Kulturjournalistikken har godt av å treffe bredere

Kulturjournalistikken er ikke spesielt populær. Det skjønte jeg først da både lærere og medstudenter rynket på nesen over valget mitt i 2015. Jeg var journalistikkstudent på Høgskolen i Oslo og Akershus, siste kull før det ble universitetet med det grusomme navnet Oslomet. Av de 60 studentene jeg studerte sammen med, var det ingen som søkte seg inn på kulturjournalistikk-emnet av fri vilje. De ville studere krim, sport og andre retninger. Blant de åtte som til slutt kom inn på kulturjournalistikk, var jeg den eneste frivillige. De andre havnet der på restplass.

Siden har emnet blitt lagt ned. Jeg er med andre ord landets siste utdannede kulturjournalist, sammen med fem andre. To av dem droppet nemlig ut.

Kulturjournalister blir gjerne sett ned på blant journalister flest. Dette er en vond kamel å svelge for kulturjournalister flest. Vi liker å tenke om oss selv at vi er høyt kvalifiserte. Men blant journalistene anses vi ikke som det. Vi leses lite. Kuttes. Er svevende. Og så videre. Orienterer oss ikke etter håndgripelige fakta.

Selv kunne jeg ikke forstå at folk valgte krim over kultur. Krim byr nok på spennende arbeidshverdager og lar en utøve journalistikk på spennende måter. Man holder opplysninger skjult for myndighetene, går gonzo og undercover, og ikke minst avdekker man nyheter. I journalistikken er man gjerne best om man er først ute. I lys av dette kan kulturjournalistene virke tåpelige. Vi skriver om trender og tendenser i samfunnet. Om fenomener som er i ferd med å bli store, men som ingen enda helt har forstått. I kulturavisen Subjekt, som jeg har grunnlagt og er redaktør for i dag, sier jeg gjerne at vi heller skriver om fyrstikkene som er i ferd med å tenne gnisten, enn om bålet når det allerede brenner.

Av alle retninger innen faget skulle jeg liksom ta det «minst relevante» og «dårligst betalte»? Jeg hadde alle forutsetninger, men valgte tydeligvis et «lavstatusyrke» innen journaliststanden. I motsetning til mange andre var imidlertid ikke dette noe jeg tenkte grundigere over. Sånn fungerer gjerne lidenskapen.

Kaninhullet må fylles
Oftere og oftere tar jeg meg selv i å tenke at yrket nå er på vei til å bli erstattet av en helt ny medieøkologi, hvor influenseren troner som både kritiker, anmelder og nyhetsformidler. Resten av oss fagarbeidere fra den gamle skolen står noe fattigslig igjen i forsøket på å dekke en verden som først og fremst utspiller seg på små skjermer i de tusen hjem, i hver sin algoritmiske menighet, såkalte kaninhull – alternativt dekke det lille av verden som fortsatt er igjen på utsiden. I en tid da algoritmene gjør oss bedagelig anlagte for manipulasjon, mener jeg kunst- og kulturkritikken er viktigere enn noensinne. Vi trenger stemmene som kan argumentere for hvorfor noe er bra, mens annet er dårlig.

Kulturjournalistikken i dagsavisene har vært i nedgang etter digitaliseringen. Tidsskriftene har rikt med kulturstoff, men stadig færre leser dem. Folk flest får mindre kultur i monitor, selv om nisjepublikasjoner – som Klassekampen, Morgenbladet og Subjekt – har vind i seilene. Da må vi forsøke å nå ut til flest mulig, og det er det vi i Subjekt driver med.

Kulturjournalistikkens røtter strekker seg tilbake til britisk salongkultur fra 1700-tallet. Den har noe nisje, nerdete og intellektuelt over seg. Ting som krever en innsats, og som i sitt vesen virker ekskluderende – hvilket er en smule paradoksalt, all den tid kulturen angår oss alle. Også de som tror at kulturen starter og stopper ved rumpemaling og lyrikk som ikke selger. Her mener jeg kulturjournalister lenge har forsømt oppdraget sitt. Ved å forholde seg til et slags premiss om at kulturen er til for spesielt interesserte, har man heller ikke hatt noe insentiv til å hente lesere fra det brede lag av befolkningen.

Jeg skjønner hvor den holdningen kommer fra. Selv tilhørte jeg et utpreget hipstermiljø i min ungdom. Vi var åpenbart verdens «kuleste» gjeng og hadde naturligvis den mest velutviklede smaken, den friskeste stilen og de beste politiske overbevisningene. Vi levde og åndet for kultur i vid forstand – alt fra den nyeste musikken i tyske technokjellere til japansk mestersløydhåndverk og kimchi før det var in.

Laissez-faire!
Etter hvert innså jeg at snobberiet hadde sine begrensninger, og da jeg grunnla Subjekt, ble ambisjonen min derfor heller å se hvordan jeg kunne skape engasjerende kulturjournalistikk som også kunne treffe bredt og generere lesertall. Jeg så ikke dette som en motsetning til journalistgjerningen – tvert om! Det er tross alt kulturen vi snakker om – den som omfatter samfunnet som sådan, ikke bare chatten til en kollokviegruppe på Blindern.

Litt folkelig kan denne delen av journalistikken faktisk tillate seg å være – en holdning vi stadig får pepper for fra våre konkurrenter. I 2020 skrev for eksempel de daværende redaktørene i Bokvennen litterær avis (BLA), Even Teistung og Ulla Svalheim, et slag for «en mindre litteratur». Her gikk de hardt ut mot undertegnede for å jage klikk med kulturjournalistikken. Jeg svarte i Subjekt: «Redaktørene i Bokvennen litterær avis kaster skygge over Subjekt for å drive et kommersielt klikkjag. Selv mener de løsningen er å krysse fingrene.» I Klassekampen gikk scenekunstner Mariken Lauvstad ut mot Subjekt og kalte meg for «Kongen av kulturkrig».

Subjekt vokser på at slik spekulativ pengemotivkritikk gjentas til det kjedsommelige av våre meningsmotstandere: At vi ikke egentlig bryr oss om kulturlivet, bare om klikk. Ironisk Paradoksalt er det også at aviser med langt mer offentlig støtte enn oss skal vie plass til å kritisere en avis som ikke kan tillate seg å ta mindre risiko. Uansett er jeg overbevist om at en leserorientert kulturjournalistikk er den eneste veien å gå for å gjøre kulturjournalistikken tilgjengelig for flere.

Subjekt er en utfordreravis, og en del av vår strategi er den skamløse jakten på klikk. Hvorfor skulle ikke kulturjournalistikken tåle det? Selvfølgelig skal folk få kunst, drama og intriger i et høyt tempo, og i et aktuelt formspråk. Noe annet vil være ytterst uambisiøst for både journalistikken, kunsten og kulturen. Her har man snudd det helt på hodet, ved å heve kulturjournalistikken over sitt eget samfunnsoppdrag, og samtidig se ned på dem som prøver å aktualisere feltet for flere. Man har følt seg for gode og har blitt for komfortable i rollen sin.

I en hundepark fylt av stylede mynder og kongepudler burde det jo være plass til minst én bullterrier. At kulturjournalistikken både favner vidt og bredt, gjør etter mitt syn samfunnet en tjeneste, spesielt i en tid hvor de estetiske fagene er under press i skolen, hvor færre leser bøker, anmelderiet kuttes og mediene sliter.

Kulturjournalistikk aktualiserer kunsten og bidrar til å legitimere dens rolle i samfunnet. Samtidig virker den, på sitt beste, som en slags agora hvor ulike stemmer slipper til for å sette samfunnsproblemer på dagsordenen. Den dokumenterer samtiden og skaper bevegelse i samfunnet. I Subjekt holder vi derfor den frie – gjerne også vanskelige – debatten høyt.

Det forundrer meg at den verdiliberale linjen kombinert med den markedsorienterte strategien vår fortsetter å vekke så mye mistanke. Kulturfeltet består i det store og hele av gründere og selvstendig næringsdrivende, og da er det noe paradoksalt med denne kritiske holdningen til gründermentalitet og sunn konkurranse. Man opererer gjerne med et premiss om at statlig støtte er edelt, mens konkurranse og å selge folk det de faktisk etterspør i markedet, er suspekt.

Her burde mange rett og slett sjekke privilegiene sine.

Bli rik på kultur
Kulturjournalistikken er med på å forme vår identitet, selvforståelse og felles historie. For å virke optimalt avhenger den av en rekke forskjellige perspektiver og utgangspunkter, og trenger vel derfor også annerledestenkende som tør å gå utenfor den godt opptråkkede stien? Det tror i hvert fall jeg.

Kulturen er hele tiden i skjæringspunktet mellom kjent og ukjent, gammelt og nytt – som journalister er vi nødt til å bli med til frontlinjene, kjenne vårt felt og holde oss relevante. Kulturfeltet, som gjerne messer om åpenhet og toleranse, har dessverre vist at det også kan bli selvrettferdig, autoritært og snevert hvis ingen følger med, slik debatter i seinere år om rasisme, ytringsfrihet, kunstnerisk verdi og politisering av kunstinstitusjonene for alvor har vist oss.

Kulturkritikk er, slik jeg ser det, nemlig en kjærlighetserklæring, ikke en trussel. Vi trenger en kulturavis som tør å utfordre det politisk korrekte, det etablerte og inngrodde. Folk trenger mer kulturstoff. Alternativet er en fattigere, algoritmestyrt hverdag – og offentlighet.