Parløren - drama i to akter

Parløren: Dette stykkets egentlige hovedperson og Den reisendes følgesvenn, kulturveiviser og tolk. En kinesisk eske av oversettelseshandlinger, realiserte og ennå urealiserte. Sufflerer alltid Den reisende.

Den fremmede: Mennesker den reisende møter i Utlandet og forsøker å kommunisere med.

Utlandet: Reisens mål.

Dette har hendt:
Før Parløren kom til Norge, har den allerede blitt skrevet, på engelsk eller dansk. Den er altså allerede en komprimert oversettelse av kultur og språk. Innholdet består av et lite utvalg handlinger, virkelige (IRL) og språklige, som skal gjøre Den reisende i stand til å bestille mat, spørre om togtider, hotellrom og severdigheter.

Parløren er altså oversatt til norsk. Men Den reisende, som bruker Parløren, ser fortsatt Utlandet med engelske eller danske briller (som kanskje ikke er så veldig forskjellige fra norske?) – for det er ingenting som tyder på at den er spesielt tilpasset Den norske reisende, annet enn rent språklig, nemlig ved at Den fremmedes språk noen steder er oversatt intersemiotisk, fra lyd til et norsk skriftbilde. (1)

Den reisende befinner seg i Utlandet og skal ved hjelp av Parløren oversette sine ønsker til språkhandlinger. Da må hun oversette lydskriften til tale. Kan så Parløren hjelpe henne med å oppnå det hun vil – å komme seg til hotellet fra flyplassen, sjekke inn på hotell og bestille middag?

Og mer: Kommer reisen til å fortsette ut av kulissene og inn bak scenen, til scenen bakenfor, som er det virkelige og uforutsigbare livet, scenen der menneskene, de nye vennene, stevnemøtene, ferieflørten og kanskje romantikken er å finne? Og klarer Parløren da, endelig, å føre Den reisende (leseren) nærmere Den fremmedes kultur (teksten), eller er det først og fremst Den fremmede som må tilpasse seg og føres nærmere Den reisende? (2) Følg med på ferden til Den fremmedes land, Utlandet.

Første akt: Å overleve

Første scene: Den reisende ankommer Tyrkia og tar seg til hotellet.
Den reisende finner raskt fram til avsnittet ”transport” i Parløren.

Ved infoskranken på flyplassen
Den reisende (prøver å finne bussterminalen): Otobüs terminali nerede?
Den fremmede: Dogru ilierde, solda. (Rett fram, til venstre.)
Den reisende (blar opp på avsnittet ”stedsangivelse” i Parløren, nikker og takker): Teşekkür ederim.

Den reisende finner bussen, som stanser rett utenfor hotellet.
Andre scene: Den reisende tar inn på hotell i Portugal. Etter en lang togreise er den reisende endelig i Lisboa. Hun har funnet et ”casa de hóspedes” som ser hyggelig ut, og går inn, med Parløren åpen på kapittelet om innkvartering.
Den reisende: Tem quartos livres?
Den fremmede: Quantas noites?
Den reisende: Uma semana. Quanta costa.
Den fremmede: Duzentos euros. Faz favor de preencher esta ficha de inscrição. Posso ver o seu passaporte.
Den reisende (slår opp i Parløren, finner alle setningene, nikker fornøyd og gjør som hun blir bedt om: skriver under på et skjema og viser fram passet sitt): O pequeno-almoço está incluido?
Den fremmede: Está, sim.
Den reisende: (Så fint at frokosten er inkludert. Men når?) A que horas é o pequeno-almoço?
Den fremmede: É servido das oito ás dez. (Fra åtte til ti, ja.)

Nå kan Den reisende endelig legge seg etter en lang dag. Hun og Parløren har klart seg riktig så bra. Da får det heller være at uttalen haltet litt nå som hun ikke hadde lydskrift å støtte seg til.

Tredje scene: Den reisende bestiller mat i Hellas. Den reisende har funnet en koselig taverna i en liten landsby på Kreta og nipper til et glass vin mens hun studerer menyen. Hun er klar til å bestille og slår opp på ”Spise ute” i Parløren.

Den reisende (prøver å påkalle kelnerens oppmerksomhet): Parakalå.
Den fremmede: Είστε έτοιμος να παραγγείλετε?
Den reisende (forstår ikke, men gjetter at servitøren lurer på hva hun vil ha og peker på ”γεμιστα” i Parløren): Gjemista?
Den fremmede: Δεv έχουμε γεμιστα.
Den reisende (forstår ikke, men vet råd likevel, hun finner frasen hun trenger under ”Kommunikasjonsvansker” i Parløren): Parakalå dhikste mo ti frasi stå vivilå.
Den fremmede (peker på ”δεν έχουμε” og ”γεμιστα” i Parløren)
Den reisende: (Ikke fylte grønnsaker? Da får hun ta …) Mosakas?

Snart står moussakaen på bordet. Parløren har vist seg å fungere nokså bra. Den reisende har fått de svarene hun vil ha, og hjelpen hun trenger, takket være Parlørens enkle fraser og sitt eget gode språkøre. Den fremmedes tålmodighet og velvillighet har også vært nødvendig for kommunikasjonen. Utlandet, med sine kulisser og rekvisitter, har latt den reisende nyte livet. Men hva skjer når Den reisende nå beveger seg inn bak kulissene, inn på scenen bakenfor, sjekkescenen der alt er uforutsigbart?

Andre akt: Nye venner, stevnemøter, romantikk og ferieflørt (tilløp til sterke scener)

Første scene: I England, Nottinghamshire. Den reisende kommer inn på en landsens pub. Ved et bord sitter verdens kjekkeste mann. Hun bestemmer seg umiddelbart for å legge an på ham og slår opp i Parløren.

Den reisende: Duu juu maind iff ai sitt hiə?
Den fremmede: Not at all.
Den reisende: Aid lavv tu hævv samm kammpəni.
Den fremmede: Very well. But what’s a pretty girl like you doing in a place like this?
Den reisende: Jess?
Den fremmede (ler)
Den reisende: Wai aa ju laafing? Izz mai inglisj dhæt bæd?
Den fremmede: Obviously. See you. (Reiser seg og går)
Høflig var han ikke, Den fremmede, men hvis man har lyst til å prate ordentlig med noen før man eventuelt hopper til køys, gidder man kanskje ikke kaste bort tiden på en som ikke engang forstår en klassisk sjekkefrase.

Andre scene: I Spania. På bar i Barcelona. En kjekk, ung mann setter seg ned ved siden av Den reisende og henvender seg til henne på spansk. Det er tydelig at det ligger romantikk i luften. Parløren må virkelig trå til nå.

Den fremmede: ¡Hola!
Den reisende: Hola.
Den fremmede: ¿Qué tal?
Den reisende (blar i Parløren, finner spørsmålet under ”Nyttige ord og uttrykk”): Bien, gracias.
Den fremmede: ¿Le invito a una copa?
Den reisende: (Det står jo under ”På byen”, så bra!) Sí, gracias.
Den fremmede (etter å ha kjøpt en drink til henne): ¿De dónde eres?
Den reisende: Noruego. (”Fra Norge” står ikke, bare ”norsk” i hankjønn.)
Den fremmede: ¡Ah! Bonito país. ¡Fiordos! ¿Y a qué te dedicas en Noruega? ¿Tienes trabajo? ¿Estudiante?
Den reisende (blar i Parløren, men finner ikke svar på noe): ¿Por qué se (3) ríe?
Den fremmede: Porque me gustas tú.
Den reisende (finner ”gustar”, til og med formen ”me gusta”. Smiler, han liker henne altså): ¿Vamos a otro sitio más tranquilo?
Den fremmede: Sííí, ¡cómo no!
(De går til et roligere sted, det er tydelig hvor dette bærer hen.)

Den reisende: ¿Llevas condones?
Den fremmede: No, lo siento mucho. Ahora voy al baño a comprar.
Den reisende (finner verbet ”comprar”, smiler)

Med en tålmodig beiler og litt fantasi kan det gå veien, selv om man ikke egentlig kan språket.
Fjerde scene: I Tyrkia. Utenfor en bar. En fremmed kvinne nærmer seg Den reisende. Hun ser at hun er ensom, og vil spørre om hun vil sette seg sammen med henne og kjæresten. Men den reisende, som har slitt med utallige sjekkeforsøk i Utlandet, er litt vel var. Hun blar fort opp i kapittelet ”Romantikk” i Parløren.
Den reisende: Beni yainiz brakin lütfen! Ben karşi cinse ligi duyarum. (La meg være alene! Jeg er heteroseksuell.)
Den fremmede (ser sjokkert på Den reisende, snur seg og går)

Femte scene: I Hellas. På diskotek. Den fremmede ser en søt gutt, han ser henne. De ser på hverandre og forlater diskoteket uten Parløren.

Etterspill
Parlører fungerer helt greit på restaurant og hotell og når man lurer på veien. De parlørene som har norsktilpasset lydskrift, er de mest brukervennlige – det gjelder parlørene fra Gyldendal, inkludert Berlitz (minus den tyrkiske). Men alle parlørene legger opp til enveiskommunikasjon. Bare av og til får vi reelle svaralternativer som gjør det mulig å forstå hva som faktisk blir sagt på fremmedspråket. Ved hjelp av oppslagsdelen bak er det likevel mulig å dechiffrere noe, men kanskje gjør en enkel ordbok med lydskrift omtrent samme nytten for en som ikke behersker fremmedspråket. Ellers er kroppsspråk uovertruffent i sjekkesammenheng.

For en mindre sosialrealistisk iscenesettelse, se:
youtube.com/watch?v=akbflkF_1zY

Noter:

(1) Noen parlører transkriberer fonemisk, andre ikke. Blant dem som gjør det, ser det ut til at tanken er at ”alle” skal kunne lese lydskriften. I stedet for IPA (det internasjonale fonetiske alfabetet) blir det altså brukt en norsknær transkripsjon.

(2) Det kan kanskje virke søkt å bruke tesen til filologen Friedrich Schleiermacher (1768-1834) om oversettelse på en ikke-litterær tekst som en parlør, men parløren er jo en oversettelse, et møtepunkt mellom kulturer på flere plan. Den søker å bringe leseren/brukeren/den reisende i kontakt med noe bakenfor teksten, bakenfor frasene og ordene.

(3) Bruker De-form, mens den spansktalende hele tiden har vært dus.