Kamel Daoud er blant dem som ikke kan ta språket sitt for gitt. Derfor insisterer han på det. Og det gjør han ut fra en kultur der hans eget hverdagsspråk, algerisk arabisk, ikke har status som skriftspråk.
Daoud er født i 1970 i Mostaganem, øst for havnebyen Oran i Algerie. I dag lever han i Oran, og skriftspråkene han er omgitt av, er først og fremst klassisk arabisk og fransk. Her behandles algeriernes eget språk som en «haug av historiske ulykkestilfeller, eller som en slags blanding av det lånte og det forvridde», skriver Daoud i den engasjerte språkpolitiske kronikken «Manifestet, eller ‘Når munnen spytter på sitt eget språk’».
DAOUD-AFFÆREN
Selve grunntanken kjenner vi jo: Det å kunne uttrykke seg på sitt eget språk gjør noe med selvfølelsen og med mulighetene til å handle. I dagens norske offentlighet dreier det seg om at norsk skal fortsette å være et «samfunnsbærende språk». Daoud, derimot, tar her til orde for et språk som ikke har rukket å bli skriftspråk, men som ifølge ham må bli det. For det er språket som gjør det mulig å tilegne seg verden, forstå den og endre den. Og slik Daoud ser det, vil ikke klassisk arabisk kunne ha denne funksjonen i Algerie. På lignende vis som latin var det i Vesten, er klassisk arabisk et hellig språk som sørger for å ekskludere massene, og som frakjenner dem og handlingene deres verdi. Men, og her framstår Daoud som både utålmodig og insisterende og langsiktig og visjonær, dette er ikke en situasjon som kommer til å vare: Også algerierne kommer en dag til å være algeriere; «vi kommer til å begynne å bygge landet med det vesentlige: gi vår verden verbene og navnene våre».
Da dette ble skrevet, i 2010, var Daoud etablert som journalist. Han skrev blant annet for den franskspråklige algeriske dagsavisen Le Quotidien d’Oran. I dag er han kjent som forfatteren av den prisbelønte romanen Meursault-saken fra 2013.1 Han har dessuten fått internasjonal oppmerksomhet som en kommentator som ikke viker unna de vanskeligste temaene. Det kan dreie seg om de politiske konsekvensene av den arabiske våren, kritikken av algeriske eliter eller om hvilke kvinnebilder mange arabiske menn har med seg når de i våre dager søker opphold i Vesten. Det siste høstet han heftig kritikk for, i en debatt fra 2016 som involverte både akademikere, imamer og til slutt også den daværende franske statsministeren Manuel Valls. Debatten ble hetende «Daoud-affæren» og varte i flere måneder, og den dokumenterer kanskje mest av alt hvor uhyre krevende og nødvendig det i dag er å føre en opplyst samtale om slike tema. En gruppe franske akademikere beskyldte Daoud for å reprodusere Vestens fordommer mot den arabiske mannen.2 Selv insisterte han i flere artikler på sin rett til å problematisere hvordan den islamsk-arabiske kulturen forholder seg til kvinner, hvordan kvinner betraktes som eiendom, dekkes til med slør, stenges inne og drepes. Han karakteriserer det forholdet «noen arabiske land har til kvinner» som «patologisk». Foranledningen for debatten var de seksuelle overgrepene mot kvinner på jernbaneplassen i Köln på nyttårsaften i 2015.3
OM DAGENS ALGERIE
Den opplyste samtalen krever taleføre aktører og at det er mulig å snakke fra ulike ståsteder. Her inntar Daoud en posisjon som kan framstå som paradoksal: Han argumenterer flammende for et algerisk språk. Selv utfolder han seg imidlertid virtuost og slagkraftig på fransk og dermed på et språk som når mange, men som også har en kontroversiell status i hans eget hjemland. I dagens Algerie snakkes og skrives fransk fremdeles i pressen, i litteraturen og ved universitetet. Men siden frigjøringen i 1962 har det franske vært betraktet som koloniherrenes og undertrykkernes språk. Og for mange, særlig for islamistene, har det å snakke fransk blitt betraktet som en forbrytelse i seg selv.
Daoud insisterer både i egne tekster og i intervjuer på et større spillerom: på det at han i sin situasjon velger å skrive på fransk, og på den politiske betydningen som ligger i det å ha sitt eget nasjonale språk. Både i skjønnlitteratur og journalistikk tar han det franske språket i bruk. Det er herfra han henvender seg til leseren, men samtidig er det de algeriske «verbene og navnene» som holdes fram som det som på sikt kommer til å bygge landets framtid.
Daouds roman Meursault-saken ble utgitt i 2013 og har blitt oversatt til en rekke språk, også til norsk. Men originalspråket er altså fransk, og i denne 150 sider lange romanen beskriver den tilårskomne algeriske jeg-fortelleren sitt eget fortellerprosjekt som et slags byggeprosjekt:
Derfor har jeg nå tenkt å gjøre det vi ofte gjorde i dette landet etter uavhengigheten: Plukke én og én av steinene i koloniherrenes gamle hus og bygge mitt eget. Mitt eget språk. Behandle morderens ord og uttrykk som herreløst gods. (10)
Det egne språket er åpenbart ikke noe gitt, et ferdig repertoar. Det beskrives som noe som bygges, settes sammen, og som et historisk materiale. Jeg-fortelleren er selv tynget av hendelser og erfaringer som ennå ikke har blitt fortalt. Han kaller de ordene og uttrykkene som han akter å forsyne seg av, som «morderens». I samme sammenheng, tidlig i teksten, heter det at han har lært seg dette språket for å kunne «snakke for en død, kunne fullføre setningene hans». Slik knyttes det å fortelle til et historisk prosjekt, til koloniveldet og til et drap.
ALBERT CAMUS
Veldig kort fortalt er selve hovedmotivet i romanen å gi navn til en anonym araber som ble drept av fem kuleskudd på en strand, flere tiår tilbake i tid. Han ble skutt av Meursault, som for mange vil være kjent som hovedfiguren i den franske forfatteren Albert Camus’ roman Den fremmede (1942). I Frankrike har denne romanen vært skolelektyre for generasjoner, og den har status som et av eksistensialismens hovedverk. På denne måten lager Daoud allerede gjennom tittelen en forbindelse til en kanonisert fransk tekst, noe som har blitt behørig kommentert i alle anmeldelsene av boka. Og det er ingen overdrivelse å si at hele romanprosjektet trekker veksler på denne forbindelsen. Den etablerer hovedmotivet, navngivingen, og manifesterer seg på en rekke måter i teksten, blant annet gjennom et ironisk spill med navn og en sammenligning av ulike fortellermåter. Teksten bruker elementer fra Camus’ roman, noen ganger dreier det seg om små hint, andre ganger om lange sitater.
Hva slags fortelling kan det bli av dette? Man kan si at Daoud skriver seg opp mot en forgjenger. Det ligger både alvor og kritikk, men også parodi i hans alternative perspektiv på drapet på den navnløse araberen, og i fremstillingen av familien hans. For jeg-fortelleren viser seg å være broren til den drepte, mannen som i Camus’ roman blir skutt på stranden, av en franskmann som knapt enser ham, og som senere blir dømt til døden i en rettssak som framstår som en farse. Broren insisterer i ettertid på at den drepte skal navngis, ikke bare betegnes som «araberen»: «Du skal skrive ned navnet på min bror», insisterer han. «[F]or han var den første som ble drept og som drepes fremdeles». (19) Slik handler det hele tiden om et drap, om navngiving, og også her om hvordan språket kan tilkjenne oss en plass i historien.
Daoud gjør forfatteren Camus og fiksjonsfiguren Meursault til én og samme skikkelse, men uten at Camus selv en eneste gang omtales med navn. Så mens den drepte araberen endelig får et navn, plasseres forfatteren Camus i skyggen av sin egen romanfigur, i fiksjonen. Den drepte broren og fortelleren får navn som kan forstås som et spill både med den religiøse tradisjonen og med Camus’ roman, de heter Mousa og Haroun. «Mousa» knyttes rent lydlig, gjennom alliterasjon, til Camus’ «Meursault». Samtidig, i et etymologisk perspektiv, er navnet relatert til «Moses», med alle de mange betydningene det åpner for i den religiøse tradisjonen. Navnet «Haroun» korresponderer med «Aaron», Moses’ bror, som i Bibelen beskrives som Moses’ profet, fordi han måtte snakke på vegne av Moses.
INDIVIDETS FRIHET
Hos Daoud framstilles de begge som personer med individuelle trekk og med en livsverden som leseren kan forestille seg. Samtidig kan de altså leses inn i en større tradisjonssammenheng. Og selv om drapet for lengst har funnet sted og har knuget familien helt siden det skjedde, gir det mening å kunne fortelle. I Daouds roman knyttes fortellerakten til en søken etter rettferdighet: «Ikke domstolenes rettferdighet, men den rettferdigheten som kommer med likevekt.» (14)
Det dreier seg om et kritisk prosjekt, men samtidig anerkjennes både Camus’ verk og det franske språket som sådan som uunnværlige ressurser. De kan brukes som «herreløst gods», slik det ble formulert i sitatet ovenfor. I Daouds verk reflekteres denne aktive bruken av litteraturen på flere nivå, også i Harouns fortelling om sin egen utvikling: «Bøker og din helts språk gjorde det litt etter litt mulig for meg å kalle tingene ved andre navn og ordne verden med egne ord.» (45) Litteraturen og det andre språket utgjør også en mulighet til å bryte ut av fellesskap som ikke gir rom for individualitet, og her er det ikke bare den dominerende morsfiguren som begrenser mulighetene for utfoldelse. Det dreier seg også om å frigjøre seg fra en religiøs tradisjon som sperrer for tanke, individualitet og frihet. Haroun fnyser over dem som ser på kroppen som en kilde til synd og skam, og beskriver seg selv som en som «liker å nærme [seg] Gud, men til fots, ikke på pakkereise». (74)
Verden utvides. Det skjer gjennom erfaringen av at den kan navngis og organiseres på flere måter og gjennom flere språk, og i dette romanuniverset framstilles det franske nettopp som ett språk av flere. Det er omgitt av navn, ord, setninger og fortellinger av annen opprinnelse. Og det er med utgangspunkt i en familiehistorie og en algerisk livsverden at Daoud lar sin jeg-forteller tre fram. Haroun vender seg mot fortiden, for at den endelig skal bli fortalt på en annen måte, fra en annen synsvinkel. Men det fortelles samtidig fra en samtid og fra en kultur der individets frihet og spillerom trues fra et ganske annet hold enn fra det franske koloniveldet. Det er utsikten mot den uferdige moskéen i nabolaget, tanken på den autoritære imamen, den heslige minareten, som gir Haroun lyst til å begå den absolutte blasfemi:
Jeg får lyst til å klatre helt til høyttalerne, lukke og låse døren bak meg og rope alt jeg kan av skjellsord og helligbrøde. Ramse opp detaljene i min ugudelighet. Rope at jeg aldri ber, aldri faster, aldri utfører renselsesritualene, aldri reiser på pilegrimsreise og at jeg drikker vin […]. Rope at jeg er fri og at Gud er et spørsmål, ikke et svar og at jeg vil møte ham alene, som ved min fødsel eller død. (145)
Dette er bare ett eksempel på hvordan romanen framstiller trekk ved den algeriske kulturen av dag, sett gjennom en eldre mann som minnes tider da det var mulig å legge armene om livet på en jente man var forelsket i, og «gå sammen som én kropp». (140) Her kaster fortiden lys over samtiden, minner om at individets frihet en gang har vært større, bare noen tiår tilbake i tid. Kommentaren som følger, er kort: «Man kunne det den gangen. Det var ikke som nå.» (140)
UNDER PRESS
Slik kan man i dette forfatterskapet fornemme et spill av krefter: historisk bevissthet og språklig sensibilitet, en hissig insistering på individets frihet, med understrømmer av en sorg over det som ikke kan leves. Dette gjelder ikke bare for romanen, men også for Daouds journalistiske tekster. Det var de som stod i fokus i den såkalte «Daoud-affæren». Den startet som en reaksjon på en av Daouds aviskronikker, og det var som en del av denne debatten at han ble oppfordret til å trekke seg fra sitt journalistiske virke og holde seg til det han var best til, det litterære.4
Det siste er en underlig anbefaling til en forfatter som har skrevet for den algeriske dagspressen i over tjue år, og som først nylig har begynt å skrive skjønnlitteratur.
Kritikken baserer seg dessuten på en forestilling om at sjangrene kan skilles klart fra hverandre, at det journalistiske er politisk, mens en fiksjonstekst ikke er det. Historien har gitt oss mange eksempler på noe annet. Også skjønnlitteraturen virker i offentligheten og kan utgjøre en politisk kraft. Men denne opphetede debatten rundt Kamel Daoud dreide seg aldri om å utdype noen forståelse av sjangrene og heller ikke om noen egentlig kvalitetsvurdering av forfatterskapet. Her møttes kritikere fra flere leire i sin avvisning av en forfatterstemme som ble oppfattet som for frittalende i sin kritikk av trekk ved den islamsk-arabiske kulturen. Daoud har selv gitt klart uttrykk for hvor urettferdig han synes denne kritikken er, og også hvilken fare han utsettes for i hjemlandet sitt når vestlige kritikere anklager ham for islamofobi.5
Desto bedre er det å ha anledning til å presentere begge sidene av dette forfatterskapet: Her følger Daouds insistering på det algeriske språket, i den teksten jeg siterte fra innledningsvis, oversatt fra fransk. Den er hentet fra en fersk utgivelse av et utvalg av aviskronikkene hans, skrevet i perioden 2000-2016.6 Det dreier seg om en stemme som vi kommer til å få høre mer fra.
Ingvild Folkvord (51) er professor ved Institutt for språk og litteratur (ISL) ved NTNU.
Manifestet eller «Når munnen spytter på sitt eget språk»
Et folk som ikke har rett til sitt eget språk, som ikke kan snakke det, som er presset til å behandle det som et apeskrik og til å devaluere det som en stamming, er et folk som lider av en sykdom, men ikke et stumt folk. For et folk som ikke snakker sitt eget språk når de henvender seg til hverandre, vil ikke være i stand til å gripe gjenstandene, få virkeligheten til å føye seg etter egne ønsker, gi den navn, gi sin egen historie en geografi og vice versa. Og når et folk ikke kan gi tingene navn, da kan det ikke finne dem opp på nytt, forandre årstidenes syklus til hjul og tyngdekraft til damp. Det betyr at når et menneske bor hjemme som om han var stum, da er verden døv for ham. For når et folk behandler språket sitt som en dialekt, da behandler det seg selv som en annenrangs figur i en historie der noen som er sterkere, har fått forrang. Det er gjennom språket at man overgir seg, og det er i språket at identiteten kan søke tilflukt når den ikke har noe land. Slik er det: alle de store historiene om små folk som har blitt større, begynner med språket: det er det som gjør det mulig å plassere verdens sentrum i sin egen håndflate, å mobilisere massene, gjenskape tillit og en ny begynnelse og å tilegne seg kosmos. Til og med Adam, grunnleggelsens far, begynte med å gi tingene navn før han fikk barn. Og den dagen når algeriernes språk, her hjemme, ikke lenger vil bli behandlet som en haug av historiske ulykkestilfeller, eller som en slags blanding av det lånte og det forvridde, den dagen når denne sannheten blir akseptert, at et folk uten et språk ikke er stumt, men et blindt folk, og at vi aldri kommer til å være noe uten språket vårt, på vår jord, den dagen kommer vi endelig til å komme til verden, våkne opp, begynne å gripe etter tingene, identifisere det som lenge har omgitt oss som et ubrukelig farvann. Den dagen når skjemaene er på algerisk, bøkene, sangene, TV-nyhetene, politikernes taler, plakatene og dokumentene våre, den dagen kommer vi alle til slutt til å være algeriere, og vi kommer til å begynne å bygge landet med det vesentlige: gi vår verden verbene og substantivene våre.
Visst kommer det til å skje, i løpet av århundrer, ikke i løpet av år: kolonialiseringene har vært harde, og de mest voldelige er de som har overbevist oss om at vi ikke hadde noen eksistens uten kolonistene og deres tro. Det vi opplever nå, er vår middelalder, men den kommer gradvis til å forsvinne. En dag kommer man til å snakke algerisk i Algerie, og vi kommer endelig til å være kurert for følelsen av å ikke være hjemme, av å leve i et slags annenrangs land, av verken å berøre objektene, å eie dem eller å kunne endre dem. Vi kommer til å være kurert for nederlaget og underlegenheten og selvfornektelsen. Det var dette araberne gjorde for fjorten århundrer siden, da de våknet opp: de ga seg selv et språk og gjorde det hellig. Og det var det romerne gjorde før dem. Eller tyrkerne, helt nylig. Et språk, hva er det egentlig? Det er feil å tro at det er det som knytter munnen til øret eller knytter mennesket til naboen hans. Språket er det som knytter en nasjon til dets univers. Til universet. Mennesket fant opp språket for å få grep på verden, befolke den, dempe den opprinnelige frykten og for å minnes – og dermed kunne lindre døden gjennom erindringen. Man fratar mennesket erindringen, motet, retningen og styrken når man forteller ham at språket hans er en dialekt eller et «gatespråk». Man dreper det nasjonale når ens eget tekstes til et annet språk.
Dette språket, det algeriske, er fattig i dag, svakt, hatet og redusert. Dets poeter har blitt drept, de første ordbøkene har blitt spredt for alle vinder, ordene tømt for mening, og ødelagt har de blitt, navnene som dette språket hadde gitt til byer og landsbyer i gamle dager. Det mangler «Makten» og anerkjennelsen, og, en dag, kommer det til å berikes igjen. Om det er et fattig språk? Ja: gi det en verden, og det kommer til å benevne og påkalle tingene og de levende, en etter en. Algerie kommer derfor til å våkne opp den dagen det kutter forbindelsen med de døde språkene og forstår at det ikke er skammelig å være seg selv. Landene i Vesten har skrudd av middelalderen og våknet opp til en forståelse av historien den dagen de skjønte at de kunne snakke språkene sine og ikke Kirkens latin, og at de kunne gjøre det uten å ødelegge verken Kirken, det hellige eller fortiden. Det som kommer til å bli ødelagt, er den lønnen som ethvert «hellig» språk tilkjenner dem som lever av det, dem som benytter seg av det guddommelige ved å si at det snakker deres språk, og dem som er betalt for å lære fra seg et dødt språk. Slutten på latin i Europa var ikke enkel, og den skjedde gjennom vold og dristighet. Kirken var rik på grunn av sine inntekter, noe som først skyldtes dens hellige språk, som sørget for å ekskludere massene ved å redusere dem til slaver som ikke kunne høres. Som reduserte stemmen til en mumling og erindringen til et rykte og språket til en dialekt. Alt dette, det har vi, det vet vi, det opplever vi: her hjemme, et presteskap for den autentiske kulturen og for elitens ideologi, khassa7, foreskriver oss et dødt språk ved å tvinge på oss den feilaktige tanken om at vårt eget språk ikke har noen verdi, og at derfor heller ikke vi og handlingene våre har noen verdi.
Malek Haddad8 hadde grunn til å være ulykkelig over å leve mellom to språk, men han valgte feil partner når han la skylden på elskerinnen sin: krigsbyttet hans var helt sikkert fransk, likevel var det opprinnelige og virkelige språket hans ikke klassisk arabisk, men algerisk. Han hadde det på tungespissen, men var blind fordi han var døv.
Oversatt av Ingvild Folkvord.
1 Romanen ble først utgitt i Algerie, under tittelen Meursault, contre-enquête. Den norske utgivelsen fulgte i 2016, på Bokvennen forlag, oversatt fra fransk av Synneve Sundbye. I det som følger, siterer jeg fra den norske oversettelsen.
2 Denne kritikken ble formulert som en kollektiv reaksjon på en av Daouds avisartikler, signert av 19 samfunnsvitere fra ulike læresteder og publisert i Le Monde 12.2.2016: «Les fantasmes de Kamel Daoud» (http://www.lemonde.fr/idees/article/2016/02/11/les-fantasmes-de-kamel-daoud_4863096_3232.html?xtmc=les_fantasmes_de_kamel_daoud&xtcr=9) (lastet ned 27.4.2017).
3 Kamel Daoud: «Cologne, lieu de fantasmes», i: Le Monde, 6.2.2016, (http://www.lemonde.fr/idees/article/2016/01/31/cologne-lieu-de-fantasmes_4856694_3232.html?xtmc=cologne_lieu_de_fantasmes_5_2_2016&xtcr=1) og «The Sexual Misery of the Arab World», i New York Times 12.2.2016 (https://www.nytimes.com/2016/02/14/opinion/sunday/the-sexual-misery-of-the-arab-world.html?_r=0) (lastet ned 27.4.2017). For en mer utførlig sammenfatning av forløpet i «Daoud-affæren», se Jean Lassègues artikkel: «The Daoud Affair – Politics, Literature and the Migration of Ideas in a Time of Crisis», under utgivelse, i: Acta Rhetorica Upsaliensis /Uppsala Rhetorical Studies, 2017.
4 Oppfordringen om at Daoud burde holde seg til skjønnlitteraturen, var det den amerikanske journalisten Adam Shatz som kom med, i et brev som ble publisert i avisen Le Quotidien d’Oran, se: http://213-info.com/lettre-dun-journaliste-americain-adam-shatz-a-kamel-daoud/ (lastet ned 27.4.2017).
5 Se for eksempel den siste delen av korrespondansen hans med Adam Shatz: http://www.worldpolicy.org/blog/2016/02/26/correspondence-kamel-daoud (lastet ned 27.4.17).
6 Kamel Daoud: «Le manifeste ou ‘Quand la bouche crache sur sa propre langue», i: Mes Indépendances, Actes Sud 2017, s. 40—42. Teksten er oversatt av Ingvild Folkvord.
7 Arabisk for «aristokrati», oversetters anm.
8 Algerisk poet som levde fra 1927 til 1978, oversetters anm.
