger av hva det norske er, og hvor den ene sida – med Knut Markhus i spissen – så seg blinde på at de alene hadde det norske og den nasjonale framtida på sin side.

Navnestriden fant sted mens norskdomsrørsla var på sitt mest offensive. Da hadde arbeidet med å fornorske stedsnavn i Norge allerede pågått i nærmere hundre år, og på 1920-tallet stod byene for tur. Etter hundrevis av år under dansk styre skulle norsk språk og kultur vinnes tilbake, og bynavnene var intet unntak. Byenes navn ble ansett som en statssak, og med varierende motstand ble Kristiania til Oslo i 1925, Fredrikshald til Halden og Fredriksvern til Stavern.

Hvorfor ble motstanden så mye større i Trondheim enn i Oslo? For det første ble det i Trondheim holdt folkeavstemning om saken, med et overveldende flertall mot navneendring. Forfatteren Bjarne Slapgard, som selv var pådriver for Nidaros og hadde fått merke agitasjonen i byen, mente det «var uklokt både å ha folkeavstemning, å krenkje det store fleirtalet i byen ved å setja lova ut i livet, og å utnemne Markhus til skoledirektør i Nidaros»². Grepstad mener også at det virket skjerpende på «dei politiske valdsaksjonane kring 1930» at

[n]ynorskbrukarane var mykje meir positive til ein aktiv stat i språkpolitikken enn riksmålsbrukarane var. Difor forsterka det konflikten at rikspolitikarane dreiv fram namnesakene med god støtte frå nynorskbrukarar. Den norske samfunnsorganiseringa verka dermed inn på så vel grunnlaget for konflikten som kva utvegar ein kunne finne. Tillit på nynorsk var mistillit på riksmål (Farlege språk, s. 184).

Det siste er nok riktig. Men samtida var ikke blind for motforestillinger. Venstreregjeringa med statsminister Mowinckel, som selv aktivt støttet Nidaros-navnet, valgte på bakgrunn av den store motstanden å trekke forslaget om navneendring. I Stortinget uttalte statsministeren selv at «…når som i dette tilfelle et bystyre enstemmig fraråder en navneendring, har regjeringen funnet å ikke burde sette sig ut over et slikt resultat av bystyrets behandling av spørsmålet»³.

Men Markhus var, som Grepstad også omtaler ham, en «ganske sta politikar», fremmet forslaget som benkeforslag, og fikk flertall. Det store problemet etterpå var at kravet om to tredjedels flertall gjorde det vanskelig for Stortinget å reversere vedtaket. Først etter to år og sju stortingsvedtak kom saken til en endelig løsning, da kompromissløsningen Trondheim ble vedtatt. Det underbygger at navnestriden i Trondheim først og fremst bør forstås som en politisk svikt, hvor demokratiet manglet evne til å tilpasse seg en virkelighet hvor norskdomsrørsla på et avgjørende tidspunkt mistet folkelig legitimitet.

Vel så interessant er det at det i Trondheim tidlig ble et diskusjonsspørsmål hva som faktisk var det norske, noe som rammet selve kjernen i norskdomsrørslas bestrebelser. Selv om diskusjonen i Oslo også hadde selverklærte nasjonalpatrioter på begge sider, utfordret argumentasjonen aldri det som fortsatt var hovedlinja i norskdomspolitikken. Historikeren P.A. Munch løftet allerede i 1855 tanken om at det hadde vært et urimelig innfall av danskekongen å endre Oslo til Christiania i 1624⁴.

De som forsvarte Kristiania-navnet, mente agitasjonen for Oslo var fanatisk, og at et navneskifte var et forsøk på å fortrenge en periode i norsk historie som det verken var mulig eller ønskelig å utradere⁵. Argumenter som at dansketida hadde lagt grunnlaget for det moderne Norge, og at Christian IV var en av de beste monarkene Norge hadde hatt, var likevel ikke sterke nok til å overvinne Kristiania som symbol på politisk og kulturell ufrihet⁶.

Statsviteren Øyvind Østerud har beskrevet hvordan Høyre tapte kampen om det nasjonale, fordi Høyre forsvarte institusjoner som lå utenfor landets grenser⁷. Venstre fikk dermed lett spill, fordi nasjonalismen de forsvarte, gikk i ledtog med parlamentarisme, demokratisering og selvstyre.

I Trondheim var det tidlig et sentralt argument at Trondhjem var et vel så norsk navn som Nidaros. Trondhjems-tilhengerne hadde den kjente språkhistorikeren Didrik Arup Seip på sin side, som til og med argumenterte for at endelsen hjem kan ha utviklet seg lokalt. På den andre sida stod språkforskeren og historikeren Gustav Indrebø, som mente å kunne påvise at Nidaros var det eldste bynavnet⁸. Men også han mente at navneendringa fra Nidaros til det gamle distriktsnavnet þrándheimr tok til allerede i 1380-åra⁹.

Dermed kan man ikke så enkelt hevde at Trondhjem var et dansk navn som ville bli erstattet av et norsk. Seips oppfatning var at «[v]ed å innføre navnet Nidaros nå knytter vi ikke vår tid sammen med den gamle sagatiden. Men vi reiser et monument over en tidbundet opfatning av vår gamle historie og av norsk språkhistorie»¹⁰.

Dette er vesentlig for å forstå motstanden i Trondhjem, og åpner for en annen fortolkning av hvordan vi kan forstå øksa på Sverresborg. Markhus ble nemlig også beskyldt for å lefle med udemokratiske verdier. I Adresseavisen 14. oktober 1929 kan vi lese om ett av Trondhjemsforeningens foredragsmøter, hvor foreningas styremedlem, dr. Arnt Brodal hadde ordet:

Navnebyttet er et utslag av en maktbrynde i høieste potens. Det er et utslag av sagasvermeri og et sagatyranni som taleren drog sterkt til felts mot, et svermeri som bl.a har lærerskolene som formidlingsanstalter. Her trenges en moderne reisning på nutids grunn, og ikke på levninger fra det 12te og 13de århundre. Foredragsholderen vilde ikke ønske nogen ondt, men man kunde tillate sig det tankeeksperiment å la Markhus overføre til den norske sagatid en stund. Han vilde visselig bli kurert.

Hva om Markhusbane-øksa ble brukt for å illustrere et slikt tankeeksperiment? I så fall har den blitt brukt med motsatt budskap av det Grepstad tillegger den, for å illustrere det demokratiske underskuddet i å neglisjere folkeavstemningen. «Noko mangla i Trondheim og andre stader der kampen mot ei gruppe språkbrukarar fall saman med ein kamp mot styresmaktene. Tilliten til demokratiet svikta», skriver Grepstad (s. 179). Men i sum gir dette et anakronistisk tilslørende narrativ. Målrørslas uttalte ambisjon i mellomkrigstida var å bli «einaste riksmål i landet». Framstillinga av en truet språkminoritet er målrørslas selvforståelse i dag, tredd ned over fortidas ører. Det er ingenting som tilsier at det var som språkbruker Markhus ble så forhatt i Trondheim – selv om navnestriden utvilsomt også bidrog til å svekke målsaken.

Nasjonsreising ble av åpenbare årsaker ikke det samme etter krigen. Derfor er det viktig å ikke tilsløre det interessante spenningsforholdet mellom ulike oppfatninger av det norske med raske koplinger til nazisme. Det er til forveksling likt debatten om målrørsla og nazismen som historikeren Hans Fredrik Dahl forårsaket da han ble beskyldt for å knytte norskdomsrørslas verdier til oppslutningen om Quisling og Nasjonal Samling, og som Kjartan Fløgstad imøtegikk med pamfletten Brennbart¹¹. Her viser Fløgstad «den motkulturelle immuniteten mot nazismen», hvor både Indrebø og Markhus nevnes som personer som stilte seg steilt imot det totalitære, til tross for enkelte «deskrediterende sammenfall mellom NS-staten og norskdomsrørslas nasjonale mytologi» .

Det fantes framtidige NS-folk på begge sider av den norske språkstriden. Men det er ingenting som tilsier noen logisk kopling mellom hvilket språksyn en hadde i mellomkrigstida, og hvorvidt en ble nazist eller ei i 1940. Snarere tvert imot viser studier av nasjonalisme at de kan gi vidt forskjellige utslag – både imperialisme og anti-imperialisme¹². Filosofen Jon Hellesnes har framholdt at Indrebø og Ivar Aasen representerer to ulike former for nasjonalisme, en etnisk og en statsborgerlig, hvor skillet består i at Aasen framhever målreisning som en kulturell forutsetning for demokratisk deltakelse, mens Indrebø hevder «den nasjonale reisings- og sjølvhevdingstanken. Og truskapstanken»¹³.

Med dagens øyne er det er lett å se at Indrebøs motivasjon går i flukt med den etnisk baserte og førpolitiske nasjonen som også skor seg med førere. Men samtidig er det like lett å se at demokratiske forutsetninger for deltakelse i gitte historiske kontekster også forutsetter nasjonsreisning. Nettopp fordi fellestrekkene er vel så påfallende som ulikhetene, blir koplinger til nazismen altfor ofte avsporinger som svekker muligheten til å forstå hva som faktisk var i spill, og hva som er vilkårene for nasjonale fellesskap. Det kan markhusbaneøksa i all sin ubestemmelighet si oss mye om også i dag. Kanskje gjør den det aller best nettopp i ubestemt symbolsk form – fordi nasjon og demokrati på noen grunnleggende måter forutsetter hverandre i en dynamikk som aldri skal tas for gitt.