Hva skal vi med kommentariatet?

Sosiale medier og klikk-logikk dytter kommentarjournalistikken i retning mer følelser, mer personlig engasjement, sterke meninger og lynraske meningsutgytelser. Det er både gøy og lærerikt og gir utvilsomt gevinst i form av lesing og engasjement. Men skal den profesjonelle kommentarjournalistikken overleve, må den tilby noe annet og mer. Hva består denne merverdien av?

En frekk medieforsker

For et par-tre år siden ble jeg sittende ved siden av en ung medieforsker på en seminarlunsj. Ikke overraskende snakket vi om journalistikk, nærmere bestemt om sosiale medier, digitaliseringen og det vi faktisk opplevde å stå midt oppe i på den tiden: mediekrisen.

Etter en stund satte han øynene i meg og sa at han ikke skjønte hva vi lenger skal med kommentarjournalistikken. Nei vel …? spurte jeg. Han kunne skjønne hvorfor vi fortsatt har gravende journalistikk, til tross for fremveksten av sosiale medier. Gravejournalistikk er et fag man må være dedikert til og ikke noe alle og enhver kjapt kan spa opp foran skjermen på kveldene.

Det hadde han selvfølgelig rett i. Grundig journalistikk krever tid og ressurser og ikke minst kontroll på metode, etikk og graveverktøy. Å grave frem kritikkverdige forhold og belyse dem, er fortsatt journalistikkens ypperste mål og mening, dens raison d’etre.

Men kommentarjournalistikken derimot, hva var poenget med den, lurte han på. Hvorfor skal pressen fortsette å produsere kommentarer, når alle kan distribuere meningene sine morgen, middag, kveld i sosiale medier?

Hæ? Det var da ganske frekt! Jammen altså, begynte jeg. Kommentatorer skal jo ikke bare øse ut hva de mener om ting … Så husker jeg ikke helt hvordan samtalen løp videre. Jeg tror vi ble avbrutt, jeg kan i hvert fall ikke erindre noe videre resonnement fra hverken hans eller min side.

Men han hadde satt en støkk i meg. Hvis han – en medieforsker – lurer på hva vi skal med de profesjonelle kommentar- og lederskribentene, hva da med resten av verden? Og for å være ærlig ble jeg svar skyldig. For vel er jeg enig med meg selv om at en kommentar er noe mer enn en rett opp og ned mening. Men hva er det som gjør den til det? Hva gir den profesjonelle, redaktørstyrte kommentaren rett til liv, egentlig? Og hva gir noen rett til å kommentere verden rundt seg polstret med tunge merkenavn som Nordlys, Nationen og Nidaros?

Kanskje han har rett i at kommentarjournalistikken ikke er liv laga. Kanskje det haster med å få laget et manifest, før det går opp for kostnadsbevisste arbeidsgivere at vi kommentatorer kan skaves av moderskipene først som sist. Den slags kan like gjerne foregå på Facebook og Twitter – helt gratis.

Så kom jeg på noe. Om han skulle ha rett, er det i så fall et stort paradoks at faste spalter og kommentatorprofiler er noe av det som skaper lojalitet til et medium og bidrar til stabil betalingsvilje, også digitalt. Litt på samme måte som en god podkast blir en slags utvidelse av vennekretsen, noen man hilser på jevnlig og føler at man eier litt, kan en stadig tilbakevendende penn også skape lojalitet og tilhørighet (eller irritasjon!). Meningsstoffet tar i tillegg stadig mer plass i de redaktørstyrte mediene, både i Norge og i den vestlige verden for øvrig, ikke mindre. Og det har det gjort de siste par tiårene, ganske så parallelt med fremveksten av de sosiale mediene.¹

Det er ingen tegn til at vellet av tilgjengelige gratis meninger og ytringer i sosiale medier har gjort kommentaren overflødig. Hvorfor ikke? En grunn kan være at gjennomarbeidede kommentarer er noe annet og mer enn en meningsytring. En annen er at sosiale og tradisjonelle medier like gjerne styrker, som å undergrave hverandre. I hvert fall om vi er bevisst de digitale fallgruvene.

Få meg på, for faen

Med den digitale medierevolusjonen har det blitt fritt frem for alle å sende sin mening ut i verden. Så langt har han rett, medieforskeren: Den tradisjonelle, ofte elitistiske, kanskje litt kjedelige – redaktørstyrte kommentaren har for lengst mistet sitt monopol. Nå lever den klassiske, maktkritiske kommentator side om side med influensere, samfunnsengasjerte, oppmerksomhetssyke, akademikere, taletrengte og intellektuelle i alle mulige varianter som fritt kan boltre seg i egne blogger, podkaster, nettsteder og sosiale medier-konti av alle slag.

Her er det gjensidig påvirkning. Redaktørstyrt meningsstoff kan fort få fart i sosiale medier. Og omvendt. Debattansvarlige i redaktørstyrte medier jakter blogg- eller Facebook-innlegg de ser kan ha potensial. Særlig Nettavisen ser ut til å ha gjort dette til en kunstart. De innhenter tillatelse fra forfatteren og publiserer Facebook-tekster på sine nettsider, for å vegetere på trafikken.

Slike tekster dreier seg ofte om enkeltpersoners hjertesukk fra hverdagen, det frustrerende møtet med Nav, livet som lærer, som tenåringsfar, som gravid, som offer for tidsklemma, kort sagt personlige tekster mange kan kjenne seg igjen i. Men også mer profesjonelle debattanter hentes over til mediene fra sosial-sfæren, for eksempel politikere, eksperter og kjendiser av nær sagt alle slag.

Konkurranse er alltid bra. Det gjør at man skjerper seg og finner ut hva man driver med, og hvorfor. Og hvordan man kan skille seg ut. Fortsatt er det slik at det er stas å bli plukket ut av den kaotiske semiprivate sfæren der alle er sin egen redaktør, og over i den redigerte verden, der teksten går gjennom en kvalitetskontroll og et nåløye. Sorteringen gir i seg selv merverdi.

Glefset fra digitaldesken

Samtidig er det ikke tvil om at det sedate, privilegerte kommentatorlivet er i endring. Redaktører, vaktsjefer og debattansvarlige er ikke blindere enn at de ser hva som klikker bra på nett, og hva som «går viralt» i sosiale medier. Bred appell (høye lesertall!) blir i større grad enn før et kriterium, også i de redaktørstyrte mediene. De fleste kommentatorer i større mediehus har fått med seg at folk ansatt i nye, mystiske avdelinger med ansvar for fenomener som «leserengasjement», ymter frempå om at sterke, klare meninger, det vil leserne ha. Og mens sjefredaktører flasket opp i den gamle skolen fortsetter å sende signaler ut i verden og til de ansatte, om at de ønsker gjennomarbeidede og kritiske analyser, befinner det seg rett under dem en glefsende digitaldesk som gjerne vil ha ut en kommentar omtrent samtidig med at en nyhet breakes. Og gjerne med en kjendis i miksen, eller et godt gammeldags personangrep.

Krysspresset mellom grundighet og tempo, balanse og provokativt gjennomslag, er en evig ingrediens i journalistvirket. Men det blir ikke mindre av at et stadig større mellomsjikt av ledere måles på digital trafikk. Er nyhetshendelsen sjokkerende nok, vil nesten enhver tilhørende kommenterende tekst bli lest, selv om den skulle bestå utelukkende av fra-før-av-tygde betraktninger. Det kan være fristende for ledere å «bestille» en slik, billig og umiddelbar kommentar for å holde trykket oppe, og for en meningsjournalist å lire av seg noen linjer.

Det ligger i nyheters natur at det er et poeng å være først med dem – slå konkurrentene på hurtighet. Slik er det ikke med kommentaren. Da er det viktigere å være bedre. Kommentarjournalistikken skal slå konkurrenten på innsikt, kunnskap og analyse. Spesielt i medier som baserer seg på lojale abonnementslesere.

Elitistisk boble

Ph.d.-stipendiat i medievitenskap ved universitetet i Cambridge Tellef S. Raabe mener, forfriskende nok, at kommentatorer er for lite opptatt av klikk, likes og delinger. I et essay i Samtiden basert på hans egen masteroppgave² viser han til at mye kommentarstoff ligger bak betalingsmur, og dermed ikke leses av veldig mange. Det er et demokratisk problem, skriver Raabe. Profesjonelle skribenters grundige analyser når bare noen få. Han mener å kunne påvise at kommentatorer hever seg over klikkpress, og at de i realiteten kun bryr seg om å skrive for en liten, elitistisk boble.

Men journalistikk koster å produsere. Det er den lille perioden da alt stoff på internett var gratis, som er den historiske parentesen. Det Raabe heller ikke ser ut til å ta høyde for, er at digitaliseringen også har truffet abonnementsmediene. Journalister som ikke bryr seg om de blir lest, i den grad de har eksistert, er i alle fall nå, en utdøende rase. Artikler bak betalingsmur måles også i klikk og lesing. Jo flere artikler abonnenter leser hver dag, jo oftere de er innom nettstedet, og jo lenger de leser hver artikkel, dess større sjanse for at de fornyer sitt abonnement. Derfor gjelder det hele tiden å engasjere de leserne man har, så de ikke faller fra, og samtidig friste flest mulig nye til å tegne abonnement. Det er ikke bare gratisstoffet som listes nådeløst opp på tavler høyt oppe på redaksjonsveggene etter antall klikk og lesinger. Det gjør i høy grad «pluss-stoffet» også.

Teksten først og sist

«Din mening er ikke interessant», sa en erfaren kollega til meg da jeg var ganske ny som kommentator. Litt dumt at jeg har fått denne jobben, da, tenkte jeg. Jeg skjønte ganske fort hva vedkommende mente. Kommentatorers ukvalifiserte mening om noe, er ikke interessant, hvorfor skulle den være det?

Riktignok er det fare for at enhver mening jeg måtte ha, tillegges vekt fordi jeg jobber i Dagens Næringsliv. Avisen utgjør en plattform som gir autoritet. Og det er slett ingen symbolsak. Årene med erfaring som sitter i vegger og kollegahoder utgjør sammen med redaktørfunksjonen en kreativ kilde, samtidig som det sørger for kontinuerlig kvalitetskontroll.

Men hverken institusjonens prestisje eller eventuell personlig status garanterer for viktige eller gode kommentarer. Meningsjournalistikk er til syvende og sist bare interessant i den grad teksten i seg selv oppleves relevant og troverdig.

Okei, så har jeg skjønt det, da. Min ufordøyde mening har ingen berettiget plass i de redaktørstyrte spaltene. Men hvilke grunnleggende kriterier må da være oppfylt? Det følgende er et forsøk på å definere hva som gir kommentarjournalistikk såpass høy kvalitet at den er verdt å betale for.

Den gode kommentaren …

… er ikke bare en meningsytring, men et stykke journalistisk arbeid!

Det er punkt nummer én. Så enkelt, så vanskelig. Her ligger den avgjørende svikten i medieforskerens antagelse. Kommentaren bygger på fakta, research og kildearbeid, og argumenterer kunnskapsbasert og overbevisende. I bunnen ligger samme demokratiske oppdrag som i journalistikken for øvrig: Uavhengig maktkritikk. Uavhengig er et viktig stikkord. Meningsjournalister snakker ikke på vegne av noen andre: ikke et politisk parti, ikke en kommersiell virksomhet og heller ikke sin egen arbeidsgiver. Kommentatoren taler ikke engang på vegne av seg selv som merkevare. Det stiller høye krav til sjangeren. Teksten må i seg selv levere varene.

Den gode kommentaren vil typisk:
• forklare en nyhet eller et fenomen
• sette en sak inn i en større sammenheng
• være maktkritisk
• belyse noe fra en ny vinkel, overraske eller provosere
• engasjere
• sette ord på sammenhenger leseren aner, men kanskje ikke har formulert
• få lesere til å tenke på nye måter
• gjøre leseren mer klar over egne meninger og holdninger (enten man er enig eller uenig med skribenten)
• underholde (leseropplevelsen kan med hell være en fryd i seg selv)

To arketypiske kommentarformer slik jeg ser det, er den deskriptive analysen og det normative argumentet. Som regel opptrer de i pen blanding.

Den deskriptive analysen tegner et bilde av hvordan virkeligheten bør forstås, basert på ulike doser fakta, kunnskap og begrunnede antagelser. Analysen rydder og bringer orden i kaos. For å virke overbevisende bør antagelser, premisser og faktagrunnlag være mest mulig eksplisitt, slik at de kan ettergås og argumenteres mot. I motsatt fall kan teksten fort reduseres til en serie påstander.

Det normative argumentet kaster ikke bare et kjølig blikk på verden og sorterer den, men mener noe om riktig og galt. Den inntar et moralsk standpunkt, som VGs «Jens må gå» etter 22. juli, eller «Abortnemndene må skrotes», slik flere har tatt til orde for etter de politiske landsmøtene denne våren.

En deskriptiv politisk analyse av abortsaken kunne dreie seg om hva Krf har å vinne på at debatten blir satt på den politiske dagsorden. Dette er en ganske annen innfallsvinkel enn å argumentere for å fjerne abortnemndene fordi de har utlevd seg selv. Sistnevnte må appellere til samvittighet, overbevisning og menneskesyn.

En tredje kategori kommentarer henter kraft fra klikk-logikk og sosiale medier og handler om å sette ord på folks følelser. Den er muligens på fremmarsj og drar med seg noen fallgruver. Her inntar kommentatorene en rolle som en slags folkedypets ombudsperson. Målet blir ikke sannhet, sober analyse eller å overbevise om rett moralsyn, men å skrive ut fra «folkets» interesser. Da blir det et viktig spørsmål: Hvem er folket?

Populistkommentaren

«Hva skal vi med grumsete kommentarfelt når vi har redaktører som Skjalg Fjellheim og Sigvald Sveinbjørnsson», lød overskriften på en kommentar signert undertegnede, som sto på trykk i Dagens Næringsliv i februar³. Utgangspunktet var kommentarer skrevet av to redaktører i henholdsvis Nordlys⁴ og Bergensavisen⁵. De hadde begge latt seg provosere sterkt av Aps klimapolitiske talsperson Espen Barth Eide. Eide hadde i et NRK-intervju kalt Trygve Slagsvold Vedums stunt mot fossilbilfrie byer for «dieselpopulisme». Det tok umiddelbar fyr både i vest og i nord. Begge syntes skjønt enige om at en mann som bor i villa på beste vestkant i Oslo og har reist med fly til Davos, ikke har noe med å rakke ned på godtfolk i distriktene som er avhengige av bil i jobben.

Kommentarene var engasjerte og godt skrevet – og temmelig usaklige. En ting er å observere at en moralsk pekefinger fra en velpleid mann i dress foran den store villaen sin i hovedstaden kan virke provoserende på folk som bor steder der man er avhengig av bil. Noe annet er å selv bli så til de grader provosert. Her virker det som Fjellheim og Sveinbjørnsson blir ett med et folkedyp de antar aldri ser lenger enn sine egne private økonomiske interesser (og som alle kjører fossilbil og hater Espen Barth Eide). Hadde jeg bodd i deres distrikter, ville jeg blitt skikkelig fornærma.

Til disse redaktørenes forsvar skal sies at det er tradisjon for at regionale medier inntar en patriotisk holdning i nasjonale spørsmål. Det kommer frem i boken Kommentaren – en sjanger i endring⁶. Forfatterne har intervjuet redaktører i regionale medier. Regionredaktørene er ganske samstemte i hva de oppfatter som en sterk Oslo-sentrisme i nasjonal debatt. De mener hovedstadspressen dominerer og at den har tunnelsyn. Dermed dyttes distriktstemmene over i en patriotisk rolle.

Dette virker nok i så fall gjensidig forsterkende. Spesielt ettersom patriotismen i visse tilfeller antar svært polariserende former. Det synes ikke alltid som om målet er å klargjøre en regions perspektiv og interesser, men snarere å dunke inn i hodene på leserne at Oslo-kommentatorer ikke skjønner noen ting av resten av landet. Når Skjalg Fjellheim, politisk kommentator i Nordlys, for eksempel sier til Dagbladet at Oslo-kommentatorer med noen få unntak er en «selvgod gjeng som bare er opptatte av å bekrefte hverandre», og følger opp med: «Poenget er at de lever i liten boble ned i Oslo. De menger seg sammen. Drikker sammen, fester sammen og noen ligger vel også sammen»⁷, inviterer han ikke til opplyst debatt om gode og dårlige kommentarer. Han ser heller ikke egen rolle i noe særlig klart lys.

I stedet for å analysere og kritisere tekster, etableres en fiende en bloc. I den grad han har et poeng, for eksempel om samrøre mellom pressefolk, politikere og rådgivere i Oslo-gryta, er saklighetsnivået så lavt at det neppe ansporer til den selvrefleksjon Oslo-kommentatorer kanskje kunne hatt godt av.

På samme måte som det er «lov» å dundre løs på hvit mann som pusher femti, er det stor takhøyde for at distriktene angriper «Oslo-eliten». Mens de antatt underlegne kan ta de antatt mektige, er det utenkelig med en lignende generalisering andre veien. En parallell mekanisme gjelder det forhatte hovedstadsforstedet Bærum.

Bærum-blærum

Asker og Bærums Budstikke publiserte denne påsken en sak om at bærumsfolk heller ville på hytta enn å møte opp til vaksinetimen de hadde fått tildelt. Eller slik var artikkelens etterlatte inntrykk. Sosiale medier tok umiddelbart fyr. Bildene av steinrike bærumsfolk på afterski i hyttepalassene sine poppet tilsynelatende opp i hodene på folk, og gikk i løpet av nanosekunder videre ut på internett via tastaturene. Realiteten i saken var at det dreide seg om et ørlite antall eldre mennesker. Dessuten var det kommunehelsetjenesten selv som hadde besluttet å ta en pause i vaksineringen for å gi slitne medarbeidere fri i påskedagene. Men før saken ble oppklart, hadde Leif Welhaven i VG hevet seg på bølgen og skrevet en energisk og oppbrakt tekst i beste sosiale medier-spirit⁸.

Andre eksempler på lett ufordøyde reaksjoner er Dagsavisens politiske redaktør Lars West Johnsens rant etter å ha tatt en tur langs Akerselva i Oslo i fjor vår, med tittelen: «Denne er til alle dere jævla joggere der ute»⁹.

Hva skal vi med aggressiv og dårlig stil i sosiale medier når vi har profesjonelle kommentatorer?

VG-kommentator Shazia Majid viderefører en annen trend fra bloggosfæren i kommentaren «En hyllest til Oslo»¹⁰. Teksten handler om skribentens eget nære forhold til en by som kjemper seg tappert gjennom koronapandemien. Majid appellerer mye til følelser og i beste fall indirekte til opplysning og debatt. I teksten om en hovedstad i krise bekrefter kommentatoren en Oslo-patriotisme mange gir uttrykk for daglig på Facebook, Instagram og Twitter. Hun «treffer en nerve», som det heter, og blir rikelig belønnet med hjerter, delinger og likes. Sånt kan virke berusende.

Se meg!

Det er jo så utrolig deilig å få komplimenter! Superenkel forskning viser at journalister er hunder etter tilbakemeldinger (som de fleste andre). Og det får vi jo, til gagns, etter hvert hele døgnet så mye vi orker i form av klikk og lesertall. Faren er overhengende for å bli digitale junkies. Mekanismen er gull for arbeidsgivere, i hvert fall på kort sikt. Men hva gjør den med innholdet?

På en regnværsdag kan enhver godmelding brukes til å stryke egoet med hårene. Men ved nærmere kritisk ettersyn er det ikke sjelden at folk blander «god tekst» med «jeg er enig», eller «dårlig kommentar» med «jeg liker ikke meningen som kommer frem». Dette henger nok sammen med at lesere flest ikke kjølig analyserer en tekst for å finne dens styrker og svakheter, men bedømmer den ut fra hvilken følelse den skaper i dem. På godt og vondt gjenspeiler dette seg i skriften på veggen, bokstavelig talt på de store skjermene som gjerne henger på veggene rundt i redaksjonene og viser hvilke saker som til enhver tid er mest lest. Spesielt klikkhungrende kommentatorer, heiet frem av sjefene, kan begynne å velge form og saker ut fra hva (de antar) mange folk liker og er enige i.

Personlige reflekser er et finfint utgangspunkt for en kommentar, og kanskje nødvendig for at den skal bli virkelig god. Uten følelser, ingen motivasjon, sier psykologene. Men den redaktørstyrte kommentaren må være noe mer. For å være god må den følge opp refleks med refleksjon.

Kynikere før og nå

Sosiale medier-kultur og klikk-logikk får gode gammeldagse kommentatorer til å skjerpe tekstene, spisse dem og gjøre dem mer tilgjengelig. Det er bra. Men det er min påstand at den også kan dytte kommentarsjangeren i retning av det mer følelsesbaserte og populistiske.

Så er spørsmålet: var alt så mye bedre før? I arbeidet med dette essayet kommer jeg over en artikkel fra 2015, skrevet av (daværende) medieforsker Ingrid Lønrusten Rogstad. Den beskriver fremveksten av et mektig politisk kommentariat i norsk presse, og refererer ulike studier som samlet sett levner standen nokså liten ære¹¹. Kort oppsummert kan det synes som vi har å gjøre med et slags selverklært presteskap med lavt presisjonsnivå.

Hun refererer analyser som viser at de profesjonelle politiske kommentatorers gjennomgående grunnsyn er kynismen. Etter at partipressen ble avskaffet, er kommentariatets generelle oppfatning at politikere kun er ute etter å skaffe seg flest mulig velgere og mest mulig makt. Politikkens innhold er underordnet.
Dette rimer med stortingspolitikerne Torbjørn Røe Isaksen (H) og Audun Lysbakkens (SV) artikkel i Samtiden fra 2008 med tittelen «Kommentariatets diktatur»¹². Her beskyldes politiske kommentatorer for å være personfikserte og overflatiske, og for å gjøre politikken til et sirkus med sine terningkast.

Rogstad observerer også at sosiale medier ikke ser ut til å true sjangeren «enn så lenge». Hun spekulerer på om dette kan ha å gjøre med at den digitale informasjonsflommen gjør den meningsbærende journalistikken viktigere enn noen gang. Folk trenger ryddehjelp, kuratering og kompass i jungelen. Det lyder plausibelt og er i tråd med hva mange lesere sier når de skal begrunne hvorfor de liker meningsstoff. Samtidig har hun vist frem en sjanger som i stor grad er preget av spekulativ synsing med lav troverdighet, noe som neppe gjør den spesielt egnet til å rydde og klargjøre. Rogstads argument henger derfor ikke helt sammen.

Følelser og fornuft

Profesjonelle skribenter har mye å lære fra digitale data og dynamikken i sosiale medier. Sterke meninger, konflikt, ladde begreper og personvinkling pirrer leserne. Dette er selvsagt ikke noe nytt for nett. Det nye er at vi hele tiden får det svart på hvitt i form av brukerdata og at konkurransen om oppmerksomheten er blitt knallhard. Det er ingen skam å anrette stoff så det blir lest.

Det ser ikke ut til at vellet av gratis meninger og ytringer i sosiale medier har gjort den redaktørstyrte kommentaren overflødig. Kanskje er det tvert om. Mediehusene ser hva som fungerer i sosiale medier, distribuerer innlegg som gjestekommentarer, og plukker selv opp triks som påvirker egen journalistisk form. Kommentarjournalistikken er dessuten relativt sett billig.

Men å gjøre den for rask og billig er risikabelt. For kanskje er den viktigste grunnen til at digitaliseringen ikke har tatt knekken på meningsjournalistikken, at folk har fått enda større behov for gode, kritiske kommentarer.

Min spådom er at kommentarstoffet i stadig større grad kommer til å gå bak betalingsmur i abonnementsmediene og fungere som en viktig del av pakken folk er villige til å betale for. Velbelagte meninger trengs for å navigere i informasjonskaoset, finne ut hvordan man skal tolke verden, hva man skal mene, og hvorfor. Da må de også være uavhengige og av en viss kvalitet. Spinn, styrt informasjon og ubelagte meninger er det nok av der ute.

Jeg kan jo håpe den frekke medieforskeren leser dette og lar seg overbevise. Han skal uansett ha en stor takk. Det er ikke hver dag man setter av tid til å finne ut hva man egentlig prøver å få til. Og hvorfor.