Bokskrivingens syv dødssynder og hvordan man unngår dem

En overraskende bivirkning av å bli forfatter er at mennesker jeg knapt kjenner, griper tak i meg for å få råd når jeg minst venter det. Det er ikke som du tror: Selv om jeg er lege og skriver populærvitenskap om seksuell helse, vil de færreste snakke detaljert om sine plager med trang forhud eller vise frem underlige utslett og utvekster, selv om jeg har opplevd det også. Oftere vil de snakke med meg om skriving.

Jeg tillater meg å bruke Hans, en forsker med forfatterdrøm som jeg nylig møtte på fest, som eksempel.

«Du har jo skrevet bøker», sier Hans. «Det har jeg alltid drømt om å gjøre selv.»

«Så fint», svarer jeg. «Det anbefales.»

«Men», sier Hans, «jeg vet ikke hvordan jeg skal gå frem. Jeg prøver, men jeg får det liksom ikke til.»

Og jeg vet akkurat hvordan han har det, for jeg har hatt det på samme vis. Jeg ville alltid skrive, det har jeg visst siden jeg var barn, men lysten alene, forfatterdrømmen, gjorde det ikke lettere å lykkes.

Å være lege var noe jeg visste jeg kunne studere og øve meg til, så lenge jeg hadde nok tid og kjærlighet til faget. Å være forfatter, derimot, virket uoppnåelig. Jeg gikk fem på alle forfattermytene. Jeg trodde forfattere måtte være lidende kunstnere, at inspirasjon var noe man måtte vente på, og at det å skrive godt var en mystisk egenskap som noen bare hadde, og som jeg sikkert manglet. Jeg var ofte sint på meg selv for ikke å få det til og for å unngå det jeg drømte om, for jeg hadde jo så lyst!

Samtalene jeg har hatt de siste årene, med Hans og vennene hans, har bekreftet at mitt tilfelle er langt fra unikt. Men etter flere forsøk, både mislykkede og vellykkede, har jeg lært meg å se på skriving som et håndverk likt alle andre: noe jeg alltids kan bli bedre på.

Jeg har begynt å stole på prosessen. Jeg har blitt tryggere og mindre utålmodig, villig til å gå alle stegene som kreves. Men jeg kan ikke forklare Hans hva prosessen er, for veien mot hver av bøkene mine har skilt seg fra den forrige på overraskende vis. Prosessen er sin egen, hver gang. Det jeg har lært, er at jeg, så lenge jeg legger inn arbeidet (som alltid er større enn jeg tenker på forhånd), litt etter litt, og unngår de største fellene, får ferdig en bok til slutt. Det som derimot er likt fra gang til gang, er feilene jeg begår. De er store, det er syv av dem, og jeg kaller dem dødssynder, for hvis jeg ikke kommer meg forbi dem, visner prosjektet hen og dør. Og dødssyndene, viser det seg, er på ingen måte unike for meg.

«Nå skal du høre her», sier jeg til Hans. «Så skal jeg fortelle deg hva du ikke må gjøre.»

Første dødssynd: Du skriver ikke

«Hvor mye har du skrevet?» spør jeg Hans. «Har du noe du vil vise meg? Eller trenger du råd før du prøver å sende teksten inn til en redaktør?»

Hans svarer slik de fleste jeg snakker med om skriving svarer: Han rister forsiktig på hodet. Han forteller at han har en idé, en lysende idé han skal utforske i et stort og spennende bokprosjekt med utgangspunkt i egen forskning. Han har tenkt masse på hvordan boken skal bli, hvordan den vil mottas, og hvorfor den er viktig, men han har ennå ikke skrevet et eneste ord.

«Hva tenker du om ideen min?» spør han etter en lenger utgreiing. «Tror du den vil holde vann? Er jeg klar til å begynne?»

Bokskrivingens første dødssynd er både den ekleste og den vanskeligste å unngå på en og samme tid. Den er også den viktigste. For vil du skrive bok, så må du skrive. Det finnes ingen andre måter å gjøre det på.

Selv om dette sier seg selv, er det likevel fordømt vanskelig.

Tanken på å skrive en hel bok, fra blankt dokument til manuset sendes i trykken, kan kjennes helt uoverkommelig, fullstendig overveldende. Som å skulle spise en hval. Hele på en gang, selv om du bare har én munn og én mage, og kanskje ikke er spesielt lysten på hval engang. Å spise hele i ett jafs er umulig, men du kan spise hvalen likevel, ved å ta en bit av gangen.

Jeg deler skrivingen min opp i bittesmå delmål. Jeg prøver å skrive litt hver dag. Og hvis jeg får skrevet, uansett hvor lite, uansett om det er for hånd i en notatbok, eller i notat-appen på mobilen, er jeg fornøyd. For da har jeg tatt en liten bit av hvalen, som jeg ikke må ta på nytt senere. Noen dager går det lett, og jeg får tatt store jafs. Andre dager setter jeg bein i halsen, og alt går trått. Jeg spiser litt likevel. Og plutselig en dag er hvalen spist. Det er som magi, men samtidig absolutt ikke.

Andre dødssynd: Du øver ikke

«Øvelse gjør mester» er så oppbrukt at det føles kjedelig å si det, men det gjør det ikke mindre sant. Alle kunstnere øver. Billedkunstnere fyller skissebøker, tester ut perspektiver og farger og jobber målrettet for å finne sin strek. Musikere spiller skalaer, øver på andres låter før de skriver sine egne. Og de varmer opp. Alle synger bedre når stemmen er varm.

I stedet for å lære av andre kunstformer, tenker mange ferske forfattere at hvert eneste ord de får ned på papiret, skal være del av deres neste mesterverk. Men skriving er som alt annet. Du blir bedre hvis du øver. Og det holder ikke å bare skrive på prosjektet ditt. Du trenger mengdetrening, og du trenger å utfordre seg selv. Teksten din blir mer interessant hvis du øver inn teknikker og grep du ikke kan, hvis du utvider repertoaret. Og du skriver bedre hvis du varmer opp først.

Jeg har jobbet med både skriveøvelser og skriveoppvarming over tid, men det var først da en av Norges beste skrivelærere, Ida Jackson, introduserte meg for Julia Camerons morgensider, at øvelsen ble del av min daglige skrivepraksis.

Teknikken, som går ut på å skrive tre sider for hånd hver dag, raskt og uten å stoppe eller å tenke så mye, er hentet fra boken The Artist’s Way og er legendarisk blant forfattere, kunstnere og andre som vil komme i kontakt med kreativiteten sin. Målet med morgensidene er å tømme ut det som står i veien for det kreative arbeidet. De skal ikke vises til noen, og de kan ikke gjøres feil. Ofte er de kjipe og repetitive og kjedelige: «Jeg må huske å ta oppvasken, hvorfor er hun så sur på meg, jeg kommer aldri til å få til denne skrivingen.» Få det ut! Skriv dem om morgenen, eller som oppvarming til annen skriving. Over tid vil du oppleve at måten du tenker og skriver på forandrer seg.

«Men jeg trenger ikke øve eller eksperimentere», sier Hans. «Jeg skal ikke skrive dikt, jeg skal formidle forskningen min på en måte som gjør at folk vil lese om den og forstå den. Jeg vil ikke sløse bort tid på å skrive tull.»

Til argumenter som dette vil jeg si at både leksikon og litterær sakprosa er viktig, men at de skrives og leses av ulike årsaker. Den beste sakprosaen flyter, den holder på leserens oppmerksomhet. Den er leken og overraskende, og forfatteren har funnet en tydelig stil og stemme, noe som bare skinner igjennom når man har øvd.

Hører du, Hans? Du må øve!

Tredje dødssynd: Du hører ikke etter

Jeg begynte å skrive små fortellinger som barn. Jeg syntes det var lettest å skrive i vinterferien, påskeferien og juleferien, for da gikk jeg på ski med familien min. Det er noe helt spesielt med skigåing. Det er repetitive, rolige bevegelser med kroppen gjennom åpne landskap som er vakre, men likevel myke mot øyet. Jeg ble sliten, men ikke for sliten. Tankene mine fikk vandre fritt. Jeg dagdrømte. Jeg fikk ideer, og desto lenger jeg gikk, jo flere fikk jeg, og gikk jeg lenge nok, så rakk jeg å videreutvikle ideene, smake på dem, og fortellingene, setningene, ordene, de bare fløt, og når jeg kom hjem fra skituren, måtte jeg være rask med å hente notatboken og skrive ned alt sammen, før det ble borte. Og på skitur dagen etter ble problemer som hadde oppstått i teksten dagen før, løst på magisk vis. Det kjentes ikke som om ideene kom fra meg, snarere føltes det som å laste dem ned, som å høre etter.

Med skigåingen hadde jeg instinktivt oppdaget den viktigste og enkleste av alle skriveteknikker, som vi alle kan fra før. Nemlig å dagdrømme, å høre etter. Å falle inn i dagdrømmemodus skjer lettest når du gjør en aktivitet som krever nok konsentrasjon til å holde deg i gang, men samtidig lite nok konsentrasjon til at tankene kan vandre.

Den tidligere nevnte Julia Cameron kaller aktiviteter som fremmer dagdrømming for å fylle brønnen. Du kan ikke hente vann fra en tom brønn. Du kan heller ikke skrive uten et lager å skrive fra.

Den amerikanske horrorforfatteren Shirley Jackson, som holdt hus for mann og fire barn, skrev angivelig den legendariske novellen «The Lottery» på noen få frenetiske timer en formiddag, men i praksis hadde hun nok skrevet den mange ganger før. Over oppvasken. Eller mens hun strøk tøy, eller mens hun brettet klær, eller tørket støv. Jane Austen skjulte manuskriptene sine under broderitøyet. Og selv om hovedpoenget nok var at ingen skulle se hva hun holdt på med, var broderiet i seg selv antakelig med på å løse noen kinkige skriveutfordringer.

Hans, derimot, fyller aldri brønnen. Han gjør som de fleste av oss nå til dags. Han er aldri i ro. Han hører ikke etter.

Oppmerksomheten hans er alltid fanget. Når han ikke jobber, «kobler han av» med å se TV. Og alle små pauser i hverdagen fylles med podkaster eller lydbøker eller scrolling på den hersens telefonen. Som også er et redskap – han kan skrive på den, diktere på den, skape på den, men stort sett henger han på VG eller Instagram.

Vi sier vi kobler av, men det vi egentlig gjør, er å distrahere oss selv, fordi vi har fått så lav toleranse for stillhet og tilstedeværelse.

Selv forsøker jeg å fylle noe av tiden min med aktiviteter som fyller brønnen. Strikking, husarbeid, løping (ikke for fort!), matlaging eller hagearbeid.

Jeg oppfordrer Hans til å finne sine. «For du må», sier jeg, «finne tid til å høre etter.»

Fjerde dødssynd: Du tåler ikke å skrive dårlig

Når det er tungt å skrive, hender det at jeg går i en vanlig felle: Jeg skriver og redigerer parallelt. Hvert avsnitt leses med det samme jeg har skrevet det, setninger strykes og knas og skrives på nytt. Først når jeg er fornøyd, går jeg videre til neste avsnitt. Ikke bare går det trått å skrive på denne måten. Teksten blir også overkokt. Låst, forknytt og anstrengt på et vis. Fri for lekenhet og flyt.

Jeg hadde levert kapittelutkast til det som skulle bli I seng med fienden – skrekkelige fortellinger om kjønnssykdommer til redaktøren min, Bjørn Arild Ersland, i flere måneder uten at prosjektet løsnet, da han ba meg prøve noe nytt.

«Skriv hele boken rett ut som den kommer», sa han, «og send alt til meg. Minst femti sider. Du har to uker på deg.»

Først lo jeg av ham. Det var umulig, sa jeg, å skrive femti sider om et komplekst tema som krevde masse lesing og presisjon på bare to uker. Resultatet ville ikke bli noe bra.

«Men det er hele poenget», sa han. «Skriv så fort og så dårlig du kan, så skal du se hvor bra det ender opp med å bli til slutt.»

Jeg prøvde. Jeg gjorde mitt beste, som vil si at jeg gjorde mitt verste. Skal du skrive en hel bok på to uker ved siden av jobb og alt annet som foregår, har du ikke tid til å dvele ved noe som helst.

Store deler av «manuset» jeg skrev, inneholdt passasjer som: «stemmer dette, må slå opp?» eller «elendig forklart, forklar igjen», eller til og med «dust oppgave Bjørn Arild har gitt meg, dette er umulig!».

Ingenting av dette står i den ferdige boken. Den ferdige boken ble faktisk veldig bra, jeg er stolt av den. Og øvelsen var avgjørende for at boken skulle bli som den ble.

For det første fordi boken ikke hadde blitt bra hvis jeg aldri hadde blitt ferdig med manuset. Dårlig tekst er ikke farlig. Dårlig tekst er første steg på veien mot ferdig bok. Mens dårlig tekst kan forbedres, er det lite å gjøre med et blankt dokument.

For det andre gjorde øvelsen at jeg fant flyt og skrev meg bort i overraskende vendinger. Plutselig dukket det opp gode formuleringer, sidespor og ideer jeg aldri hadde funnet på hvis jeg hadde planlagt hvert avsnitt og pusset det i hjel før jeg skrev videre. Den dårlige råteksten åpnet dører jeg kunne utforske senere.

Det kan være krevende å skrive dårlig, kanskje særlig for dyktige fagfolk, som Hans. Han er vant til å levere sitt beste. Han leker ikke, han er et seriøst mennesker som kan viktige ting! Og det å være dårlig til noe, å produsere noe rart eller teit eller regelrett elendig, kan vekke ubehagelige tanker og følelser, for dårlig tekst betyr vel også dårlig forfatter, gjør det ikke?

«Men tenk», sier jeg til Hans der vi står i et hjørne på festen. «Hvis du ikke klarer å stå i et dårlig utkast, så stoler du heller ikke på din egen evne til å forbedre teksten siden. Å skrive dårlig er å øve seg på å stole på seg selv og gi slipp på kontrollen. Og å forstå at skriving er prosess.»

Ingen bøker kom ut av forfatteren fiks ferdig, klare til utgivelse, uten behov for redigering. Og det skal heller ikke din.

Femte dødssynd: Du går i research-fella

«Greit, greit», sier Hans, «klart jeg skal skrive, og jeg kan godt skrive dårlig. Men før jeg begynner, må jeg gjøre grundig research for å være sikker på at jeg kan det jeg skal skrive om godt nok! Så jeg ikke skriver noe feil!»

Det er klassisk for vordende eller ferske sakprosaforfattere å tenke at de må kunne alt om et fagfelt før de i det hele tatt får lov til å skrive om det.

Hans er forsker og nærmest ekspert. Han tenker likevel at han må lese alle bøker om emnet og alle bøker med tema som tangerer det han skal skrive om. Han må være sikker på at ingen har skrevet boken han ser for seg før, og på at han ikke har misforstått noe.

Men dette er en felle! For uansett hvor kunnskapsrik Hans er, finnes det alltid flere perspektiver og mer å lese. Du blir aldri utlært. Og hvis du skal lese og lære deg alt før du skriver, så blir du kanskje klok, men det blir fortsatt ingen bok.

Selv begynner jeg alltid å skrive med en gang jeg setter i gang med et nytt prosjekt. Den utforskende skrivingen er essensiell for å krystallisere hva jeg egentlig lurer på, slik at jeg kan gjøre mer målrettet research. Det er også viktig å huske at detaljer kan fylles inn senere. Å få skrevet handler mye om flyt. Stopper du opp hele tiden for å slå opp små detaljer, som «Hvor dyp er en skjede?», mister du flyten. Da blir språket fort hakkete og stivt. Du må selvfølgelig gjøre research, men du trenger ikke kunne alt. Sannsynligvis kan du mer enn nok til å begynne.

Hvis medforfatteren min, Nina Brochmann, og jeg hadde ventet med å skrive om kvinnehelse til vi var gynekologspesialister og ikke bare to ferske medisinstudenter som aldri hadde gjort en eneste gynekologisk undersøkelse før, hadde vi aldri utgitt debuten vår, Gleden med skjeden.

I ettertid har jeg tatt meg selv i å tenke at vi var bra frekke. Vi skrev boken, vi tok plass, tross vår manglende kompetanse. Men det finnes tusenvis av gynekologspesalister der ute, og likevel var det et digert hull i bokmarkedet hvor kvinner over hele verden ville ha mer kunnskap om kroppen sin. Vi skrev boken som ingen hadde skrevet. Medisinstudenter kan fint skrive bok om kvinnehelse. Journalister kan skrive bok om kvinnehelse. Du må ikke være ekspert.

Når det gjelder formidling, er en vellykket tone ofte viktigere enn stoffet i seg selv. Stoffet er jo bare fakta. Folk kan lese leksikon og forskningsartikler selv, men det er kjekkere å lese en godt skrevet sakprosabok. Og du finner tonen ved å skrive, ikke ved å gjøre research eller å tenke på å skrive.

Så ikke gå i researchfella, Hans. Grav deg ut av arkivene i tide!

Sjette dødssynd: Du gir opp

Jeg er ingen maskin. Jeg får jo ikke skrevet noe hver dag. Jeg vil, men det går ikke. Jeg er sliten etter jobb. Det tar tid å legge ungen. Jeg har bare ikke lyst. Jeg går på fest og snakker med Hans i stedet for å skrive. Og så har det plutselig gått mange dager, kanskje til og med uker, uten at jeg har skrevet et eneste ord.

Her vil jeg dra inn en parallell fra tiden da jeg jobbet som fastlege. Personer som gjør store livsstilsendringer, som å slutte å røyke eller snuse, samler opp røykfrie dager og er livredde for å miste streaken, for hva som vil skje hvis de tar én røyk i et svakt øyeblikk på fest? Vanen er brutt, og det er som om alt det harde arbeidet ikke har betydd noe, og alle de ti eller tretti eller hundre og tretti dagene uten røyk forsvinner og man starter på null igjen. Og da er det ikke så farlig lenger. Bare å åpne pakken og ta en til. Og enda en.

Men denne tankegangen er absurd. For én røyk én gang er ikke det samme som 20 om dagen. Og 20 om dagen i en periode er heller ikke 20 om dagen resten av livet. Og tanken om at en sprekk er å rykke tilbake til start, er å stikke kjepper i sine egne hjul. De røykfrie dagene var verdifulle i sin egen rett. Det samme gjelder dager jeg får skrevet. Det gjelder alle vaner. Det viktigste vi kan gjøre for å lage vaner som varer, er å legge strategier for hva vi skal gjøre når vi bryter vanen.

I stedet for å grave meg ned og bare gi opp etter en uke med skrivetørke, sier jeg som jeg gjør til datteren min når hun detter: Opp igjen! Og så skriver jeg noen ord, og så prøver jeg å gjøre det samme neste dag. Og selv om det er seigt i starten, går det seg til, bare jeg klarer å si «Opp igjen!» nok ganger. Også det kan bli en vane.

Syvende dødssynd: Du skriver alene

Skriving er en ensom kunst, sies det. Det ligger i skrivingens natur at du skal sitte alene, at produktet, boken som kommer ut, handler om din disiplin, din prosess og din penn. Men at du skal gjøre noe selv, betyr ikke at du trenger å gjøre det alene, sier jeg til Hans.

Idrett er en god sammenligning. Jeg har aldri drevet med lagidrett, men jeg har konkurrert i mellomdistanseløping. Prestasjonene mine var mest avhengige av meg. Jeg måtte trene, og jeg måtte yte mitt beste på konkurransedagene.

Men jeg hadde aldri fått vist meg fra min beste side uten andre å spille på. Jeg hadde aldri valgt eller fortsatt med løping hvis det ikke var for friidrettslaget med likesinnede som jeg kunne trene sammen med og la meg inspirere av. Vi møttes flere ganger i uken, vi la planer sammen med en løpetrener, vi holdt hverandre i ørene, og vi hadde det gøy sammen.

Og skriving er som løping. Ingen kan flytte pennen for deg, akkurat som at ingen kan tvinge deg til å sette et bein foran det neste. Men du kan skrive sammen med noen, diskutere teksten din med en venn, lage felles frister, eller til og med skrive noe sammen. Gjøre hverandre bedre.

«Kan du ikke bare finne deg noen å skrive sammen med?» spør jeg Hans.

Hans takker for praten. Jeg sier «Ingen årsak» og forlater ham i egne tanker når jeg ser bakhodet til en god venn i mengden.

Når jeg senere går forbi hjørnet vi sto i, står han der ennå. Blikket er fjernt, og jeg tror jeg vet hvorfor. Hans har forstått at det han alltid har tenkt på som umulig, egentlig er mulig likevel. Og på en måte er det deilig, han har jo så lyst, men samtidig betyr det at han faktisk må sette seg ned å skrive, at det ikke finnes noen unnskyldninger lenger, og det er en sannhet som kan skremme vannet av hvem som helst. Stakkars Hans.

«Lykke til», hvisker jeg. Han hører meg ikke.