Fan og feinschmecker

I selvbiografiske The Loneliness of the Long-distance Cartoonist, sommerens fineste tegneserieutgivelse med form som en notatbok fra Moleskine, skildrer Adrian Tomine opplevelsen av et kritikerslakt. På flyet til den store festivalen Comic-Con i San Diego i 1995, tenker den da ennå ikke kanoniserte Tomine at han har lyktes. Han henter frem et papir fra jakkelommen og leser en hyllest fra kritikeren Robert Boyd: «Den beste realistiske tegneserien i dag»¹ . Lykken er kortvarig. Fremme på forlagets festivalstand får han en vennlig advarsel om at det har kommet en ny utgave av tidsskriftet The Comics Journal, med en «ikke så strålende» anmeldelse. Tomine avfeier det straks med at han er tykkhudet. Alene på hotellrommet blir han likevel først sint, deretter såret av kritiker Jordan Raphaels karakteristikker som: «Har vi ikke sett litt for mye av de hippe, avdempede, fragmenterte, altfor korte novellehistoriene som denne idioten prøver å kle opp som friske og originale?»² Det kan diskuteres hvor god kritikk dette er, men konfliktsky er den ikke.

Amerikanske The Comics Journal har gjennom fire tiår vært den ledende vestlige kanalen for tegneseriekritikk, og særlig dominerende i den engelskspråklige sfæren av indieseriene, det vil si utenfor superheltsjangeren og humorstripene. Nå utøves kritikken mest gjennom nettsiden tcj.com, men tidsskriftet ble i fjor relansert på papir. Lederartikkelen i denne nye utgaven påpeker at tidsskriftet ble etablert i 1976 for å kjempe for at tegneserier «skulle bli vurdert etter strengere estetiske standarder enn de generelt hadde blitt, og oppfattet som ekte kunst»³. Målet var ikke bare å løfte frem de enkelte verkene, men å skape en kritisk diskurs for tegneseriefeltet. Notorisk krasse anmeldelser ble et varemerke. Nå konkluderer den samme lederen med at tegneserieoffentligheten har blitt styrket, både i de store mediene og gjennom mange små blogger. Det er beskrivende for situasjonen i USA, der for eksempel The New York Times har to faste og kompetente tegneseriekritikere, men her til lands har utviklingen har vært en annen.

På egne premisser

The Comics Journal har vært et forbilde også for norsk tegneseriekritikk, og er det fortsatt. Det erklærte formålet for det ledende tidsskriftet Empirix er påfallende likt den amerikanske storebroren:

«Empirix har som mål å løfte journalistikken og kritikken om tegneserier i Norge. Dette er like aktuelt i dag som den dagen tidsskriftet vårt ble grunnlagt. Vi mener alle medier må forstås på sine egne premisser, men den offentlige samtalen om tegneserier er bare unntaksvis på samme nivå som den tilsvarende meningsutvekslingen om film, musikk, scenekunst eller litteratur.»⁴

Empirix publiserer kun på nett, og ble lansert i forkant av festivalen Oslo Comics Expo i juni 2014. Tidsskriftet var et initiativ fra fagorganisasjonen Grafills tegneseriegruppe, men har hele tiden vært redaksjonelt uavhengig. Redaktør i starten var kritiker og forfatter Erle Marie Sørheim, med bistand fra serieskaperne Kristoffer Kjølberg og Håvard S. Johansen. Det kryptiske navnet må tilskrives innflytelsen fra Asterix og at romertallet IX refererer til tegneseriene som den niende kunstarten, men det uttrykker også et brudd med tidligere norske publikasjoner som TEGN, Bobla og Serienett. I stedet for tegneseriens egne termer, vender tittelen seg utover til forskningens begrepsverden.

Maginalisert mainstreaming

Foruten anmeldelser inneholder Empirix nyhetsartikler samt noe debatt og reportasjer. En del av reportasjene er i tegneserieform, særlig fra festivalbesøk. Det er fem blogg-spalter, som er i grenselandet mellom kritikk og kommentar. Redaktør siden høsten 2017 er kritiker og kunsthistoriker Walter Wehus.

Den andre store norske nettsiden om tegneserier, Serienett, publiserer flere artikler, men bare Empirix er medlem av Norsk tidsskriftforening. Bergensbaserte Serienett ble startet av kritiker og forlegger Kristian Hellesund i 2006, som var redaktør frem til journalist og kritiker Trond Sætre overtok i 2013. Det meste av stoffet er anmeldelser, samt reportasjer fra arrangement og enkelte nyhetsartikler. Empirix har flere bidragsytere og et bredere stofftilfang. Serienetts utforming har preg av å være en blogg, mens Empirix har et mer forseggjort design. Jeg har ikke sett klikk-tallene, men det er liten tvil om at Empirix i dag er det ledende tidsskriftet på tegneseriefeltet.

Både Serienett og Empirix har åpent innhold, og er økonomisk basert på prosjektstøtte i stedet for annonser. Begge har blitt stadig viktigere som kanaler for kritikk i takt med dagspressens kutt i anmeldelser. Bortsett fra de årlige juleheftene og når Steffen Kverneland utgir en ny bok, er tegneseriekritikken i de allmenne mediene sporadisk og unntaksvis. Et illustrerende eksempel er Empirix-redaktør Wehus, som var fast tegneseriekritiker i Bergens Tidende i ti år, frem til avisen avsluttet engasjementet i 2016. Siden har BT nesten ikke anmeldt tegneserier.

Situasjonen i den norske offentligheten er paradoksal. I tråd med internasjonale trender har tegneseriene en økt synlighet i bokhandel, bibliotek, galleri og museum, og særlig superhelt- og mangauniversene er store i film, tv-serier og spill. Tegneseriene forsyner seg også av priser til illustrasjonskunst og bøker, ikke minst Brageprisen, på en måte som tidligere var utenkelig. Samtidig som seriene har oppnådd kunstnerisk og litterær anerkjennelse, og nå er et markant felt i kulturens mainstream, er den kritiske samtalen marginalisert gjennom fraværet av anmeldelser i dagspressen.

Kampen om vurderingsrammen

Ikke bare er kritikken i de allmenne mediene avmagret, det utgis også få norske fagbøker om tegneserier og det er tynt i rekkene blant akademiske studier. Flere nisjepublikasjoner på kulturfeltet har derimot en betydelig dekning av tegneserier, i første rekke Barnebokkritikk, Periskop og Numer. Empirix er altså ikke helt alene på haugen, ved siden av Serienett, men situasjonen tilsier at tidsskriftet har relativt stor betydning for hvilke utgivelser og hendelser som får oppmerksomhet, og ikke minst vurderingen av seriene. Hvordan utøver Empirix denne definisjonsmakten, og i hvor stor grad har man nådd målsetningen om en mer informert offentlig samtale om tegneserier?

Svaret på disse spørsmålene henger nært sammen med det jeg vil kalle en pågående verdikamp i det norske tegneseriefeltet. Striden står om hva som er en god tegneserie, og hvem som bestemmer kvalitetsvurderingen. Frontavsnittene er Empirix mot Serienett, Oslo Comics Expo mot Raptus tegneseriefestival i Bergen og Sproingprisen mot Årets tegneserie.

Empirix-redaktør Wehus kommenterte i fjor vår at «Nominasjonene til tegneserieprisene Sproing og Årets tegneserie viser hvordan norske tegneseriemiljøer befinner seg på hver sin planet».⁵ Han lar det ikke være tvil om hvilken planet Empirix er på, og kritiserer Sproing for «… uforutsigbare (og iblant fullstendig forrykte) …» pristildelinger. Vinteren 2015 ga daværende Empirix-redaktør Erle Marie Sørheim Sproing det glatte lag for å nominere feil serier: «Prisen står i fare for å bli totalt irrelevant og ukjent … At debatten, tradisjonen tro, går høyt på Facebooksiden Serienett er gøy for de innvidde, men de er tross alt få.»⁶ Sørheim etterlyste handling: «Fortjener tegneserienorge noe bedre? Så absolutt.» I 2016 ble prisen Årets tegneserie opprettet av Serieteket, Tronsmo bokhandel og Grafill, og deles ut i tilknytning til Oslo Comics Expo.

Kritikk uten kostyme

Wehus sabler også ned Raptusfestivalen, og mener ledelsen har dårlig fantasi: «Mens de samme gjestene begynte å gjenta seg på scenen, stod de samme folkene i markedsområdet med de samme pappkassene og solgte de samme tegneseriene.»⁷ Allerede i 2012 kom Wehus og Empirix-grunnlegger Kristoffer Kjølberg med en bredside i Bergens Tidende ⁸ mot Raptusfestivalen som uaktuell. Det er ikke ukjent at store deler av seriemiljøet i Oslo mener Raptus er for mye innrettet mot tegneseriesamlere, i stedet for et allment lesende publikum, og at en del serieskapere misliker festivalens innslag av cosplay, der fans kler seg opp som figurer fra populærkulturen.

Tegneseriekritikken springer dels ut av og er dels en motreaksjon mot fankulturen. Den kritiske, faglige behandlingen av tegneserier, både internasjonalt og i Norge, startet i fanziner drevet av entusiasme for mediet. The Comics Journal dro denne entusiasmen videre til en vokterrolle for de gode tegneseriene, med krass kritikk mot den i USA hegemoniske superheltkulturen.

Både Empirix og Serienett har som mål å løfte aksepten for tegneseriemediet, og det farger utvalget av tekster og innrettingen på dem. Hos begge er det en forkynnende tråd gjennom arkivet av anmeldelser, som vitnesbyrd om alle de historier og fortellermåter tegneseriene kan by på. Samtidig er det hos Empirix et tydeligere ønske om å gå utenfor subkulturen, gjennom en kritisk distanse til sitt eget fascinasjonsobjekt. Spørsmålet er ikke om man er fan, men om man er den riktige typen fan, en feinschmecker som leser The Comics Journal i stedet for å kle seg ut som en superhelt på festival (men kanskje har et kostyme i skapet?).

Oppgjør med suksessene

En parallellesning av Empirix og Serienett viser en holmgang om verdsettingen av tradisjonelle sjangerserier opp mot auteurserier, som er indietradisjonen, samt enkelte kanoniserte serieskapere innenfor sjangeruniversene. Frode Øverlis humorserie Pondus er eksempel på at en kraftig kommersiell suksess kan bane vei for også kunstnerisk anerkjennelse. Mange kritikere har gjennom årene vært rause med terningkastene til Pondus-bøkene.

Det er interessant hvor ulikt Empirix og Serienett i fjor høst vurderte den 18. samleboken. Serienetts Trond Sætre mente i en rosende anmeldelse at det er «ingen tegn til at serien begynner å tape seg»¹⁰. I Empirix likte derimot ikke Erle Marie Sørheim det hun så, og kalte boken «samlebåndslesning»¹¹. Sørheim var særlig kritisk til Øverlis fremstilling av kvinner: «… problemet er at jeg etter hvert føler jeg leser en serie som er totalt utdatert.»

Kort tid etter tok Empirix også for seg 15. samlebok¹² av Lise Myhres Nemi. Kritiker Una Gjerde beskriver serien som utdatert og kjedelig, og mener boken er «… fullstendig uinteressant for alle andre …»¹³ enn fansen. Detronisering av populære verk kan være effektivt for å markere egne, og mer kresne, vurderingsmåter. Ideelt sett kan det også starte en bredere diskusjon ikke bare om de enkelte seriene, men om hvordan tegneserier blir verdsatt. Sørheims anmeldelse utløste da også et debattinnlegg¹⁴ fra Pondus-redaktør Lasse Espe om hvor oppegående kvinnekomikken i serien er. Kan anmeldelsene være starten på en norsk variant av The Comics Journals spalte «Reconsidering the Canon»?

Konstituering av kanon

I boken The Greatest Comic Book of All Time¹⁵ argumenterer de canadiske akademikerne Bart Beaty og Benjamin Woo for at en tegneseries storhet ikke er et iboende, objektivt element i verket, men en vurdering av serien fra premissgivende aktører. Med utgangspunkt i Pierre Bourdieus teorier om symbolsk kapital på kulturfeltet, analyserer de hvordan status vurderes og en kanon skapes innenfor tegneseriene. Modellen deres har to diagonale akser, der den ene uttrykker økonomisk kapital (salg) og den andre kulturell kapital (prestisje). Den sorterer seriene i fire kvadratiske felt, der det øverste angir både økonomisk og kritisk suksess (se figur 1).

Ved å anvende denne kategoriseringen på anmeldelsene hos Empirix og Serienett, og plassere seriene etter beste evne, kommer det frem vesentlige forskjeller i utvalget (figur 2). Empirix hadde totalt 72 anmeldelser i 2019 og til og med juli måned i 2020, når de av blogginnleggene som er kritikk regnes med. Serienett hadde 136 anmeldelser i samme periode (11 av dem omhandlet fjorårets julehefter). Nesten alle utgivelser på norsk som Empirix anmeldte, ble også anmeldt i Serienett. En del utenlandske serier er Empirix alene om å anmelde, og en betydelig andel tilhører den uglesette kategori 4, altså serier som verken selger eller er anerkjent fra før. De fleste av disse anmeldelsene i spalten kalt «Indiebloggen» er svært positive, og tyder på et ønske om å introdusere nye titler i kanon.

Empirix bruker mer plass på serier som nyter kulturell prestisje uten stort salg (kategori 2), med en andel på 33,3 prosent mot Serienetts 14 prosent. Den mest markante forskjellen gjelder likevel tegneserier som selger godt, men har lav prestisje (kategori 3). Hele 88 av Serienetts anmeldelser er hefter og album med underholdningsserier som Radio Gaga, Lunch, Donald Duck og Fantomet. Det er en andel på 64,7 prosent, hos Empirix er den 33,3 prosent. Empirix utøver definisjonsmakten i hvordan de vurderer seriene, som vist ovenfor i omtalen av Pondus og Nemi, men i kanskje enda større grad gjennom hvilke utgivelser tidsskriftet ikke skriver om.

På mediets premisser

Empirix utgjør en tredje generasjon av skribenter i norsk kritikk og sakprosa om tegneserier. Første generasjon, mest på 1980-tallet, var journalister som Fredrik Wandrup, Erik Tunstad og Sveinung Berg Bentzrød, tidsskriftet TEGN (1986–2005) og fagbøker fra Jon Gisle, Steinar Arneson og Tor Edvin Dahl. Neste generasjon, fra midten av 1990-tallet og som jeg selv tilhører, var blant andre Øyvind Holen, Harald Fossberg og Tor Arne Hegna i bøker, aviser og tidsskrifter. Tredje generasjon, fra cirka 2005, er skribenter som Erle Marie Sørheim, Aksel Kielland, Siri Narverud Moen, Ingrid Brubaker, Kristian Hellesund, Egon Låstad, Empirix-redaktør Walter Wehus og Serienett-redaktør Trond Sætre.

Denne tradisjonen for tegneseriekritikk forholder Empirix seg i liten grad til, i stedet betoner man fraværet av tegneserier i det kulturelle ordskiftet. Tidsskriftets program er å ruste opp en tegneseriekritikk på mediets egne premisser, men de fleste anmeldelsene er en litterær lesning av seriene, gjerne krydret med referanser til film og kunst. Et unntak er Roy Søbstads drøfting av personlig mot «profesjonell» tegnestil i anmeldelsen av barneserien Krypto¹⁶, og Anne Schäffer bruker en del plass på bildeforløp, komposisjon og stil når hun skriver om fantasyserien Vei¹⁷. Den typiske anmeldelsen handler imidlertid mye om innhold og tema, og lite om de visuelle virkemidlene.

Empirix skriver grundigere og omtaler serier som ellers ikke hadde kommet til overflaten i Norge, men det er ikke tilstrekkelig til å legge grunnlaget for en mer informert offentlig samtale om tegneserier. Man utvikler ikke en kritikk på tegneserienes «egne premisser» uten en mer helhetlig lesning av tekst og tegning som systematisk vurderer hvordan en serie utnytter mediets særskilte fortellermåter.

Teoretikere som amerikanske Scott McCloud¹⁸ og franske Thierry Groensteen¹⁹ betoner to spesifikke trekk ved tegneserienes form. Det er sekvensen av bilder, kalt «ikonisk solidaritet» av Groensteen, som skaper en visuell fortelling. Og det er hvordan tekst og bilde virker sammen, som gjør tegneserienes fortellermåte annerledes enn i litteraturen. Teksten kan ikke vurderes atskilt fra tegningene, og tegneseriekritikkens styrkedråper ville være å avdekke dette samspillet.