Bøker som virker i verden

Bjørn Olav Jahr er blitt en viktig stemme i norsk offentlighet. I løpet av fjoråret figurerte han hyppig som kommentator i forbindelse med de nye rettslige behandlingene av Birgitte Tengs-saken og Baneheia-saken – forhandlinger som muligvis aldri ville ha funnet sted hvis ikke det var for Jahrs forfatterskap. Hovedparten av bøkene hans baserer seg på en grundig og oversiktlig forvaltning av et komplekst og omfangsrikt materiale. Håndverket kombinerer journalistens research med forlagsredaktørens sans for dramaturgi og struktur – og viser seg i evnen til å gi leseren et medrivende innblikk i, og overblikk over, de utallige sidene av sakene han undersøker. Dette vil jeg mene har fått oss til å se ting vi tidligere ikke har villet se, men som ikke desto mindre alltid har vært der, rett foran nesa på oss.

En freidig debut

Til dags dato har Jahr utgitt fem bøker. Umiddelbart adskiller de to første utgivelsene seg fra de siste som tar for seg to store kriminalsaker i norsk rettshistorie. Ved nærmere ettersyn er det imidlertid ikke så stor forskjell på prosjektene som man skulle tro. Det peker seg i alle fall ut enkelte røde tråder.

Debuten som sakprosaforfatter kom i 2005 med boka Smarte skurker, grådige gubber – historien om Finance Credit, som nå har blitt oppdatert og utgitt som lydbok med tittelen Penger i arbeid. Boka er basert på Jahrs arbeid som kritisk gravejournalist i Kapital, hvor han i en rekke artikler avdekket omfattende svindel og satte søkelys på bankenes godtroende agering overfor forledende finansmenn. Mer konkret kretser boka om Trond Kristoffersen og Torgeir Stensrud som sammen etablerte finansselskapet Finance Credit, som hovedsakelig beskjeftiget seg med kjøp og salg av forfalte fordringer. Virksomheten leverte tilsynelatende strålende resultater i mange år, men som Jahr avdekker, pyntet Kristoffersen og Stensrud betraktelig på tallene. I virkeligheten var Finance Credit ingen pengemaskin for andre enn de to gründerne; både kundene og bankene led store tap under makkerparets skruppelløse agering. Konsekvensene av skandalen Jahr blottla var omfattende, og både Stensrud og Kristoffersen ble dømt for svindel.

Penger i arbeid har en innfløkt handlingsgang. Det brettes ut et forgrenet nettverk av aktører og virksomheter med innbyrdes relasjoner. Jahr deler sin kunnskap om sakskomplekset slik at leseren får et oversiktlig bilde av historiens gang og mekanismene på spill i den. Han bringer oss svært nær aktørenes tanker og motivasjoner, især Stensruds og Kristoffersens. Forfatteren tar seg med andre ord visse friheter når det kommer til å formidle selvfortellingene og de psykologiske mekanismene som svindlerne var drevet av. Dette er på ett vis freidig, all den tid Jahr naturligvis ikke kan ha tilgang til denne typen informasjon. Beskrivelsene er samtidig en slags raljering over hvordan de to rettferdiggjør egen agering. Jeg vil tro at denne til tider sarkastiske og ironiske tonen kan vekke motstand i enkelte lesere. Etter mitt syn underbygges det karikerte av at virkeligheten som beskrives er «usannsynlig absurd», som Jahr selv formulerer det. Til dette kan det legges til at boka er skrevet etter at kjensgjerningene i saken foreligger, hvilket gjør forretningsmennenes opptreden og bankenes dilting etter dem, til en absurditet og realitet på én og samme tid.

Høystemt humanisme

Jahr tar for seg et stoff og anvender en metode som ligner den han senere avanserer ytterligere i. Overgangen fra journalistikk til litteratur som formidlingsform kommer altså som resultat av en iver etter å utrede «feil» og blindvinkler i sentrale samfunnsinstitusjoner, i dette tilfellet bankene, og enkeltpersoners hemningsløse omgang med dem. Fire år etter debuten utkommer Rus og Rolex. Historien om en narkoman i hvit snipp. Denne boka viser en annen side av Jahr som forfatter. Her er det tale om Olaf Olsviks biografi. Leseren følger Olsviks fortelling i førsteperson, med korte innsmett av andre menneskers perspektiv på ham. Førstepersonsperspektivet til en mann ute på den andre siden av et destruktivt rusmisbruk – godt hjulpet av å ha funnet en religiøs tro – gir boka et islett av høystemt humanisme. Det runger en slags patos i siste del der Olsvik finner Gud og slik klarer å karre seg ut av misbruket som førte ham mot avgrunnen. Men bevares, det er tilstrekkelig dramatikk til at patosen på sitt vis er berettiget. Spørsmålet er om man er av typen som lar seg røre eller frastøte av den slags historier.

De umiddelbare forskjellene til tross finnes det et tematisk slektskap i de to første bøkene: På et overordnet plan handler de om enkeltmenneskers fall ned i et destruktivt arbeids-, hverdags- og følelsesliv fordi ønsket om penger, suksess og anerkjennelse overstyrer alt. Olsvik er på ingen måte en svindler slik Stensrud og Kristoffersen var det, men er likevel i kontakt med noen av de samme mekanismene som forseglet deres skjebne. Vi skimter konturene av menn som utgir seg for å være noe annet enn de er og hverken vil eller orker å ta realiteter innover seg. Dette siste skulle komme til å bli – om enn fra et annet perspektiv – enda mer framtredende i Jahrs neste tre bøker. Her brettes ut et detaljert kart over kjensgjerningene som myndighetspersoner tilsynelatende fritt har kunnet velge å tillegge vekt eller ikke i straffesaker, avhengig av hva som passet inn i et bestemt perspektiv.

Provoserende og øyeåpnende

Den korte presentasjonen i det følgende kan hverken yte bøkene eller sakene rettferdighet, og jeg tar meg friheten å legge til grunn at leseren kjenner hovedtrekkene i kriminalsakene Jahr tar for seg. I den såkalte kriminaldokumentaren Hvem drepte Birgitte Tengs: en kriminaldokumentar fra 2015 går Jahr inn i den uløste drapssaken fra 1995 som resulterte i rettsprosessen mot Birgitte Tengs’ fetter. Etter heftig press i avhør tilsto fetteren et drap han ikke husket å ha begått. Senere trakk han tilståelsen, ble likevel dømt i tingretten, siden frifunnet i lagmannsretten, likefullt dømt til å betale erstatning til avdødes foreldre.

På tross av tittelen handler boka ikke primært om jakten på gjerningspersonen. Jahr retter først og fremst blikket mot hvilke faktorer som medvirket til fetterens falske tilståelse; hvordan er det mulig å tilstå en ugjerning man ikke har noen erindring om? Jahr får belyst flere kritikkverdige aspekter, spesielt ved avhørsteknikkene som ble tatt i bruk, mer generelt om mekanismene – både menneskelige og systemiske – som kan medvirke til at det blir gjort tvilsomme vurderinger. Jahrs bok om drapet på Birgitte Tengs har virket i verden. Den bidro til at Kripos’ Cold Case-gruppe gjenåpnet saken, og den nye etterforskningen kulminerte våren 2022 i en tiltale mot en person som Jahr peker på i boka.

Jahrs neste bok, Drapene i Baneheia : To historier, en sannhet, utkom i 2017 og var på det tidspunktet kontroversiell lesning for de fleste. Her er forfatteren tydelig på at han mener Viggo Kristiansen ikke er skyldig i voldtekt og drap på Lena Sløgedal Paulsen og Stine Sofie Sørstrønen. En uskyldig mann har sittet fengslet i over 17 år, skriver Jahr utvetydig. Like provoserende som boka var for mange, like øyeåpnende var den for andre.

Jahr går grundig til verks med å nøste opp det etterforskningen den gangen både vektla og forbigikk, og stiller en rekke betimelige spørsmål som hverken var blitt undersøkt eller forsøkt besvart tidligere. Grunnleggende: Hvorfor biter man seg ikke merke i at tiltalte Jan Helge Andersens forklaring endrer seg i takt med at han presenteres for fakta, og hvorfor tas det ikke med i betraktningen at Andersen som medskyldig og kronvitne har alt å tjene på å trekke Kristiansen inn i saken som pådriveren bak ugjerningen? Leseren får innblikk i sentrale bevis og vitneutsagn som peker i retning av at Andersen forklarer seg usant, men som likevel ble «nullet ut» av saken. Vi sitter igjen med inntrykket av at Andersen aldri har skullet oppbygge troverdighet; han ble snarere tillagt en – av politi, etterforskere og påtalemyndighet som ville tro på ham og av den grunn utelukket andre forklaringer enn den han leverte.

Det lykkes Jahr å løfte den enorme oppgaven han har gitt seg selv. Et massivt og komplekst stoff forvaltes på en måte som gjør det forståelig og medrivende for leseren. Boka og forfatteren ble også gjenstand for kritikk. Bare å ta i saken opplevdes fornærmende på noen, mens andres innvendinger var mer saklige og kunne handle om enkeltpersoners mulighet for å imøtegå anklager eller teorier som fremmes i boka.¹ Journalistens retningslinjer kontra sakprosaforfatterens metode ble gjenstand for debatt både den gangen og nå. Under alle omstendigheter ble boka startpunktet for at et nytt perspektiv på saken bredte seg.

Opprørende lesning

Der Drapene i Baneheia hovedsakelig beskjeftiger seg med saken fram til endelig dom, retter Jahr i sin seneste utgivelse Prosessen mot Viggo Kristiansen blikket mot tiden etter den rettskraftige dommen i 2002; vi får innsikt i Kristiansens soning, samt de utrettelige forsøkene på å få saken gjenåpnet. Forfatteren er også her åpen om hvilket standpunkt han inntar, og det er tydelig at begge bøkene er skrevet ut fra en overbevisning om at urett er begått. Jahr har med andre ord et brennende engasjement i saken.

Så hvordan kombinere dette med en objektiv håndtering av stoffet? Er det mulig å unngå lignende bekreftelsesfeller som han beskylder andre for å havne i? Jahr stiller selv spørsmålene og svarer at det kun finnes objektive metoder, ikke personer. Hvor objektive var journalistene som dekket rettsaken og fokuserte på Kristiansens kroppsspråk og framtoning i retten? Forutinntatte holdninger har vi alle, spørsmålet er hvor bevisste vi er om dem, og hvordan vi forholder oss til vårt eget grunnlag for å vurdere en sak eller et menneske. Hvilket blikk anlegger vi på det vi ser? Jahr får især fram de situasjonsspesifikke årsakene til at Andersen ble trodd framfor Kristiansen.

Bokas fokus på Kristiansens tid i fengsel og arbeidet med å få saken gjenopptatt, gir samtidig et verdifullt, men nedslående innblikk i hvordan ikke bare rettsapparatet, men også gjenopptakelseskommisjonen, kriminalomsorgen og enkelte psykiatere som foretok risikovurderinger av Kristiansen, har motarbeidet skritt som kunne belyse saken til hans fordel. Det er mulig på den ene siden å anerkjenne hvilken smerte Ada Sofie Austegard har blitt påført, og samtidig mene at hun på det groveste har misbrukt den maktposisjonen hun fikk som pårørende og leder av Stine Sofies Stiftelse. Beskrivelsen av klagen som medførte tilsyn av Kristiansens psykolog Atle Austad, samt hennes vennskap med og direkte henvendelser til Kripos-etterforsker Asbjørn Hansen i ulike sammenhenger, er moralsk opprørende lesning.

Syndebukk-fenomenet

Tilfellet Kristiansen og den generelt negative karakteriseringen han ble utsatt for da rettsforhandlingene pågikk i begynnelsen av 2000-tallet, får meg til å tenke på syndebukk-fenomenet slik vi kjenner det fra metoo-saker som kanskje burde ha blitt behandlet juridisk, men i stedet ble håndtert sosialt. Jahrs bøker viser imidlertid at disse prosessene ikke alltid kan adskilles. Det sosiale blir det rettslige, og omvendt. En forferdelig ugjerning er begått, og vi, samfunnet, trenger en å gi skylden, en vi kan ofre for fellesskapets skyld. Behovet er stort, og likeledes presset på aktørene som har ansvaret for å finne riktig person å straffe slik at samfunnsroen kan bevares. Den som i utgangspunktet er en kamp for rettferdighet kan i iveren etter en syndebukk bikke over i mobb. Det skjedde med Kristiansen. For det var ikke kun tale om en rettslig prosess, men om en offentlig, folkelig. Og Kristiansen ble grundig straffet, ikke bare fikk han lovens strengeste av slaget, han ble også landets mest forhatte person.

Tilbakeslaget som vil komme i og med frifinnelsen, har muligvis potensial til å bli enda mer voldsomt. For det gjør det gjerne, når man går for overdrevet til verks til å begynne med. De mekanismene i mennesket og samfunnet som skaper behovet for syndebukker, er noen vi med fordel kan gjøre oss klokere på dersom rettsstaten vil lære av sine feil. Renvaskingen av Kristiansen viser at der fordømmelsen har vært størst, stikker jordskjelvets sprekker ekstra dypt ­– det blir dyrt ikke bare i kroner, men også i selvransakelse. Har vi begynt en ny jakt på syndebukker som skal ta ansvaret for skandalen? Kanskje på tidligere etterforskningsleder Arne Pedersen eller den forhenværende gjenopptakelseskomiteens leder Siv Hallgren? Og hva er i så fall forsvarsverket mot en slik bevegelse? Perspektivmangfold kanskje, en villighet til å kaste skylappene, rette blikket bredt i begge retninger, men også innover.

Jahr skriver om «funnene og sammenhengene» han ser, og understreker at det ikke er hensiktsmessig å forholde seg ukritisk til domstolenes avgjørelser. I praksis er fagdommere ikke nødvendigvis bedre egnet til å vurdere bevis enn andre mennesker med sunn fornuft. Vi må, som Jahr selv formulerer det i et spørsmål, «ta konsekvensene av at rettssystemet består av mennesker som er fullt kapable til å gjøre feil». Men hvordan etablere en vilje til å oppdage feilene?

Jahr opererer gjerne ut fra tilgang på et vidtrekkende og sammensatt materiale, og skildrer skjebner som blir et offer for egen eller sentrale samfunnsinstitusjoners framferd. Slik jeg ser det, behandler Jahrs arbeid også spørsmålet om hvorfor vi tror på det vi tror på. I undersøkelsen av dette spørsmålet fokuserer han på konkrete omstendigheter, både praktiske og menneskelige, og viser hvordan de kan lede oss i feil retning. En av grunnene er at vi ofte leter etter de fortellingene som bekrefter vårt verdenssyn og som passer med vårt allerede eksisterende forståelsesapparat. Fordi dette er påvirket av kulturelle fortellinger og myter som er dypt forankret i oss, siver de også inn systemene vi har skapt. Jahr gjør dette håndgripelig for oss; vi forstår at konkrete vurderinger og valg er påvirket av enkeltpersoners forestillinger om mennesketyper og handlingsmønster.

Fra sarkasme til saklighet

Forfatterens stil og litterære stemme har utviklet seg. Den litt raljerende, sarkastiske tonen vi finner i debuten ble gradvis nedtonet og er nå mer eller mindre forsvunnet. Kanskje tilhørte den først og fremst spranget fra den strenge journalistikken til litteraturens mer frie rammer? Uansett er det nærliggende å tenke at Jahrs bøker om straffesakene – eller skal jeg skrive; justismordene – neppe ville ha fått den innflytelsen de har hatt, dersom ikke både prosjektet og språket var preget av en saklighet. Jahrs skrift gjør lite ut av seg, den streber tilsynelatende ikke etter å bli anerkjent som litterær av litteratureliten – det er snarere en skrift skrevet til og for alle, med en brennende penn som vil leses for det den har på hjertet, snarere enn for formfullendte, originale formuleringer. Jahrs setninger er informasjonsmettede, stoffet er umaniert og nøkternt presentert, og det er befriende lite innsmigrende lesning.

Jahrs bøker kan være en oppfordring til alle om å tilegne seg et mer kritisk og selvgranskende blikk. De er i alle fall skrevet for å virke i samfunnet, det er litteratur som vil forandre, som vil at et perspektivskifte skal finne sted, slik at vi tvinges å se sakene i et annet lys. Dette fordrer et stort og krevende arbeid – også med oss selv; med hvordan vi betrakter systemet, situasjonen og menneskene, og hva vi forventer av det. Jahrs bøker viser at sivilsamfunnet ikke simpelthen kan gå ut fra at sentrale samfunnsinstitusjoner eller rettssystemet klarer å regulere seg selv. Vi trenger å bli påminnet om dette. Så selv om jeg blir vemodig på systemets vegne i lesningen av Bjørn Olav Jahrs bøker, blir jeg til gjengjeld håpefull over at det finnes forfattere som på ujålete vis, og med et klart blikk og bankende hjerte bruker litteraturen til å vise oss hva som skal til for å rette opp urett.