Allerede i mai 2016 kunne Solberg-regjeringen sende ut en felles pressemelding fra utenriks-, nærings- og kulturministrene om at Norge var tildelt rollen som gjesteland ved den internasjonale bokmessen i Frankfurt i 2019. Fra første stund var det klart at Norge, norsk bokbransje og norsk litteratur i 2019 vil bli viet vesentlig større internasjonal oppmerksomhet enn vanlig, og at den norske offentligheten vil være mer oppmerksom på messedagene i Frankfurt enn tidligere.
Kronprinsesse Mette Marit bebuder en storslagen ankomst til bokmessen som hun selv beskriver som «verdens viktigste arena for litteratur og ytringsfrihet»[i]. Mandag 14. oktober reiser hun i eget litteraturtog fra Berlin via Köln til Frankfurt. Med seg vil hun ha en stor gruppe av de mest kjente norske forfattere.
Ikke alle er like begeistret for regjeringens rundhåndete tildeling av statlige støttemillioner til den norske profileringen på årets Frankfurt-messe. Forfatteren Jan Kjærstad har i særlig grad påtatt seg rollen som djevelens advokat. Han ser på det hele som en «orgie i skryt, stormannsgalskap og feil bruk av ressurser»[ii]. Men få av hans forfatterkolleger har delt kritikken. Spennvidden i debatten etter Kjærstads utblåsninger illustreres kanskje klarest ved et svar fra PR-nestor Hans Geelmuyden. Han har selv vært på bokmessen i Frankfurt flere ganger og kan forsikre Kjærstad om at messen er «en viktig møteplass for intellektuelle, tenkere og forfattere. I betydning setter Frankfurt-messen World Economic Forum i Davos i skyggen»[iii]. Intet mindre.
Hva gjør bokmessen i Frankfurt så særegen?
Frankfurt er langt fra alene som internasjonal bokmesse. En årskalender viser at det arrangeres 90 internasjonale bokmesser mellom mai 2019 og april 2020. Frankfurt-messen er heller ikke størst for det boklesende publikum. Her troner den indiske Kolkata Book Fair i Calcutta på toppen, med sine to millioner besøkende årlig.
Det synes likevel ikke å være tvil eller uenighet om at Frankfurt-messen er verdens viktigste og største ut fra noen sentrale kriterier. Frankfurt-messen er global med sine snart 8000 utstillere fra om lag 110 land og mer enn en halv million boktitler, over et snart uendelig genrespenn av skjønnlitteratur og sakprosa. Drøyt 10 000 journalister fra hele verden akkrediteres. Frankfurt-messen er klodens største markedsplass for bøker og litteratur.
De to siste dagene på hver høstmesse i Frankfurt er åpne for publikum, men det er de tre første dagene det handler om. Da er Frankfurt-messen lukket for allmuen og avgrenset for bokbransjens egne folk, som kommersiell møteplass for forlag som selger opphavsrettigheter og inngår avtaler om oversettelser og felles bokutgivelser.
Som merkenavn har Frankfurt-messen dessuten et ideelt fortrinn ved sin historie. Frankfurt kan vise til en tradisjon med et marked for manuskripter helt tilbake til 1100-tallet, og fra 1500-tallet som den dominerende møteplassen for den fremvoksende bokhandlerstanden i Europa. Den egentlige bokmessen i Frankfurt startet i 1470-årene som et lokalt avgrenset marked i det tyske området og vokste så, til ut på 1600-tallet, frem som et ledende europeisk bokmarked. Etter 1949 har Frankfurt-messen blitt det ledende bokmarked også internasjonalt.
Historiske kilder
Det ingen selvfølge at vi i dag kan ha mye godt kildebelagt kunnskap om en tysk markedsplass for bøker gjennom et halvt årtusen. Snarere kan vi se det som en statistisk tilfeldighet. Men vi vet ganske mye, og med rimelig høy grad av sikkerhet. Det viktigste bidraget kommer fra Peter Weidhaas som var Frankfurt-messens direktør gjennom et kvart århundre (fra 1975 til 2000). Hans bok A History of the Frankfurt Book Fair (2007) er det unnværlige standardverket. Av særlig verdi er det at Weidhaas kan bygge på de fortsatt bevarte «bokkatalogene» fra Frankfurt-messene gjennom om lag 200 år fra 1500- til 1700-tallet. Slike historiske primærkilder er uvurderlige. De mest interesserte vil dessuten finne (som litteraturlisten viser) en god del supplerende og «tyngre» faglig fundert litteratur.
Bokmessen i Frankfurt er naturligvis hvert år en særlig begivenhet for bibliotekene. De norske bibliotekstudentenes nettleksikon for litteratur og medier byr i dette «norske» året på en oppdatert artikkel av førsteamanuensis Helge Ridderstrøm. Under stikkordet Bokmesse skriver han om bokmesser i alminnelighet så vel som han plasserer Frankfurt-messen i det større bildet. Ridderstrøms artikkel fortjener i år en bredere leserkrets enn bibliotekstudentene.
Fra Gutenberg til eventyrlig vekst
Historien om bokmesser og bokbransjen er alltid historien om et spenningsfylt forhold mellom kommers og kultur. Men det har fra første stund vært slik at profitt har hatt forrang som drivkraft. Historikerne Febvre & Martin formulerte det slik, i en klassisk studie av et enormt kildemateriale gjennom perioden 1500–1800:
One fact must not be lost of sight of: the printer and the bookseller worked above all and from the beginning for profit. (…) We should therefore not be surprised to find that the immediate effect of printing was merely to further increase the circulation of those works which had already enjoyed success in manuscript, and often to consign other less popular texts to oblivion». (Febvre & Martin, 2010 s. 249)
De franske historikerne skriver inngående om at dette var åpenbart allerede fra den første boktrykkerbedriften, den Johann Gutenberg startet rundt 1450. Gutenbergs opprinnelige forretningsprosjekt var å utvikle en slags buttons (av bly- og tinnlegering) for salg til Aachen-pilegrimsferden i 1439. En pestepidemi førte til at det ikke ble noe av denne pilegrimsferden. Men Gutenberg snublet seg videre på søk etter nye forretningsmuligheter – med hardt tiltrengt finansiell støtte fra diverse partnere. Han arbeidet nå i et teknisk felt der mange hadde vært før ham. I Kina var teknikker for trykk med løse keramiske typer utviklet allerede på 1000-tallet. Men en hemsko for videreutvikling i Kina og Egypt var de respektive syllabariske og logografiske skriftsystemene, som begge krever tusenvis av ulike symboler (Kovarik, s. 23).
Det alfabetiske skriftsystemet i Europa, med kun et par dusin symboler, lå på en helt annen måte til rette for boktrykkproduksjon. Gutenberg vant kappestriden også i Europa, med en samlet løsning for bedre trykkfarger, blylegeringer for støping av bokstavtyper som muliggjorde effektiv boktrykking.
Johann Gutenbergs «oppfinnelse» står som en av de største og mest konsekvensrike revolusjoner i menneskehetens historie. Boken ble en unikt ny teknologi for lagring og massespredning av informasjon som avløste de gamle tradisjonene med muntlig overlevering og håndskrifter for de få. Gutenbergs første masseproduserte bok i 1450 var om lag 180 eksemplarer av Bibelen på latin (Biblia Latina Vulgata). I 1454 ble den lagt frem på et marked i Frankfurt, noen få mil fra Gutenbergs hjemsted Mainz.
Frankfurt var altså i sentrum fra første stund. Peter Weidhaas beskriver den første storhetstiden slik:
From approximately 1470 to 1764 Frankfurt acquired widespread renown as the leading trade centre for books printed using Gutenberg technology – a literary mecca not only within Germany but for the intelligentsia in Europe as a whole.
Og det som startet lokalt og i det beskjedne format, utviklet seg nesten ufattelig raskt og bredt i Europa. Febvre & Martin dokumenterer en eksplosiv vekstkurve allerede de første 50 årene. Opp mot 35 000 ulike publikasjoner trykt mellom 1455 og 1510, er fortsatt bevart. Disse representerer et sted mellom 10 000 og 15 000 spesifikke manuskripter. Febvre og Martin legger dessuten til grunn at de faktiske tallene må være vesentlig høyere ut fra anslag over mengden publikasjoner som ikke er bevart for ettertiden. Ved et antatt gjennomsnittlig opplag på 500 for hver publikasjon, skulle det gi et samlet antall på 20 millioner publikasjoner og bøker før år 1500.
Denne veksten sprengte naturligvis også rammene for den årlige bokmessen i Frankfurt. I år 1500 var det da også etablert mer enn 250 trykkeribedrifter som produserte flere tusen publikasjoner. Ganske snart ble det vanlig å selge bøker på markeder i Spania, Frankrike og etter hvert flere andre europeiske land.
Reformasjon, konkurranse og kollaps
Bøker ga fra først religiøs rettledning, så annen kunnskap og etter hvert i stadig større grad underholdning. Bøker var også en viktig kilde til makt. Bøker ble slik en velsignelse for mange – og en trussel for andre. Bokmarkedenes historie lar seg vanskelig skille fra de allmenne strømninger og konflikter i samfunnet. Dette ser vi særlig tydelig når det gjelder bokmessen i Frankfurt. Den var suverent ledende på 1500- og 1600-tallet. Men gradvis fikk den brysom konkurranse, fra Leipzig lenger nordøst i de tyske områdene. Og ut på 1700-tallet hadde bokmessen i Leipzig overtatt hegemoniet. Hvordan kunne dette skje?
Utviklingen hadde nær sammenheng med særlige forhold i Tyskland. I perioden fra 1500 til midten av 1800-tallet fulgte den politiske utviklingen i Tyskland et annet løp enn i resten av Europa. I andre land ble sentralmakten styrket, som oftest kontrollert av en sterk konge, i Tyskland gikk det ganske annerledes. Etter trettiårskrigen (1618–1648) fantes det i Tyskland om lag 300 suverene fyrstedømmer og 1500 såkalte «riksumiddelbare» områder som i praksis var selvstendige enmannsforetak.
Det var fra denne lappetepperegionen reformasjonen ble utløst i 1517, av den tyske munken og teologen Martin Luther, som et opprør mot læresetninger i Den katolske kirke. Svaret fra Den katolske kirke var en «motreformasjon» som pågikk på sitt mest intense til midt på 1600-tallet. I kulturkrigene som her ble utkjempet, inngikk i høyeste grad bøker og andre trykte publikasjoner som våpen. Luther og etter hvert den protestantiske kirken var svært aktivistiske i bruken av det nye våpenet. Den såkalte Luther-bibelen på tysk fra 1534 var i så henseende skjellsettende. Her var også Det gamle testamentet med, oversatt til tysk fra hebraisk. Senere ble denne Luther-utgivelsen oversatt til bruk i andre protestantiske land – noe som fikk stor betydning for den videre utviklingen av skriftspråket i flere av disse landene.
Den katolske kirkes svar var todelt. Den tok absolutt også del i propagandakrigen med egne skriftlige publikasjoner. Men først og fremst søkte den å bekjempe lutheranere gjennom bokforbud og sensur. Fra 1559 kom den første fortegnelse over forbudte bøker i den såkalte Index Librorum Prohibitorum. Denne listen som etter hvert ble meget omfattende var på høyden av sin gjennomslagskraft på 1600-tallet og ble ajourført helt opp til 1961. Indeksen ble offisielt avskaffet først i 1966.
Peter Weidhaas viser at det vedvarende katolske presset mot bokmessen i Frankfurt, lenge ble motstått og underminert. Men etter hvert, utover på 1600- og 1700-tallet, røynet det på. Det protestantisk dominerte Leipzig i nordøst vokste samtidig frem som et stadig sterkere alternativt sted for bokmesser, i konkurranse med det mer katolsk pregete Frankfurt lenger sørvest i det tyske området.
Dette handlet om en gradvis forskyvning også av intellektuelt tyngdepunkt. Bokmessen i Leipzig ble i en viss forstand favorisert av den nye åpenheten for opplysningstidens paroler om egen tenkning, kunnskap uavhengig av kirkens autoritet – og utvikling av nye vitenskapelige metoder og rasjonalitet.
Fra midt på 1700-tallet til siste del av 1800-tallet var altså Leipzig i førersetet. Frankfurt var skritt for skritt blitt utmanøvrert. Men etter Tysklands samling og frem mot første verdenskrig hadde begge de to tyske bokmessestedene i praksis kollapset gjennom økonomiske kriser, politiske omveltninger og kriger. Nullpunktet for den tyske kulturen kom med nazistenes maktovertakelse i 1933 og årene frem til 1945.
Frankfurt Føniks
Peter Weidhaas skriver om Frankfurt Føniks i sin fremstilling av alt som har skjedd med Frankfurt bokmesse fra den gjenoppsto i 1949 og til våre dager. Mytologiens Fugl Føniks brennes, gjenfødes av sin aske, og stiger høyt på himmelen som en ny fugl. Det er en usedvanlig velvalgt metafor.
I årene som fulgte nærmest etter 1945 var Tyskland okkupert av seiersmaktene og delt i fire soner styrt av USA, Sovjetunionen, Frankrike og Storbritannia. Forestillingen om et gjenreist Tyskland og gjenoppliving av de stolte bokmessetradisjoner måtte synes utenkelig og absurd. Like fullt var det dette som skjedde, i nært vekselspill mellom viktige enkeltpersoner og utviklingstrekk i tidens politikk, økonomi og kultur.
Fra 1949 ble Tyskland delt i den vestlige Forbundsrepublikken (BRD) og det sovjetkontrollerte DDR i øst. Dermed havnet den gamle bokmessebyen Frankfurt i den kapitalistiske, demokratiske staten og Leipzig i det kommunistiske «folkedemokratiet». Denne gangen var det Frankfurt som havnet på den «riktige siden».
Peter Weidhaas legger vekt på betydningen av de tre ildsjelene bak reetableringen av en bokmesse i Frankfurt: Det var Heinrich Cobet og Willhelm Muller som begge hadde tjenestegjort i den tyske hær i det naziokkuperte Paris. Og det var Alfred Grade – en overlevende fra konsentrasjonsleiren Buchenwald. Nå spilte de på samme lag for et felles prosjekt. Den første messen i den nye tidsalder åpnet i St. Paul-kirken 17. september 1949. Det ble en umiddelbar suksess.
Alfred Grade ble 25 år senere spurt om årsakene til suksessen, og han svarte slik: It is the democratic spirit (…) that has been the true source of the Fair’s success. Det er liten grunn til å trekke i tvil Grades demokratiske idealisme.
Men det er naturligvis mer som var viktig. Dels var arrangørene fra første øyeblikk dyktige til å bygge allianser til politiske ledere, næringsliv og presse. En forbløffende rask økonomisk gjenoppbygging og vekst i den tyske forbundsrepublikken bidro sterkt til konsolidering også av kommersiell bokproduksjon. Frankfurt var dessuten allerede på vei mot sin senere status som den viktigste finansbyen på det europeiske kontinentet. I dag har både Den europeiske sentralbanken og Deutsche Bank sitt hovedsete i Frankfurt.
Konfliktlinjer
År for år har etterkrigstidens Frankfurt-messe hatt kontinuerlig vekst. Noen utviklingstrekk og endringer underveis kan det være særlig grunn til å omtale. Bokmessen i Frankfurt var – som vi har sett – i høy grad påvirket av endringer i samfunnsmessige forhold i den første historiske storhetstiden. Slik har det også vedblitt i nyere tid.
Under den kalde krigen fra 1949 og i årtier fremover var spørsmål om DDRs representasjon på Frankfurt-messen et hett stridstema. Gjennomgående sa messearrangøren nei til å vise DDRs nasjonale flagg og til utstillere som insisterte på å representeres med navnet «Den tyske demokratiske republikk» (DDR).
Senere var det andre konfliktlinjer som slo inn i Frankfurt-messen. I 1968 ble messearrangørene tatt på sengen av at studentopprørere som Daniel Cohn-Bendit og Hans-Jürgen Krahl gikk til fysiske aksjoner inne på selve bokmessen. Protestene kunne rette seg mot den vestlige kapitalismen eller den senegalesiske «poet-presidenten» Leopold Senghor, det kunne være kritikk mot sjahens regime i Iran, apartheid-politikken i Sør-Afrika og mange andre konfliktfylte tema i tiden.
En av de mest alvorlige sakene som berørte bokmessen i disse årene, var den iranske fatwaen mot forfatteren Salman Rushdies bok Sataniske vers i 1989. Fatwaen var en eksplisitt dødsdom ikke bare mot Rushdie selv, men også mot alle andre involverte i produksjon og spredning av boken. Frankfurt-messen var i høy grad berørt og besluttet ekskludering av Iran fra messen inntil dødsdommen ble opphevet. Forsvaret for ytringsfriheten var utvetydig.
Slike politiske og religiøst motiverte konflikter fikk mange konsekvenser. Sikkerhetstiltakene rundt messen og inne på messeområdet ble etter hvert vesentlig skjerpet.
Et annet svar var at messeledelsen bestrebet seg på større grad av dialog utad og satset på grep for å involvere bredere. Særlig viktig ble innføringen av litterære work-shops, temamesser (som Ideen i det Orwellske år 1984) og fra 1988 dagens ordning med gjesteland, der Italia var først ute. Disse reformene bidro til å motvirke inntrykk av gigantisk monotoni fra messe til messe, år ut og år inn. Litteratur på flere kontinenter, nye litteraturgenre og introduksjon av nye forfatterpersonligheter gjorde hver ny bokmesse i Frankfurt mer åpen og uforutsigbar enn tidligere.
Vital 70-åring
Det er stadig flere aktører i den globale, kapitalistiske bokbransjens febrile kretsløp. Historisk har Weidhaas utvilsomt rett i at forfatterne tidligere ble behandlet som en slags brysomme vedheng til de litterære verkene. Dette har bokmessen i Frankfurt aktivt bidratt til å endre. Forfatterne har fått mer oppmerksomhet og større respekt. Men fortsatt er det et knallhardt kommersielt fokus på profitt og den bestselgende forfatteren.
Denne dobbeltheten formuleres neppe mer omsvøpsfritt enn det Frankfurt-bokmessen gjør på egen nettside i sin velkomsthilsen til Norge i 2019:
Norwegen – ein Land großer Literatur: von Klassikern wie Henrik Ibsen und Knut Hamsun bis zu aktuellen Bestsellerautoren wie Karl Ove Knausgård und Jo Nesbø.
Noter
[i] Verdens Gang, 14. juni 2019.
[ii] Aftenposten, 4. juni 2018.
[iii] Aftenposten, 28. mai 2018.
Sten Reinhard Helland (f. 1949) er historiker, tidligere politiker og journalist.
