En desembermorgen i 1986 tusler 10 år gamle Rafia Zakaria inn på kjøkkenet for å spise frokost. Der ser hun tanten sitte bøyd over en tekopp. Hun ser så trist ut. Å se tante Amina sitte her, ved enden av kjøkkenbordet, er overraskende og rart. Gifte kvinner tilbringer ikke natten i sin fars hus slik, alene, uten ektemannen.
Rafia Zakaria er en pakistansk-amerikansk advokat og kommentator i britiske, amerikanske og pakistanske aviser, som i 2015 ga ut sin første bok, The Upstairs Wife. An intimate history of Pakistan (Beacon). Nylig var Rafia Zakaria i Norge under sakprosafestivalen Verden i Bergen og Prosalong i Oslo.
Zakaria kaller boken sin et kart over Pakistans «emosjonelle landskap». For hvert nytt militærkupp, for hver ny diktator, hver krig og hver terroraksjon finnes mange hverdager i vanlige hjem, og Zakaria vever sin egen families historie inn i en større historie om Pakistan.
I august 1947, en måned etter Indias uavhengighet fra Storbritannia, oppstår Pakistan som en selvstendig, muslimsk republikk. Femten år senere, på begynnelsen av 1960-tallet, tar Rafias besteforeldre beslutningen om å emigrere fra Bombay til Karachi. Vi følger den muslimske familiens reise til det lovede land, og livet deres gjennom barnefødsler, matlaging og innkjøp, husbygging, religiøst liv, skolegang og oppvekst – og parallelt leser vi om Pakistans blodige tilblivelse og turbulente politiske utvikling.
På slutten av 1980-tallet begynner militærdiktaturet til general Zia ul Haque en islamiseringskampanje, og det politiske blir etter hvert personlig for familien Zakaria.
ARRANGERT EKTESKAP 1: AMINA
Tantens tilbakekomst til foreldrenes hus i 1986 er Rafias første minne fra barndommen om usikre og opprørte voksne. Tantes tårer skyldes at ektemannen Sohail har bedt henne om å dele ham med en annen kvinne.
Dette er første gang Rafia hører om polygami. Det er ikke vanlig på 1980-tallet i Pakistan, og familien synes det er flaut. Likevel, etter uker med rådslaging blant familiens mannlige medlemmer, kommer de fram til at jo, ifølge Koranen har onkelen lov til å gifte seg med flere enn en kvinne, og tanten oppfordres til å akseptere situasjonen. Kanskje vil barna den nye konen kommer til å få, bringe litt glede inn i livet hennes, siden hun selv ikke har fått barn?
Tante Amina går tilbake til onkel Sohail, som har bygd en ny etasje oppå den gamle. Slik vil han yte sine to koner «perfekt rettferdighet», som Koranen pålegger polygame menn. Tante Amina flytter inn i den nye leiligheten, og den nye konen flytter inn under henne.
Så begynner det nye ekteskapet: Onkel Sohail bor en uke oppe hos tante Amina, en uke nede hos den nye konen. Hver ferie, hver bursdag, hver eid, «hvert pust» blir nøyaktig delt i to. Tante Amina er dypt ulykkelig.
De to kvinnene lever under samme tak, men møtes aldri. Likevel kjenner de hverandre: Tante Amina hører når kone nummer to står opp, hører når hun lager mat, når hun ser på TV – og når hun snakker med ektemannen, mannen hun hadde trodd skulle være bare hennes til døden skilte dem ad.
ARRANGERT EKTESKAP 2: BENAZIR
Et annet bryllup blir feiret på samme tid som onkel Sohail tar kone nummer to. Benazir Bhutto, datter av tidligere statsminister Zulfikar Bhutto, som ble hengt av diktatoren Zia ul Haque i 1979, har kommet hjem fra England.
Hvorfor gifter den vakre, intelligente Benazir Bhutto seg med den stive, tradisjonsbundne rikmannen Ali Asif Zardari? Vel, en årsak er åpenbar: en konsolidering av politisk og (enda større) økonomisk makt.
Året etter, i 1988, blir Benazir Bhutto valgt til verdens første kvinnelige statsleder i et muslimsk land.
Hvordan kan en kvinne bli valgt til statsminister i et land der kvinners vitnesbyrd i retten teller halvparten av en manns, der kvinner ikke kan gå inn i en moské, der kvinner som blir voldtatt, risikerer å bli dømt til døden for utroskap, der kvinner nektes adgang til begravelser fordi de er «urene» – der en kvinne må akseptere at ens egen ektemann vil ha en kone til?
Noe fullgodt svar finnes ikke i Rafia Zakarias bok. Det vi må huske på, er at Pakistan ikke bare er et patriarkat, men også en republikk med føydale familiestrukturer der makt går i arv. Slik kunne Benazir Bhutto være en maktperson først – og dernest kvinne.
Hun nøt dessuten stor respekt i hjemlandet på grunn av sin fars historie og etter år i fengsel, husarrest og eksil. Hun oppfylte også sin rolle som kvinne og fødte barn, den førstefødte til og med en sønn. Og selv om hun ikke slo blikket ned, hadde hun tatt på seg sjalet da hun returnerte fra Vesten til Pakistan.
DRØMMEN OM FRIHET
Rafia Zakaria vokser opp på 1980-tallet med to motstridende rollemodeller: tante Amina og statsminister Benazir. For Rafia er statsministeren det ultimate bildet på en fri kvinne, og et stort forbilde. Derfor blir hun skuffet da Benazir, utdannet ved Harvard og Oxford, gifter seg i et arrangert ekteskap. – Se, sier Rafias mor, – selv Benazir Bhutto må gifte seg. Det må du også.
Men Rafia vil ikke gjøre noe annet enn å lese. Stort mer er det ikke å foreta seg heller, som jente får hun ikke lov til å forlate huset av den konservative og strenge faren. Mens tvillingbroren springer ut og leker i gaten, leser Rafia alt hun kommer over, og drømmer om å bli forfatter.
Tante Amina kommer ofte på besøk, og over utallige tekopper på kjøkkenet blir alle detaljer fra det polygame ekteskapet brettet ut: den nitide overvåkningen av sin tilmålte tid, den tårefylte kampen for å ha ektemannen ved sin side i familiære sammenkomster, anstrengelsene annenhver uke for mannens gunst (særlig gjennom maten). Hatet mot den andre kvinnen blir en bitter vane, og tante Amina nekter familien å treffe henne. Rafia vet ikke engang navnet hennes.
DET POLYGAME IDEAL
Til tross for kvinnelig statsleder går Pakistan i disse årene inn i en konservativ utvikling. Rett før Benazir Bhutto blir valgt første gang i 1988, har hennes forgjenger, diktatoren Zia ul Haque (som dør i en flystyrt), inngått en pakt med det religiøse lederskapet om å innføre sharia. Valget av en kvinnelig statsleder bare måneder senere oppleves som en hån av de konservative kreftene i landet, og arbeidet for å få henne avsatt starter umiddelbart.
Det lykkes de med to år senere, da Benazir Bhutto må gå av etter korrupsjonsanklager. Konservative Nawaz Sharif velges til ny statsminister (han er statsminister også i dag), og i parlamentet blir det vedtatt å innføre sharia som landets øverste lov.
Da det ble inngått, var det polygame ekteskapet mellom tante Amina, den andre kvinnen og onkel Sohail noe det ble tisket og hvisket om i nabolaget. I 2017 blir det sett på som den ideelle konstellasjonen for en muslimsk familie – selv i såpeoperaene lever folk i polygame ekteskap.
Islamiseringen påvirker også kvinners liv på en annen, svært konkret måte: den daglige faren for terror. Den pakistanske fløyen av Taliban har tatt kontrollen over deler av landet. I Karachi kontrollerer de byen mot nord, øst og vest. Med sine mørkemenn og mobile «domstoler» farer de fram og deler ut straffer som pisking, steining og amputasjoner.
Samtidig finnes det en motbevegelse, og ifølge Rafia Zakaria er det på noen måter bedre for kvinner i Pakistan i dag: Flere har arbeid utenfor hjemmet, flere har offentlige stillinger (for eksempel er Pakistans ambassadør til Norge en kvinne), og flere nekter å holde seg inne, men møtes ute, uten tildekket hår, på kafeer og offentlige steder (se #girlsatdhabas).
ARRANGERT EKTESKAP 3: RAFIA
Rafia Zakaria forlater hjemlandet som 17-åring for å reise til USA. Hun vil ha utdanning. Familien sender henne for å gifte seg med en ti år eldre mann. Kravet deres er at hun skal få lov til å studere. Fire år senere rømmer hun med sin lille datter til et krisesenter.
Som 21-årig muslimsk alenemor starter hun på jusstudiet. Hun fortsetter med en doktorgrad i sammenlignende rett (comparative law) og begynner å arbeide som advokat for kvinner som er utsatt for vold i hjemmet.
Etter noen år begynner hun på doktorgrad nummer to, denne gang i politisk filosofi. Men forskningen hennes tar en ny retning da hun innser at prosjektet om å skrive Pakistans historie med et kvinnelig perspektiv må inneholde hennes egen familiehistorie. Den personlige dreiningen fører henne bort fra doktorgraden og til det som blir boken The Upstairs Wife.
Zakaria tar et oppgjør med patriarkatet i boken. Men samtidig er hun en historieforteller, en forfatter, ikke en demonstrant. Og til forskjell fra politiske manifester er livet motsetningsfylt, og de slemmes motiver er gjerne ikke så ensidige som de framstår, og de gode er gjerne ikke så gode som man ønsker at de skal være.
Etter at kone nummer to plutselig dør, håper tante Amina at forholdet hennes til onkel Sohail skal normaliseres, og hun foreslår at de flytter inn i første etasje igjen, der de bodde som nygifte.
Svaret hans er så knusende at det er smertefullt å lese. Han slår fast at tante Amina aldri skal sette sin fot i leiligheten der hans store kjærlighet bodde. At han og kone nummer to valgte å tåle tante Amina, valgte å la henne være en sutrete, bitter kjerring, ofret sin kjærlighetstid og lot henne velge først, av en grunn: forpliktelse. Onkel Sohail lot være å skille seg fra tante Amina for å spare henne for skammen det ville påført henne.
Tante Amina var hans forpliktelse, den andre kvinnen hans kjærlighet.
Hvor hjelpeløs var tante Amina? Hvor reelle hadde valgene hennes vært? spør Rafia Zakaria seg i boken. Kunne hun gått? Eller er spørsmålet: Burde hun gått? Ville hun da vært et forbilde for unge Rafia? Zakaria svarer ikke på sine egne spørsmål og lar det være rom for flere tolkninger.
TERROR OG KJÆRLIGHET
Tante Amina og onkel Sohail bor fortsatt oppe, slik han har bestemt, men i underetasjen har de nå leieboere. I 2014 kommer Rafia på besøk, og tanten åpner døren med leieboernes to små barn rundt beina. Det er første gang det er barn i huset, for kone nummer to klarte heller ikke innfri forventningene om barn. I bakgrunnen tusler onkel Sohail. Han virker uinteressert i Rafias besøk og uinteressert i barna som er der. Han er blek, har hjerteproblemer, men har takket nei til pacemaker, for, sier han, han har gått gjennom nok her i livet.
Syv år tidligere hadde igjen tante Aminas og Benazirs liv krysset hverandre: Benazir Bhutto hadde nok en gang returnert til hjemlandet etter år i eksil i forsøket på å bli valgt til statsminister for tredje gang. Året er 2007, og Taliban har fotfeste i deler av landet. USA er tungt inne i krigen mot terror. Bhutto har mottatt drapstrusler. Under valgkampens første dag blir hun skutt i hodet mens hun står oppreist i valgkampbilen. Samme dag blir onkel Sohail kjørt til sykehus med hjerteinfarkt.
Benazir Bhutto, den frieste kvinnen Rafia vet om, dør. Onkel Sohail overlever, og tante Amina, en vanlig, pakistansk kvinne, blir værende i sitt polygame, kjærlighetsløse ekteskap.
Om det viser at tante Amina er en sterk eller en svak kvinne, blir opp til oss å vurdere.
Teresa Grøtan (43) er frilansjournalist, forfatter og leder av samtaleserien og festivalen Verden i Bergen.
Rafia Zakaria
The Upstairs Wife
Beacon, 2015
Utdrag fra boken
Oversatt til norsk av Inger Sverreson Holmes
Enkelthetene ved en uvirkelig dag blir ofte flyktige. Tante Amina klarte å komme seg inn i leiligheten til den andre kona, hjemmet som en gang hadde vært hennes eget, men akkurat hvordan hun gjorde det, detaljene rundt, har nå blitt glemt. Kanskje var det med en nøkkel fra gamle dager, freidig skjult nederst i en eller annen skuff. Kanskje åpnet hun døren stille med nøkkelen, eller hun kunne ha bedt en av småguttene på den andre siden av gaten om å klatre inn gjennom vinduet mot bakgården og pile gjennom leiligheten for å åpne ytterdøren.
Da hun gikk inn i leiligheten, var det Asr, og moskeene kalte til ettermiddagsbønn. Barna var hjemme fra skolen. Hun hørte glad latter mens de spilte cricket og tagg mødrene sine om penger til å kjøpe godter. Da hun steg inn i lydene som snodde seg fra de åpne vinduene, tenkte hun på hvordan de var så mye klarere og renere i andre etasje.
Det som sjokkerte henne, var ikke lydene, men forandringene. Veggene var nå malt i fiolett og rosa, så ulikt hennes egen leilighets hvite og beige toner. Han hadde løyet, det forsto hun straks, da han fortalte henne at det var dem han foretrakk. Her var det, ektemannens andre liv, levd nedenunder annenhver uke, men i årevis og så annerledes, så fiolett. Hun var opprørt og ville ha snudd om det ikke var for den tunge stillheten. Hun kunne ikke være der, avgjorde tante Amina; hadde hun vært der, måtte hun ha kommet ut for å forsvare territoriet sitt, hindre henne i å se alle de glorete fargene i det andre livet som ble levd nedenunder.
Men hun var der. Hun var på kjøkkenet, på gulvet ved siden av kjøleskapet, som tante Amina ikke hadde sett siden hun flyttet ovenpå for flere år siden. Kjøkkenet var det stedet hun minst av alt ville se, og hun kom dit etter å ha gått gjennom hele leiligheten. Den andre kona lå på magen på gulvet, med ansiktet ned. Kjøleskapsdøren sto fremdeles på gløtt. Den måtte ha vært åpen en stund, for det hadde samlet seg vann på gulvet ved siden av kroppen som lå der. Hun ville ikke ta på henne eller snu henne eller riste i henne for å se; hun visste det med det samme. Hun ville skrike, men skriket kom ikke. Flere timer senere kom onkel Sohail hjem igjen. Siden døren til leiligheten i andre etasje var åpen, visste han at han risikerte å gjøre tante Amina sint ved å komme innom. Han fant dem der, de to konene sine, en død og en levende, i samme rom for første gang.
