Malcolm Gladwell:
Vippepunktet (Oversatt av Svanhild Solløs) Press, 2014
Utbrytere (Oversatt av Tiril Broch Aakre) Press, 2014
David og Goliat (Oversatt av Tiril Broch Aakre) Press, 2014
Blink Oversatt av (Gunnar Nyquist Press), 2015
I bok etter bok har vitenskapsjournalisten og forfatteren Malcolm Gladwell levert teorier som har fått gjennomslag langt utover leserskaren. I 2000 populariserte han begrepet «vippepunktet». Fem år senere forklarte han for et stort publikum
I bok etter bok har vitenskapsjournalisten og forfatteren Malcolm Gladwell levert teorier som har fått gjennomslag langt utover leserskaren. I 2000 populariserte han begrepet «vippepunktet». Fem år senere forklarte han for et stort publikum hvorfor øyeblikksbeslutninger ofte er bedre enn dem som tas på bakgrunn av omfattende analyser. I 2008 skrev han om hva som var de viktigste faktorene for suksess, og introduserte den nå etablerte «10 000-timersregelen». Og mer nylig, i David og Goliat, viste han oss at underdogen vinner oftere enn vi tror.
I løpet av et drøyt år har Forlaget Press gjenutgitt Vippepunktet og Blink (opprinnelig utgitt på Gyldendal i 2001 og 2005) og komplettert det viktigste av forfatterskapet med Utbrytere og David og Goliat. Å lese dem samlet på norsk minner om hvor innflytelsesrik Gladwell har vært som sakprosaforfatter, både stilistisk og tematisk, men også hvor omstridt han er: Hver bok har blitt møtt med kritikk av feil, lettvintheter og villedende konklusjoner. Men hva er egentlig Gladwells anliggende? Drar bøkene i samme retning, eller motsier de hverandre? Og i så fall, hvilken av dem bør vi tror på?
FORSKNING OG REKLAME Da Malcolm Gladwell debuterte med Vippepunktet (The Tipping Point) i 2000, var han allerede en veletablert journalist, med forskning, psykologi og trender som sine spesialområder. Og selv om veien hans inn i journalistrollen var tilfeldig, er interesseområdene forståelige sett i lys av livshistorien. Gladwell er oppvokst i Canada med en jamaicansk psykologmor og en britisk matematikerfar. Etter en bachelor i historie fra universitetet i Toronto bestemte han seg for å gå inn i reklamebransjen. Men da ingen firmaer ville ansette ham, endte han i stedet opp med en journalistjobb i Indiana i USA. Etter å ha jobbet for to mindre, konservative aviser, ble han ansatt i The Washington Post og senere The New Yorker. Det var her han skapte den nisjen han skulle videreutvikle i bøkene. Skjønt, de er gitt ulike merkelapper: Forlaget omtaler bøkene som forskningsformidling. Enkelte mener de representerer en egen sjanger kalt «store ideer», mens andre har avfeid dem som «pop-sosiologi». Personlig oppfatter jeg dem som en kombinasjon av reportasje, vitenskap og selvhjelp. Styrken ligger i de konstante møtene med mennesker, den muntlige stilen og den nerdete fascinasjonen for fakta og problemstillinger. At bøkene også inneholder et element av selvhjelp, er noe Gladwell avviser. Samtidig synes jeg det er vanskelig å lukke øynene for at han skriver seg inn i en høyst amerikansk tradisjon med vekt på individuelle valg, psykologiske forklaringsmodeller og en underliggende tro på «positiv tenkning».
IDEER SOM VIRUS Gladwells personlige ønske om å jobbe med reklame viser seg i premissene for debutboka Vippepunktet. Boka kan oppsummeres som et forsøk på å forstå hva som skal til for å skape endringer i samfunnet, enten det gjelder pedagogikk, mote eller kriminalitetsforebygging. Endringene analyseres som trender som utvikler seg etter epidemiologiske prinsipper: «Ideer og produkter er meldinger og atferd som sprer seg på samme måte som virus.» Selv om Gladwell er nokså opptatt av tall og statistikk, er lærdommen i boka at trender og ideer handler om budbringere, og at budbringerne til syvende og sist er mennesker. De perfekte «smittebærerne», hevder han, er en kombinasjon av «koblere», «kjennere» og «selgere». De første sørger for at det finnes et sosialt nettverk, de andre tilfører ideen troverdighet, før de tredje selger den inn hos folk. I dag er reklamebransjen gjennomsyret av denne bevisstheten, som tilsier at man ikke kan basere seg på formelle kanaler alene, men at man bør ha en langt bredere strategi for å sikre produktene en positiv «smitteeffekt». Selv om Gladwell bygger videre på andres tanker, er det derfor ikke urimelig å anta at Vippepunktet i seg selv har bidratt til denne bevisstheten. Det underliggende budskapet i boka – at en idé med ett blir «viral» – ble nemlig en slags selvoppfyllende profeti: I løpet av et par år hadde boka solgt i millionopplag. Tidligere formuleringer av fenomenet «vippepunkt» var som glemt, og reklamesjefene som hadde avvist Gladwells jobbsøknader, kunne bare stille seg i signeringskøen.
SKJULTE SAMMENHENGER? I Vippepunktet gjør Gladwell det som er blitt et slags varemerke: Han undersøker en rekke fenomener som man skulle tro ikke hadde noe med hverandre å gjøre, for deretter å lansere sin egen briljante teori om hvorfor de faktisk er knyttet sammen. Som for eksempel hvordan en bestemt skotype – Hush Puppies – plutselig gikk fra å være utrendy til å bli siste mote, og hvordan kriminaliteten i New York stupte på 1990-tallet. Begge deler skjedde, ifølge Gladwell, epidemisk og «på nøyaktig samme måte». Konklusjonen vil muligens gi leseren en slags aha-opplevelse av å få øye på et større bilde. Men problemene florerer. Kan man i det hele tatt sammenligne disse fenomenene? Er de undersøkt hver for seg og uten et forhåndssvar, eller kom konklusjonen på plass først? Og er forfatterens tolkning av dem overhodet riktig? For å ta det siste spørsmålet: Ifølge Gladwell var det den kontante holdningen fra New York-politiet, der det ble slått ned på alt fra tagging til pissing på gata, som satte i gang «antikrimviruset» i New York i 1993. Men økonomen Steven D. Levitt har lansert en helt annen teori, nemlig at kriminalitetsfallet var en langtidseffekt av den nasjonale legaliseringen av abort i 1973, ettersom uønskede barn hos foreldre i vanskelige situasjoner har en statistisk større sjanse for å bli kriminelle. Tesen støttes av noe Gladwell unnlater å nevne, nemlig at det ikke bare var i New York kriminaliteten sank på begynnelsen av 90-tallet: Det samme skjedde over hele USA, i byer med andre politistrategier. Gladwells teori er både enkel og appellerende. Men det spørs om verden ville ha vært som den er, om kriminalitetsstatistikker var like påvirkelige som skomoter.
INTUISJONENS KRAFT Også i Gladwells andre bok, Blink, kan man spørre om konklusjonen er gitt på forhånd. Som undertittelen Kunsten å tenke uten å tenke seg om antyder, er målet å overbevise leseren om at «evnen til å ta øyeblikksbeslutninger og tolke førsteinntrykk kan trenes opp og kontrolleres». Boka inneholder en rekke fascinerende historier om personer som tar ekstraordinært gode beslutninger, enten de er arkeologer, bilselgere eller generaler. Men i alle disse eksemplene dreier det seg om erfaringsbasert intuisjon. Til tross for programerklæringen ender Gladwell derfor opp med å gi et mye bedre forsvar for erfaringen enn for intuisjonen. Boka tar også opp hvordan intuisjonen kan villede oss. Og kapitlene som handler om dette, er faktisk bokas sterkeste. Her viser forfatteren hvordan intuisjon ofte farges av fordommer om hvordan ting henger sammen – for øvrig et hovedtema i den senere boka til Daniel Kahneman, Tenke, fort og langsomt (Pax, 2012). Begge «heier» på intuisjonen, men det Kahneman viser gjennom sin egen forskning, er at den ofte leder oss på ville veier. Selv om Gladwell nok ikke mente det slik, har Kahneman uttalt, nøret han med Blink opp under «en tro folk ønsker å ha. Hvilket er at intuisjonen er magisk. Og den troen er gal».
SUKSESSHISTORIER Med to enorme boksuksesser bak seg beveget Gladwell seg over til et tema som hadde lurt i bakgrunnen: suksess. Her skjer det en overraskende vending i forfatterskapet. Der Vippepunktet og Blink har selvhjelpsaktige undertitler som lokker leseren med lærdommer om påvirkning og beslutninger, har Utbrytere (Outliers) den enkle undertittelen Historien om suksess. Ikke mindre enn ti ledere anbefalte boka i Dagens Næringslivs «På nattbordet»-spalte, noe som tyder på at også den kan bli oppfattet som en selvhjelps- eller ledelsesbok. Lærdommen her er imidlertid ikke av typen «alle kan oppnå suksess», men tvert imot at suksess er basert på en kombinasjon av bakgrunn og tilfeldige utviklingsmuligheter. Boka rokker altså ved den amerikanske drømmen, der man er sin egen lykkes smed.
Intervjuer med Gladwell selv bekrefter en slags politisk reorientering, om enn forsiktig. Mens Gladwell vokste opp i Canada, der sosialdemokratiske og egalitære verdier sto høyt, oppfattet han det selv som «kult» å orientere seg mot det mer amerikanske og høyrevridde. Mellom linjene kommer dette til uttrykk i Vippepunktet og Blink som en slags tro på individets makt uavhengig av fellesskapet. I Utbrytere er denne troen kraftig moderert, og boka preges, også ifølge hans egne uttalelser, av verdier han har fått med seg fra hjemlandet. Boka har en klar moral som vil appellere til mange, på tvers av politiske og kulturelle skillelinjer: Suksess forutsetter hardt arbeid, i tillegg til en god bakgrunn og gunstige muligheter. Utbrytere inneholder Gladwells mest berømte teori, den såkalte «10 000-timersregelen», som angir hvor mye øving som skal til for å bli ekspert innen et felt. Siden utgivelsen har det vært en pågående diskusjon om teoriens holdbarhet. Bagatelliserer Gladwell medfødt talent? Diskusjonen føyer seg inn i de evinnelige født-sånn-eller-blitt-sånn-debattene. Det interessante er uansett at der Gladwell tidligere formidlet, eller feilformidlet, andres akademiske ideer, ble han med denne selv en referanse og et utgangspunkt for videre forskning.
HVEM ER UNDERDOGEN? I sin foreløpig siste bok, David og Goliat, satte Gladwell seg fore å lære leserne nok en kunst, denne gangen «kunsten å nedlegge kjemper». Ifølge forlaget undersøker boka «de skjulte lovene som styrer balansen mellom de svake og de mektige, taperne og vinnerne». Forfatteren tar utgangspunkt i en «nylesning» av David og Goliat-myten: David seiret fordi han ikke forholdt seg til konvensjonene. Han brøt skikken med nærkamp, brukte i stedet slynge og siktet mot kjempens svakeste punkt. Det er vanskelig å se hva som er så nytt med denne lesningen. Men den fungerer kanskje som et påskudd for å skrive reportasjer om moderne underdoger og hvordan de vokser av å møte sterk motstand. Her møter vi trenere, lærere, studenter, advokater, onkologer og minoritetsreligiøse som trosser egne svakheter og kjemper seg oppover. Nok en gang engasjerende og oppmuntrende historier; problemet er bare at den avgjørende faktoren for suksess ser ut til å være den stikk motsatte av i Utbrytere. I Utbrytere møtte vi noen av USAs mest legendariske forretningsadvokater. Den konvensjonelle oppfatningen av deres historier var ifølge Gladwell at de – i overensstemmelse med den amerikanske drømmen – hadde kjempet seg opp fra intet, mens de i virkeligheten tilhørte en kunnskapssterk jødisk kultur som var i ferd med å få innflytelse i amerikansk samfunnsliv. I David og Goliat møter vi nok en gang en toppadvokat, men denne gangen er det faktisk kampen mot egen dysleksi som fører ham til topps.
DET RETORISKE VI Gladwell er en god historieforteller. Han skriver alltid engasjerende og underholdende om det de fleste av oss elsker å lese om – andre mennesker. Det er rammeverkene som er tvilsomme. Både inkonsistensen de bidrar til, og hvordan de støtter seg på et retorisk «vi». Menneskene i Utbrytere, inkludert personer som Robert Oppenheimer og Bill Gates, var ikke de underdogene vi trodde de var. Mens menneskene i David og Goliat, inkludert IKEA-gründer Ingvar Kamprad og juristen David Boies, faktisk og uten at vi visste det, varunderdoger. Steven Pinker mener at Gladwell med dette retoriske vi-et, eller «strå-vi» som han kaller det, lurer leseren med på en del tvilsomme premisser som i sin tur ofte leder videre til feilaktige konklusjoner. Pinker har gått hardt ut og advart mot Gladwell som «samfunnsforsker», men innrømmer at han behersker journalistikken og essayistikken. Kanskje burde man betrakte Gladwells bøker mer som en serie med reportasjer enn som «store ideer». Det er heller ikke han selv som har gitt dem denne voldsomme merkelappen. Tvert imot har han kalt dem «intellektuelle eventyrfortellinger». Med sin utrettelige nysgjerrighet, som fører ham inn i samtaler med alt fra anonyme bilselgere og ukjente forskere til berømte advokater og samtidsgenier som Bill Gates, fører han en slags dialog med tidsånden. Menneskene han beskriver, står alltid levende fram, og man får en følelse av at historiene deres kan lære oss noe. På denne måten har han gjort populærvitenskapen kul, relevant og personlig. Og det har kanskje i like stor grad vært hans oppskrift på suksess som de noe skiftende oppskriftene han kommer med i bøkene.
