En agnostisk pilegrims vandring

BOHEMEN

Det var lenge forventet at Robert Lewis Balfour Stevenson skulle bli ingeniør som faren, farfaren og begge onklene. Stevenson-familien sto bak mange av de viktigste fyrene langs kysten av Skottland. Gutten begynte på ingeniørstudier, men avbrøt. Deretter viet han seg halvhjertet til jussen, samtidig som la han om kursen til en mer bohemsk livsførsel, kalte seg sosialist, kledde seg i prangende gevanter og skrev fortellinger og essays på lugubre puber i selskap med forbrytere og prostituerte. Han endret også navn fra morfarens «Lewis» til det mer franske «Louis» (s-en ble fremdeles uttalt). Han fullførte jusstudiene, men begynte aldri å praktisere. Det var ikke advokat, men forfatter han ville bli. Faren, fyringeniøren og presbyterianeren Thomas Stevenson, hadde alltid støttet sønnen moralsk og økonomisk. Da den bråmodne gutten som sekstenåring hadde skrevet det korte essayet «The Pentland Rising» om det protestantiske covenanter-opprøret i 1666, var det etter oppmuntring fra faren. Thomas ville ha sønnen til å velge en nøktern sjanger fremfor romansene og heltediktene han inntil da hadde syslet med, og belønnet ham deretter med å finansiere trykkingen av et lite opplag. Det er likevel ikke vanskelig å forestille seg at Louis’ utsvevende livsførsel, religiøse frafall og uortodokse yrkesvalg tæret på forholdet mellom de to.

FANNY OSBOURNE

Helt fra fødselen i Edinburgh i 1850 hadde Robert Lewis vært svak og ved dårlig helse. Kroniske luftveisproblemer førte til at han ble holdt hjemme fra skolen og oppdratt av en omsorgsfull, men glødende religiøs barnepike. Alison «Cummy» Cunningham skal med sin harmdirrende kalvinisme ha frembrakt mange mareritt i den lille gutten. Hun leste høyt for ham fra Bibelen og «fromhetsromanen» Pilegrims vandring, en allegori over det kristne livet. Og hun var angivelig den som vekket hans interesse for covenanter-opprøret, noe som altså resulterte i guttens første publiserte tekst.

Edinburgh var med sitt kalde og fuktige klima langt fra helsebringende for den astmatiske unge mannen, og Stevenson reiste hyppig til sørligere strøk. I 1876, etter en kanotur med en venn langs kanalene i Belgia og Nord-Frankrike – turen som senere ble beskrevet i An Inland Voyage – ankom han Grez-sur-Loing, en kunstnerkoloni sør for Paris. I Grez møtte han den ti år eldre Fanny Osbourne, en gift kvinne fra USA som hadde kommet med sine to barn for å studere malerkunst. Fanny og Stevenson utviklet etter hvert et forhold. Hun ble værende i Frankrike til sommeren 1878, da hun måtte hjem til California for å avklare ting rundt ekteskapet. Han på sin side dro til Cevennene for å vandre. Det var usikkert om de noen gang kom til å se hverandre igjen.

UT I NATUREN
Cevennene, som utgjør den sørøstlige randen av det franske Sentralmassivet, var i 1878 et oppsiktsvekkende reisemål for en tungpustet og uerfaren vandrer. Området har alltid vært tynt befolket og er selv i dag relativt lite besøkt av turister. Stevensons valg av nettopp dette området hadde å gjøre med religionskrigen som utspilte seg der på begynnelsen av 1700-tallet, mellom Solkongens soldater og de protestantiske opprørerne, les camisards. Motstanden mot kongemakt og pavekirke var spesielt hardnakket blant folket i de trange dalførene, og protestantismen står fremdeles sterkere der enn andre steder i Frankrike. Stevenson så flere paralleller mellom disse opprørerne og Skottlands covenanters. I et brev til moren, postlagt i slutten av august 1878, fortalte han at han var i ferd med å legge ut på vandring til «skueplassen for camisardenes store krig». Og planen var hele tiden å skrive bok.

Etter en måneds forberedelser i Le Monastier, der den halvstuderte ingeniøren blant annet konstruerte sin egen sovepose av saueskinn og vognpresenning, var Stevenson klar til å legge ut på ferden. Problemet var bare at soveposen var så tung og uhåndterlig at han ikke kunne frakte den selv. Av en lokal kramkar kjøpte han derfor et esel for sekstifem franc og et glass brandy. «Soveposen hadde allerede kostet meg åtti franc og to glass øl», skriver han, «så Modestine, som jeg umiddelbart døpte henne, var i enhver henseende den billigste av de to. Og det var bare rett og rimelig, for hun var strengt tatt ikke mer enn tilbehør til min madrass, en vandrende sengeramme på fire stutte ben.»

MUNTERHET

Modestine skulle imidlertid snart vise seg å by på flere problemer enn hun bidro til å løse. Tempoet hennes var «like mye langsommere enn det å gå, som det å gå er langsommere enn det å løpe». Stevenson tydde til pisken, først motvillig og etter hvert mer helhjertet. Først neste dag, utstyrt med en piggstav, begynte han å få noenlunde skikk på pakkdyret. Utfordringene sto likevel i kø for den uerfarne eseldriveren. Han snublet i sølepytter, gikk seg vill og måtte ufrivillig slå leir under åpen himmel. Til tross for alle fiaskoene forfatteren opplevde underveis, og til tross for den vanskelige livssituasjonen han befant seg i, preges fortellingen først og fremst av en munterhet – det meste lot seg løse med en sigarett og en slurk brandy – og en nærmest nyfrelst begeistring for naturen og vandringen som det er vanskelig ikke å la seg sjarmere av.

«For min egen del reiser jeg ikke for å komme noe sted», skriver han etter noen dager, «men for å vandre. Jeg reiser for reisens skyld. Hovedsaken er å være i bevegelse, kjenne tilværelsens savn og vanskeligheter på kroppen, klyve ned fra sivilisasjonens fjærmadrass, kjenne jordens granitt under føttene, bestrødd med knivskarp flint.»

Med tanke på at den er skrevet av en selverklært agnostiker, inneholder På vandring med et esel i Cevennene overraskende mange religiøse betraktninger; det er som om kalvinismen aldri helt vil gi slipp på forfatteren. Etter å ha overnattet på et trappistkloster vier Stevenson formiddagen til hissig diskusjon med to andre losjerende, der han ivrig forsvarer seg mot papistenes angrep. Noen dager senere reflekterer han over sitt forhold til Herren da han møter en from protestant, en Plymouth-broder, under edelkastanjetrærne langs elven Tarn. Og ved to anledninger sammenligner han seg med Kristen, hovedpersonen i John Bunyans Pilegrims vandring. Bunyan er for øvrig den forfatteren som hyppigst siteres i boken.

EN LEDSAGERSKE

Bak munterheten og begeistringen skimtes imidlertid også savnet etter Fanny Osbourne. Omtrent halvveis i vandringen overnatter Stevenson under furutrærne i åssiden nedenfor Mont Lozère. Etter å ha skildret naturen som et gjestfritt sted «der Gud holder åpent hus», nevner han at han gjerne skulle hatt noen å dele den enestående naturopplevelsen med. «Jeg ønsket meg en ledsagerske som kunne ligge inntil meg i stjerneskinnet – taus, ubevegelig, men innen rekkevidde.» Han nevner ingen navn, men det er liten tvil om hvem han har i tankene.

Om Fanny finnes mellom linjene, er det likevel Modestine som spiller den kvinnelige hovedrollen. Stevenson skaffet seg eselet av praktiske grunner, men det som skiller denne boken fra utallige andre bøker om vandringer, er nettopp beskrivelsene av det turbulente forholdet mellom de to. Stevenson gjør stadig et poeng av at hun er et hunn-esel, og han tillegger henne menneskelige egenskaper, nærmest som om de to var et ektepar. På den ene siden beveger hun seg med «sober ynde» og har «et vennlig blikk og en karakterfast underkjeve», på den andre gomler hun brød «med skyldtynget og hyklersk mine». Hennes plassering midt i bokens tittel er velfortjent.

TIL HAVS
Turen med Modestine ble på mange måter et vendepunkt i Stevensons liv. I august 1879, et par måneder etter den vellykkede utgivelsen av På vandring med et esel i Cevennene, reiste han til Fanny i California, en reise som nesten tok livet av ham, og som ble beskrevet i Across the Plains (1882). De to giftet seg i San Francisco i mai 1880, etter at hennes skilsmisse var i orden.

De kommende årene skulle Stevenson skrive en rekke bøker – romaner, noveller, dikt, essays og reiseskildringer – hvorav flere er blitt stående som klassikere. Fra og med utgivelsen av sin mest berømte bok, Dr. Jekyll og Mr. Hyde (1886), tjente han gode penger på forfatterskapet. Han inngikk en lukrativ kontrakt med et tidsskrift og kunne dermed finansiere en lang seilas blant øyene i Stillehavet. I 1889 kjøpte han en eiendom på Samoa, der han bodde resten av livet. Det var også der han døde, noen uker etter sin 44-årsdag, i desember 1894.

Etter mannens død arbeidet Fanny utrettelig med å samle og utgi hans etterlatte skrifter. Med modernismens fremvekst tidlig på 1900-tallet ble Stevenson nedvurdert og av mange regnet som en annenrangs forfatter, skjønt flere av bøkene hans stadig var populære, og skjønt det alltid fantes dem som forsvarte ham, fra Kipling til Borges, fra Hemingway til Calvino. Gradvis ble verkene hans utelatt fra skolenes pensum i Storbritannia, og i 1973 ble han ikke engang nevnt i den to tusen sider lange Oxford Anthology of English Literature.

Mot slutten av århundret svingte imidlertid pendelen. Stevenson ble anerkjent for sitt virke ikke bare som skjønnlitterær forfatter, men også som essayist, samfunnskritiker og humanist, og forfatterskapet hans er gjenstand for akademiske studier.

DET YPPERSTE

På vandring med et esel i Cevennene er Stevensons tredje bok; etter An Inland Voyage skrev han Edinburgh: Picturesque Notes, et portrett av hjembyen – og hans første beskjedne suksess. Som et tidlig eksempel på såkalt friluftslitteratur sammenlignes På vandring … gjerne med Walden av Henry David Thoreau, en forfatter han var inspirert av. Stevensons vandring har i sin tur inspirert en lang rekke bøker og artikler. I John Steinbecks Paradisets enger nevnes den som noe av det ypperste av hva det engelske språk har frembrakt. Langs ruten den skotske forfatteren gikk med Modestine, som de siste førti årene er blitt populær blant vandrere, har det vokst frem en egen Stevenson-turisme i beskjeden målestokk, der man til og med kan leie et esel for selv å kjenne forfatterens frustrasjon på kroppen.
Mot slutten av turen ble Stevenson stadig mer utålmodig. «Kanskje noen tenkte på meg i et annet land», skrev han fra Saint-Germain-de-Calberte. Han ville til Alès så snart som mulig og hente brevene som ventet på ham, poste restante. Hadde Fanny sendt noen linjer?

FARVEL, MODESTINE

Den aller siste dagen jaget han over fjellet Col Saint-Pierre og presset seg selv og Modestine til det ytterste. I Saint-Jean-du-Gard neste morgen ble det klart at eselet ville trenge flere dagers hvile. Det ble for lenge å vente, så Stevenson tilbakela turens avsluttende etappe i postvogn etter vemodig å ha solgt Modestine.

«I tolv dager hadde vi vært følgesvenner. Sammen hadde vi vandret mer enn to hundre kilometer, krysset flere respektable fjellrygger og hastet av sted på våre seks ben langs mang en ulendt og steinet skogsvei.»

Våre seks ben. I løpet av knappe to uker var altså Modestine, den «vandrende sengerammen», legemliggjøringen av hans sviktende evner som ekspedisjonsleder og navigatør, blitt en kjær venn. De to var blitt ett, og nå var reisen slutt for hennes del.

Robert Louis Stevenson på sin side fortsatte på sett og vis å reise resten av livet. Vandringen gjennom dette karrige området av Frankrike høsten 1878 var verken den første eller den siste turen han la ut på, og langt fra den mest strabasiøse eller spektakulære. Men boken den resulterte i, er blitt stående som en av de mest sjarmerende og personlige denne bemerkelsesverdige forfatteren etterlot seg.

Alexander Leborg (45) er oversetter og forlegger.