Frivilliges tekster på Facebook er i ferd med å bli en ny sjanger. Ofte lever de sitt eget liv blant leserne. Men som facebookskribent står man også helt alene når det gjelder hva man skriver om, og hva man velger å ikke skrive om.
«Jeg vil at mine barn og andre barn skal vokse opp i et samfunn hvor man får formidlet historien – slik den var. Hvor de kan få lære av historiske hendelser og feil», skrev Erna Solberg etter at Facebook hadde slettet en av hennes oppdateringer. De siste månedene har hundrevis av nye skrivere, frivillige hjelpearbeidere, gjort nettopp det. Vi har formidlet historien – slik den er. Fra ulike strender i Middelhavet har vi i lukkede grupper delt, postet, skrevet og byttet bilder mens vi har lett etter bortkomne barn, og hver eneste dag har vi som skrivere vurdert hva vi vil og kan poste på Facebook. Som en gruppe historieskrivere uten redaksjon har vi laget oss våre egne redaktørplakater. På toppen av de aller fleste lukkede gruppene for frivillige står det: «Do not post pictures of dead children here, please use the missing children groups for that.»
De frivilliges tekster er i ferd med å bli en ny sjanger. De skrives ofte raskt, i affekt og på location. Supplert med bilder og videoer er de unike kilder til dokumentasjon, skrevet av dem som står i frontlinjen i flyktningkrisen. Når disse skriverne legger ned skjermen og forlater tastaturet, går de rett ut igjen i en virkelighet som er akkurat slik de beskrev den. Mens de fortsetter å hjelpe mennesker i nød, når tekstene ufiltrert ut til store lesergrupper og begynner å leve sitt eget liv.
Facebookoppdatering
27 februar 2016
På telefonen har jeg et bilde av åtte smilende barn, tre små piker er kledd i rosa, den ene har maken flette som meg, løst hengende på den ene siden, den andre har lue på, den er rød og ser hjemmestrikket ut, den ene lille gutten på bildet holder en fotball under armen og storebror strever med å rulle sammen en jojo! De er fem søsken og tre fettere og kusiner. De kunne vært hvem som helst av våre barn.
Jeg har fått en henvendelse fra en av landets største aviser. Bestefaren til barna sitter i Norge og har ikke hørt fra dem siden de forlot Tyrkia. Journalisten i Norge lurer på om vi har sett barna – om vi kan hjelpe! Jeg svarer ja, vi har sett barna.
På telefonen min har jeg bilde av åtte små barn. Den ene har en flette hengende løst på den ene siden, akkurat som meg. Den er våt og hun har mistet strikken sin. Huden hennes er vakker, porselensblå, hun ser dukkeaktig og gjennomsiktig ut, gutten på bildet har jakken klistret fast mot kroppen, rundt armene har han armringer ment for et plaskebasseng, han har mistet fotballen, han trenger den ikke, han skal aldri spille fotball igjen. Det vet jeg, det vet ikke bestefar.
Avisen purrer, har jeg sett barna? Er de trygge? Samlet? Ja, de er samlet, de er vakre, de er små, de er kalde, de er våte – de er døde – alle sammen! Hele jævla båten er død.
Hvordan i helvete trykker jeg send og med det bidrar til at tilværelsen rakner for en bestefar fra Damaskus som venter på tegn fra familien sin. De er døde alle sammen. Jeg har bilder av dem på telefonen min. Jeg må stålsette meg, jeg må vente noen minutter før jeg nok en gang er budbringeren fra helvete!
Det skal gå over to måneder før en av landets største aviser skriver om den samme hendelsen, men da har den allerede stått på trykk på min facebookvegg siden den natten forliset skjedde.
REISEN TIL LESVOS
Da jeg høsten 2015 bestemte meg for å tilbringe julen og store deler av 2016 på Lesvos, var jeg opptatt av at jeg i forkant hadde en formidlingsplan. Det å dra til de greske øyene som frivillig bistandsarbeider denne høsten var i seg selv ikke unikt. En rekke nordmenn hadde allerede gjort det samme. Mot slutten av 2016 teller vi, grovt regnet, at over ett tusen nordmenn har reist til Lesvos, Chios eller Samos som frivillige det siste året.
Dersom jeg skulle velge å forlate barn og familie i julen for å stå på stranden i frontlinjen i flyktningkrisen, ønsket jeg, med det jeg kunne om tekst, likerklikk og formidling, at stemmen min skulle bli hørt. Jeg valgte å se på denne første reisen til Lesvos som et prosjekt og ga det arbeidstittelen «Det er en krig der ute, og noen må fortelle verden hva som skjer». For å få hjelp til å formidle det som skjedde i Middelhavet på en slik måte at leserne med egne øyne kunne se hva som egentlig foregikk i kaoset på de greske og italienske strendene, tok jeg kontakt med Romerike Folkehøgskole. To fotostudenter sa ja til å bli med. Resultatet ble tusenvis av bilder og mange timer med filmopptak.
Første gang jeg selv ble berørt av flyktningkrisen i Middelhavet, var i 2001. Som halvt maltesisk og halvt norsk har jeg levd et helt liv i transitt mellom mine to hjemland. Den lille fiskelandsbyen Birzebuggia syd på Malta fikk dette året uventet internasjonal medieoppmerksomhet. Til Pretty Bay, bukten der jeg selv hadde lært å svømme, kom en dag over tre hundre asylsøkere presset sammen i en knøttliten trebåt. De uforberedte innbyggerne i den maltesiske landsbyen hjalp forferdet til med å redde liv. Dette var en av de første store båtlandingene på Malta og begynnelsen på en femten år lang utfordring med å være Europas sydligste land og et springbrett fra Libya inn i Europa. Det som skjedde på stranden den dagen, berørte meg sterkt, men det var ikke før et par år senere, da den maltesiske fotografen Darrin Zammit Lupi for alvor begynte å dokumentere krisen i Middelhavet for The Times of Malta og Reuters, at jeg forsøkte å holde meg kontinuerlig oppdatert på situasjonen utenfor min egen barndoms strand. At nordmenn stort sett virket likegyldige og uvitende om det som skjedde utenfor ferieparadisene deres, gjorde meg både sint og fortvilet. Det var først med det store forliset i farvannet mellom Malta og Lampedusa i 2013, mer enn tolv år etter at innbyggerne i Birzebuggia hadde plukket opp de første barna på stranden, at det skjedde en viss endring. Men fortsatt skulle det ta lang tid før norske medier viste nevneverdig interesse for båtflyktningene som prøvde å krysse Middelhavet.
KJÆRE SYLVI
Det er formiddag den 29. desember 2015. Jeg står på en strand på Lesvos med iskaldt vann til livet og tar sammen med andre frivillige imot den ene båten etter den andre med våte, redde mennesker på flukt. Mens vi denne julen står og plukker døde barn fra strendene i Europa, står Listhaug på tv og snakker varmt om innstramminger. Min tålegrense er nådd. I en liten pause i båtbergingen skriver jeg en oppdatering på min egen facebookside om hvor fortvilet situasjonen er. Dette er en oppdatering som beskriver prosessen med å ta imot båtene på stranden, som forteller at vi mangler alt av midler som kan sikre flyktningene en trygg ferd videre.
Facebookoppdatering (utdrag)
- desember 2015
Kjære Sylvi, om du virkelig vil hjelpe dem der de er, så hjelp oss å hjelpe.
Kom til Lesvos. Bli med på reisen. Ikke uttal deg om ting du ikke har sett, ikke vær så redd for å miste ansikt, stå med meg på stranden en dag, bare én dag, hold hånden til en gravid kvinne, kjenn at det er liv i magen, legg armene rundt en gråtende gutt, og tre sokker på en gammel kvinne. Om du ikke vil se dem igjen i Norge, så vær dannet nok til å fortelle dem det selv, for vi føler oss som budbringeren fra helvete på dine vegne når vi er målløse hver gang de gråtende spør oss hvor de skal reise videre.
Kjære Sylvi, jeg ønsker deg en varm og god jul og et nytt år med trygghet, familie og venner. Men din jobb er ikke viktigere enn min, og du har tre dager å avse på Lesvos i januar. Vi kan dele rom, det kan jeg tåle, for hvis de må tie, vil jeg tale – jeg skal fortelle deg hva jeg har sett, så er du bittelitt forberedt når vi setter oss i kalde varebiler og frakter klissvåte flyktninger til transitcamper som ikke fungerer.
Ta med varme klær, det er en kald krig der ute!
Jeg trykker post, klapper sammen Mac-en min og slenger den bak i en pickup fylt av sokker og varme pledd før jeg løper tilbake til stranden. Hele tiden kommer det nye båter. Noen timer senere er denne oppdateringen delt over tre tusen ganger. Det er da Aftenposten ringer. De ønsker å trykke teksten i sin helhet, og 30. desember står facebookoppdateringen, skrevet i affekt på en strand, på trykk i Aftenposten. Midt i julen har jeg nådd rett inn i de lune, julepyntede stuene til norske lesere. Formidlingen via facebookoppdateringer er i gang. Et par timer etter at Aftenposten har ringt, får jeg en telefon fra Nettavisen. Jeg tar det som en selvfølge at de har lest den samme teksten, men det viser seg at det har de ikke. De ringer fordi de har lest oppdateringen jeg skrev fra stranden på julaften noen dager tidligere, oppdateringen om å holde et dødende pikebarn som heter Sonia, i armene under julestjernen. Nettavisen bestemmer seg både for å trykke et intervju med meg og å publisere det som fra da ble omtalt som «brevet til Listhaug». Selv er jeg snart på vei hjem til Norge for å fortsette å samle inn midler så jeg kan reise ned igjen.
På nyttårsaften står jeg alene på Gardermoen da jeg åpner mobilen min for å fortelle de hjemme at jeg har landet. Både på Messenger, sms og mms har jeg mottatt en rekke hatmeldinger og trusler. Det er tydelig at trollene til Nettavisen har våknet, og det er første gang det slår meg at det å skrive om flyktningkrisen på Facebook kan få enorme konsekvenser. Som oversetter og journalist er jeg vant til å ha en redaksjon eller en forening i ryggen, og som aktivt medlem av PEN og selv sjefredaktør er jeg vant til å være den som tar avgjørelsene. Som facebookskribent, derimot, står jeg helt alene, ikke bare når jeg skal velge hva jeg skal publisere av tekst og bilder, men like mye når jeg skal velge hva jeg ikke skal skrive. Hadde jeg tenkt nøye nok over dette før jeg begynte dokumentasjonsprosjektet mitt? Jeg kjører hjemover og ber min sønn låse døren.
KRIGSJOURNALISTIKK
I fjorårets siste nummer av Prosa skriver redaktør Sindre Hovdenakk i sin leder om nobelprisvinner Svetlana Aleksijevitsj. Med sin originale litterære sjanger er hun nærmest banebrytende innenfor sakprosaen. Med få unntak er hun selv i liten grad til stede som jeg-forteller i sine egne tekster. Det er kildene og intervjuobjektene som snakker til oss, men bøkene hennes er sterke og viktige. Hun formidler det journalistiske på en ny og virkningsfull måte, og på en og samme tid skriver hun både estetisk og grotesk.
Høsten før jeg reiste til Lesvos, hadde Svetlana Aleksijevitsj nettopp mottatt nobelprisen i litteratur. Som tidligere markedssjef i Bokvennen / Solum forlag hadde jeg fulgt hennes forfatterskap tett, og den siste tiden hadde jeg lest alle hennes bøker oversatt til norsk. Stemmen hennes fascinerte meg, og jeg lurte på hvordan jeg kunne overføre bare en liten del av denne måten å formidle historier på til facebookoppdateringens form. I perioden før jeg reiste, leste jeg på nytt alt jeg hadde av tekster om og av krigs- og reiselitteratur. Jeg gravde frem gamle pensumbøker, og alt fra min egen oppgavebesvarelse om «Litteratur og reise» til tekster av Arne Melberg, Puk Damsgård, Lise Lindbæk, Robert Fisk og Åsne Seierstad, for å nevne noen, ble lest på nytt.
Det finnes enorme mengder god krigsjournalistikk. Enhver krig har hatt sine skrivere som med livet som innsats har levd for å dokumentere; skrivere som blir smuglet inn der andre flykter ut, skrivere som sitter i skjul med fotografene sine, skrivere som så godt de kan dokumenterer hendelser store deler av verden egentlig ikke orker eller ønsker å forholde seg til. De er helt nødvendige, og tekstene deres er svært viktige.
Bevisst bruk av oppdateringer både i skjønnlitterær form og i sakprosaform var ikke noe nytt. Det finnes en rekke eksempler på at god prosa skrevet på Facebook har resultert i bokutgivelser, og allerede i Prosa 6/2014 skriver Merete Røsvik Granlund en svært leseverdig tekst med tittelen «Statusoppgradering».
Men jeg skulle finne en helt egen sjanger, en facebookdokumentarisk sjanger som litterært sett måtte være god nok, men samtidig ville bli skrevet uten tid til bearbeidelse eller kildekritikk. Uten en redaksjon i ryggen skulle jeg være et fullgodt sannhetsvitne i frontlinjen i flyktningkrisen.
VANSKELIGE VALG
Uten erfaring som utenriksreporter i noe som kunne minne om krigsherjede områder, ville jeg hele veien bli stilt overfor både etiske valg og valg om hvor langt jeg kunne drive meg selv før min personlige grense for hva jeg orket å oppleve og beskrive, ville være nådd. Vurderinger av hvor grensen går, hva jeg kunne formidle, og hvor grafisk man kan være i for eksempel sosiale medier, måtte gjøres samtidig som jeg hele tiden kom til å befinne meg midt i hendelser jeg skulle dokumentere.
Med Tormod Strands tekst «Dokumentasjon og ansvar» friskt i minne skulle jeg forsøke å forberede både meg selv og mine to unge fotografer på vår rolle som øyeblikksvitner på denne reisen. I denne teksten, som sto i Prosa 1/2015, skriver Strand om konflikten mellom å være den som rapporterer, og å fortsatt være et medmenneske.
Strand skriver:
Satt på spissen: Når slutter journalistrollen, og hvor begynner ditt ansvar som medmenneske? Skal jeg stå og se på og formidle til mine lyttere og seere at det plasseres en bombe i Oslo sentrum, eller skal jeg få stoppet bombemannen? I dette tilfellet er valget enkelt, men da jeg var vitne til kjønnslemlesting i Somalia, var ikke valget så enkelt. Jeg valgte å fastholde min journalistrolle.
Vel vitende om at vi var der for å dokumentere så vel som å bistå, hadde vi mange gode samtaler om dette både før vi reiste og underveis. De unge fotografene var reflekterte og ønsket at vi i forkant så for oss så mange «worst case»-scenarioer som mulig. Vi ble enige om at dersom liv sto på spill og det ikke var nok frivillige på stranden, skulle de legge fra seg kamera og innta rollen som hjelpearbeidere.
Like vanskelig som valget om hva man skal publisere, er valget om hva man ikke kan si. Som frivillige og formidlere ser vi hendelser ingen journalister som reiser ned et par dager, har forutsetning for å oppdage. Facebookvarslere er ikke som andre varslere, og jeg har mange ganger vært i tvil om hva jeg skal dele med det som etter hvert ble svært mange faste følgere på Facebook.
Den 16. februar i år holdt Frances Webber foredrag på Litteraturhuset i Oslo. Webber har i over tretti år som advokat spesialisert seg på immigrasjonsrett, flyktningrett og menneskerettigheter. Hun snakket om viktigheten av å melde fra der urett ses. Vi har sett urett hver eneste dag på Lesvos. Etter foredraget hadde jeg et møte med henne der jeg spurte rett ut hva man gjør når man ser at de store organisasjonene ikke holder ord. Hva gjør vi når UNHCR ber oss holde igjen matrasjonene den ene dagen slik at vi har mat til alle dagen etter, når en norsk delegasjon fra UD kommer til Lesvos? Hva gjør vi når vi ser at piggtrådgjerdene rundt flyktningleirene på Lesvos blir fjernet om morgenen før Angelina Jolie og verdenspressen kommer på befaring noen timer, for så å se at campene blir innrammet av piggtrådgjerder igjen noen timer etter? Hva gjør vi når tusen flyktninger blir låst inne i busser som plasseres i stengte sidegater mens en delegasjon fra EU og den greske presidenten besøker flyktningleirene, og når vi ser at norske journalister blir ført inn bakveiene på besøk i campene fordi de der har ryddet heftig dagen før? Webber ber oss varsle, så vi skriver, på Facebook, men fordi facebookvarslere ikke er som andre varslere, og oppdateringer ikke ennå er å regne som et troverdig format, blir vi ikke hørt.
I vår søkte jeg Fritt Ord om støtte til å utgi de frivilliges tekster i bokformat. Søknaden ble avslått. Tekstene forblir oppdateringer.
ALENE TILBAKE
Etter hvert som de siste internasjonale journalistene, én etter én, forsvant fra Lesvos, ble det tydelig at vårt valg om å dokumentere ble stadig viktigere. Da vi tok imot den siste båten som kom til Lesvos før avtalen mellom EU og Tyrkia trådte i kraft, og den første båten etter at avtalen var et faktum, var det ikke en eneste norsk journalist å se på øya. Det var en forferdelig opplevelse å gå fra å ta imot båter, gi flyktningene mat, sokker og klemmer og bringe dem til registrering den ene dagen til at vi dagen etter ikke fikk nærme oss stranden uten trusler om å bli arrestert etter at Frontex selv begynte å ta imot alle båtene midt ute på havet og kjøre flyktningene rett til forvaringsfengselet. Over natten gikk vi fra å være håpet på stranden til å være helvetes budbringere.
Facebookoppdatering
- mars 2016
Den aller siste fergen med lovlig registrerte flyktninger er nå på vei til å forlate havna i Lesvos. Dette er historie. De nye lovene har trådt i kraft. Fra klokken 6 i morges blir ingen registrert i Moria lenger. Igjen på kaia sitter de som ikke har papirer, som ikke har penger, som ikke har fremtid eller et eneste sted å gjøre av seg! Over 400 mennesker ankom øya i dag, men det var for sent. Liv har gått tapt, fremtider er knust. I campene sitter nå de enslige barna innenfor piggtråd og tre lag med sperringer, i campene sitter hundrevis av mennesker fra Pakistan som ikke har papirer og som ikke kommer noen vei, i campene sitter familiene som kom i natt. Vi har vært her i tre måneder, vi har sett ting man ikke skal se, vi har grått, ledd, holdt, trøstet, tørket, fulgt og reddet – nå har vi fulgt den siste fergen trygt ut på Middelhavet. Men jobben vår er ikke slutt. De som er igjen, er fortvilet, redde, kalde – det er de aller svakeste som er igjen her nå! Vi er på plass, vi tørker våre egne tårer først, vi kjøper mat og sekker, klær og billetter! Men nå, akkurat nå, står vi bare stille og observerer en bit av historien vår i kraft av en ferge som forlater kai med en båt full av flyktninger på vei mot stengte grenser!
Et lite knippe norske frivillige tok bilder som dokumenterte det som skjedde denne natten i havnen på Lesvos. De jeg tok med mitt eget kamera, er de eneste som ble tatt av en norsk journalist. Jeg er mindre imponert. Nok en gang når teksten min ut til tusenvis av facebooklesere. Det går bare noen timer, så ringer NRK.
TEKSTER SOM GROR
Etter hvert ser jeg et mønster i når jeg blir kontaktet av media. Hver gang jeg skriver en oppdatering som er av en viss lengde, relativt grafisk, skrevet i krysningspunktet mellom virkelighetslitteratur og sakprosa og med passe hjerteskjærende bilder, blir tekstene delt, og deretter ringer pressen. Denne julen skal jeg være gjesteprogramleder i Jul i P2. Produsenter i NRK har fulgt tekstene mine og ønsker at jeg forteller om det jeg har sett dette siste året. Nok en gang skal jeg få en stemme inn i tilhørernes stuer midt i julen. Men denne gangen skal jeg få muligheten til å både skrive og redigere manuset mitt i forkant. Forhåpentligvis vil jeg også være litt mindre sint. Ett år har gått siden de første oppdateringene mine fra Lesvos begynte å finne sine egne veier til lesere over hele landet. I året mellom de to juleukene har tekstene vært innom flere steder enn jeg som frilansjournalist har klart å nå gjennom et helt liv. Fortellingene fra Facebook har møtt lesere i Norsk Ukeblad, har hver eneste måned blitt trykt i Akershus Amtstidende, har vært på trykk i Aftenposten og i Nettavisen og er sitert i Dagbladet. I Nationens reportasje var overskriften «Jeg kan fortelle deg hvordan døde barn lukter». Oppdateringene har også vært innom Dagsrevyen og Søndagsrevyen, de har vært flere ganger på NRK radio, blant annet i Ekko, og de er lest opp på NOAS’ kampanje «Et smykke for en flyktning» på Det Norske Teatret. I tidsskriftene Mellom og Samtiden, og nå i Prosa, har de inngått i lengre artikler. På vei til Gardermoen, noen timer før jeg satte meg på flyet tilbake til Libanon, der jeg jobbet med å etablere prosjektet Teachers Without Borders Norway, var jeg gjest i God morgen Norge på TV2, og i høst var tekstene en del av premieren på Festning Europa på Det Norske Teatret.
På mange måter må prosjekt «Det er en krig der ute, og noen må fortelle verden hva som skjer» anses som vellykket. I ett år har jeg bedrevet jevnlig formidling av hendelsene i Middelhavet via oppdateringer fra Lesvos, Libanon eller Malta. Når det kommer så mye som ti tusen mennesker i løpet av tretti timer, kan man ikke late som om det ikke skjer – selv om norsk presse knapt nok skriver om det. Derfor fortsetter jeg å skrive så lenge jeg selv orker å leve i og med det. Men skrivingen har sin pris, for det føles ofte som om man befinner seg i en evig krigssone.
TO TEATERSTYKKER
Jeg har i løpet av de siste månedene sett to teaterstykker med handling fra Middelhavets strender. På svært ulikt sett iscenesetter Festning Europa og Lampedusa det som skjer. De er begge virkningsfulle og viktige.
Festning Europa
av Kristian Lykkeslet Strømskag
Det Norske Teatret
Oslo, 1. september 2016
En enkel sandhaug med en bøtte og spade plassert midt på scenen og et bilde av en overfylt båt med flyktninger som henger i bakgrunnen, møter publikum under premieren på Festning Europa på Scene 3. Tilskuerne er invitert med på en reise til en ferieøy i Middelhavet. Jeg er spesielt invitert til premieren for å være en del av stykket i det partiet der skuespillerne avbryter det oppsatte manuset og går i dialog med publikum. Min Samtiden-artikkel «I helvete, Europa – hvor er du?» har nådd skuespillerne på Det Norske Teatret, og deler av teksten jeg har skrevet, blir på den måten en del av improvisasjonsbruddet. De ønsker at jeg snakker til salen. Jeg blir introdusert for publikum og blir med det en del av oppsetningen. «Jeg har invitert noen hit i dag, jeg», sier skuespiller Kjærsti Odden Skjeldal. «… men kanskje mest kjent er Quintano som den som skrev brevet til Listhaug i julen …»
Skuespiller Morten Svartveit ser på meg og spør hva som er det vanskeligste med å dokumentere fra denne flyktningkrisen. Jeg svarer: «Jeg kan fortelle deg hvordan døde barn lukter, men det er det jo ingen som vil høre om.» Etter noen sekunders pause sier han: «Då er det kan hende det vi må gjera – kan hende må vi stå her på scena og skildra korleis daude born luktar for at folk skal lytta.»
Lampedusa
av Anders Lustgarten
St. James Cavalier Malta Theatre
Valletta, 26. oktober 2016
I det fire hundre år gamle amfiteatret i Valletta er den eneste rekvisitten en stor stein, formet som øya Lampedusa, på midten av et havblått teppe. Publikum sitter helt inntil scenen, og idet den maltesiske skuespilleren Mikhail Basmadjian trer inn i lyset, ser han rett på publikum og roper i desperasjon: «Europe – where the fuck are you?» I tre år har fiskeren fra Lampedusa fisket opp lik i stedet for fisk fra Middelhavet. Basmadjian tar et skritt rett mot meg, ser meg inn i øynene og sier: «I can tell you what dead children smell like, but nobody really wants to hear about that, do they?» Jeg mister nesten pusten. Jeg er smertelig klar over hvordan døde barn lukter. «Do you know that a dead child weighs absolutely nothing?» Ja, jeg vet det. «Now a dead, wet adult is heavy, you have to be two men to pull an adult out of the sea and onto the boat, but five year old children, you can lift them up by the life vest collar with your left arm and just swing them over to the pile of bodies in the boat. Oh, but the smell, the smell of dead children.»
Dramatiker Anders Lustgarten lar fiskeren fortelle oss det Kristian Lykkeslet Strømskag overlot til publikum. I storm klatrer fiskeren opp på Lampedusa-klippen sin. Mens han med den ene hånden speider etter båter, peker han på ny mot oss i salen.
You know, a body looks very different according to how long it has been dead and how long it has been in the sea. A child who has been dead for only a few hours in cold water, looks almost alive, you just want to breathe air back into it. But then you have the ones who have been in the sea for a while, who have been partly eaten by fish. They go for the eyes first, you know. The bodies are blue and bloated, sometimes up to three times their original size. Oh, but the smell … and the nightmares, the dead children haunt me in the night.
Jeg lukker øynene. Gjenkjennelsen er intens. Jeg lever med den lukten hver eneste natt.
HVOR ER DERE?
Mens jeg skriver denne teksten, sitter jeg på takterrassen på Malta og ser ut over bølgene. Det er storm i Middelhavet, og jeg veksler for tiden mellom å bo på Malta og i Libanon.
Hver dag følger jeg med øynene redningsmannskapet fra blant annet MOAS, Sea Watch og MSF når de drar ut fra eller kommer inn i havnen i Valletta. Hver dag hører jeg helikopteret som drar fra flybasen i Luqa, og hver dag er avisene i landene rundt Middelhavet fylt av hendelser om tragiske forlis og enda flere døde. Det plukkes i snitt opp mellom fem og syv tusen mennesker fra havet hver eneste dag. Jeg tar meg i å undres over hvor de skandinaviske journalistene befinner seg, og gjentar meg selv, sikkert til det kjedsommelige: Hvor langt unna må et barn være når det drukner, før noen bryr seg? Én meter? Ti? Ti kilometer? I dag er mer enn 3300 mennesker fraktet til Lampedusa. De sender nå båter med bare kvinner og barn over Middelhavet fordi passasjerene er mindre og det derfor er plass til flere i hver båt. De fleste av de omkomne er således de aller svakeste.
På Lampedusa finnes det i dag ikke en eneste norsk journalist.
Jeg bestiller flybillett. Jeg har oppdateringer som skal skrives.
Kristina Quintano (41) driver Quintano Forlag og er redaktør i kulturmagasinet 55pluss. I 2015 startet hun prosjektet Lærere Uten Grenser, som i dag sender frivillige lærere til flyktningleirer i Libanon og Hellas.
