Store fri er over

Teksten er en lettere bearbeidet versjon av et foredrag holdt for universitetslaget til SV, samlet i Bergen etter femti år, 23. mai 2025.

I januar 1972 kom jeg til Bergen for å begynne å studere. Det er lenge siden, selvfølgelig, men det er også nettopp nå. På husveggene hang det fremdeles plakater etter kommunevalgkampen høsten 1971. Best husker jeg slagordet for felleslisten til SF og NKP: «Bybane nå!» Det er veldig lenge siden, men altså: allikevel ikke.

En lignende forvirring kan jeg kjenne når jeg prøver å huske hva om har skjedd med universitetet siden den gang. Det er det samme stedet, og det er lett å kjenne seg igjen, men dagens studenter er ikke studenter slik som vi var det. Som akademisk kultur er universitetet vi kjente, forsvunnet i fjern fortid. Dette er det samme universitet i en ny tid, kan man si – men: allikevel ikke. At vi har et Universitetet i Bergen er sant på samme måte som det er sant at vi har en bybane i Bergen: Det er på en forvirrende måte nesten sant.

Når jeg nå skal fortelle om universitetets utvikling gjennom femti år, må det bli ved å gjøre rede for denne forvirringen.

Fra elev til student
Da jeg kom til universitetet, som ung student, var jeg ferdig med skolen, en gang for alle. Det var med store forventninger jeg beveget meg inn i dette ukjente intellektuelle landskapet som var så aldeles ubegripelig stort og rikt. Det var noe visst eventyrlig ved dette som åpnet seg for meg den gangen; all denne friheten jeg ble betrodd, alt dette som plutselig var blitt tilgjengelig, av uhørte tanker. Det var alt annet enn skole. I stedet var det en invitasjon inn i noen miljøer der det foregikk spennende ting, og en generøs tillatelse til å orientere seg der omtrent som man ville.

Det første faget jeg tok, var fransk mellomfag. Det var udelt, som det het den gangen, som ville si at man studerte i to år før man tok første eksamen. Disse årene leste jeg mye fransk litteratur, for det meste på egen hånd – særlig Sartre – men det var ikke før i fjerde semester at jeg ble oppmerksom på at det fantes noe som het pensumliste. Noen av forelesningene var som innvielser til en større virkelighet; dem fulgte jeg, ikke de andre.

Atle Kittang foreleste høsten 1973 over Stendahls store roman La Chartreuse de Parme. Først viste han hvordan en strukturalistisk lesning kunne arte seg, deretter en marxistisk, og så til sist en psykoanalytisk lesning, for å demonstrere hvordan hver av disse tilnærmingene ga tilgang til et eget sjikt av betydninger som altså ikke lå direkte i dagen, noen av dem. Et helt semester brukte han på å lese denne boken med oss, det var en eneste lang aha-opplevelse: Det viktigste er skjult, forsto jeg, det har sine grunner, men vi har våre metoder, vi har mange metoder. Det var dette som var det eventyrlige ved å være fersk student: Det åpnet seg nye verdener.

Å gå fra å være elev til å bli student var ikke å gå i det hele tatt, men å foreta et langt sprang. Hvis skolen hadde vært ufri og triviell, var universitetet nær sagt det motsatte. Men jeg hadde fått en forsmak på dette, allerede på forhånd, mens jeg ennå var elev. Jeg kom med i en studiesirkel ledet av en ung advokat som nettopp var kommet tilbake til vår lille by etter mange års studier ved universitetet. «Hvis vi skal forstå Marx», sa han, «må vi først forstå Hegel og Kant, og dessuten Smith og Ricardo. Vi begynner med Kant.» Og det gjorde vi.

Hva jeg senere skulle møte ved universitetet, som akademisk kultur, var allerede der, i den politiske ungdomsbevegelsen, blant gymnasiaster på 16-17 år: Ikke noen lesning av originaltekstene, ennå, som blant ordentlige studenter, men likevel samme sans for teoretisk spekulasjon, samme nysgjerrighet, samme skyhøye ambisjonsnivå. Vi var ikke bare elever, men allerede også selvgående studenter, nemlig for så vidt som vi var politiske aktivister.

Målet var aldri eksamen
Universitetet var rette sted for den slags engasjement. Å komme dit, var å komme på plass, på et vis, og komme til rette. Gjennom Marx hadde vi oppfattet at velrettet politisk handling var avhengig av innsikt i de særlige handlingsmulighetene som åpnet seg i vår tid. Disse innsiktene lå ikke i dagen. Det var et stort vitenskapelig arbeid å gjøre med kritikk av diverse tilslørende oppfatninger og avdekking av de skjulte, vanskelig tilgjengelige sammenhengene som kunne inngå i utviklingen av en politisk strategi. Kampen om sannheten, vitenskapelig forstått, kampen om den rette samfunns- og historieforståelsen, var et helt sentralt politisk anliggende. I dette var vi helt på linje med den akademiske institusjonen, i alle fall slik i bunn og grunn; her var det mye som lå til rette for en politisk innsats av dette slaget.

For mange av oss var det ikke noe tydelig skille mellom studier og politisk aktivisme. Vi leste, sikkert mer enn de fleste, men kanskje ikke så mye av det som sto på pensumlistene. Vi gikk på de interessante forelesningene, men kanskje ikke på vårt eget fag. Vi dannet våre egne studiegrupper, akkurat som det passet oss, gjerne sammen med stipendiater og andre yngre forskere. Noen av oss gikk inn for å lese Kapitalen sammen. Da møttes vi en gang i uken for å diskutere et nytt kapittel. Før gruppen gikk i oppløsning, kom vi oss gjennom alle 33 kapitlene i bind 1. Det ble mange aha-opplevelser på den måten også.

Offisielt studerte jeg fransk, og senere sosialantropologi, men i realiteten studerte jeg litt av hvert, på kryss og tvers av faggrensene. Når det gjaldt undervisning, hadde jeg utbytte av seminarene til Knut Ågotnes, filosofen, særlig serien om vitenskapshistorie, og seminarene til Odd-Bjørn Fure om teoriløsheten i historiefaget og den slags. Faggrensene virket like vilkårlige som landegrensene på Afrika-kartet. Hvis målet var omveltning i den virkelige verden, kunne vi ikke tillate oss å bli kunnskapsfunksjonærer på hvert vårt kontor. Da trengte vi et helhetlig syn på alle ting, med innslag av filosofi, historie, økonomi, statsvitenskap, med mere, gjerne alt i ett.

Jeg vil tro at mange kan kjenne seg igjen hvis jeg sier det på denne måten: Vi som tilhørte den radikale studentbevegelsen, var ikke studenter som drev med politikk på fritiden. Når vi deltok i den akademiske verden, var det på bakgrunn av vårt engasjement i den politiske bevegelsen. Vi tok eksamen i forskjellige fag, men den egentlige utdannelsen vår hadde vi derfra. Det var gjennom diskusjonene vi førte der, at vi lærte å tenke. Målet var ikke eksamen, men å bidra til å forandre verden. Det ga en annen motivasjon, og bredere faglig orientering, kanskje alt i alt bedre utdanning.

Vi holdt til på Sydneshaugen, eller Leninhøyden, som det het på folkemunne; hele dagen var vi der. Det var en verden for seg – midt i by-kjernen, men ganske atskilt fra byens liv – men nettopp en verden, komplett med alt som skulle til for å bli oppslukt. Den var ikke lukket, tvert om: Å leve her, var å leve over alt, midt inne i Historien, kloss innpå Tet-offensiven og Nellikrevolusjonen og det hele, med tett sammenheng mellom stort og lite – men nettopp her.

Hvis det ikke kunne være noe tydelig skille mellom studier og politisk aktivisme, var det blant annet fordi universitetsområdet var stedet der alt sammen skjedde – i samtalene på lesesaler og i seminarrom og kantiner, i auditoriene under allmøte-konfrontasjoner eller i mer spontane sammenstimlinger framfor veggaviser og stands – som litt forskjellige måter å praktisere den samme livsverden på.

Men alt dette er borte i dag, og det synes: Der det en gang vrimlet av aktivitet, er det nå helt stille. Man ser studenter på vei til og fra undervisningsrom og kantiner, men ingen omfattende studentaktivitet som tar universitetsområdet i bruk for egne formål. Studentene møter opp her, når de må: For dem dreier det seg mer om kontakt med systemverdenen, vil jeg tro, enn om deltakelse i en egentlig livsverden.

Kollegialitet og tversoversløyfe
Slik var det altså med utdanningen vår. Om den var aldri så god, er det klart at den ikke alltid harmonerte så godt med gjeldende studieplaner. Dette kunne bli et problem av og til. Noen av oss ble nokså hardhendt satt på plass. Men i det store og hele ble vi tolerert, til og med verdsatt, på et vis. Hva vi gjorde, var egentlig dette, at vi tok den akademiske friheten på alvor, og brukte den slik det var meningen at den skulle brukes. Institusjonen var ikke entydig avvisende til dét.

Styringsformen var den gang en blanding av interndemokrati – med valgt ledelse på alle nivåer og representasjon for alle grupper, til og med studentene – og god gammeldags kollegialitet. Egentlig professorvelde var det slutt på, men utslagsgivende i mange spørsmål var fremdeles faglig fundert skjønn forvaltet av myndige professorer. I dag er både kollegialitet og demokrati satt til side av prinsippet om såkalt profesjonell ledelse, med ansatte ledere og et stort administrativt apparat som går etter økonomiske, ikke faglig-vitenskapelige mål.

Det går sikkert an å argumentere for at universitetet trengte en slik oppstrammer. Jeg husker en valgt instituttleder som kunne bli borte i flere uker av gangen; når man til slutt ble nødt til å oppsøke ham hjemme, viste det seg at han var travelt opptatt med sin kjære modelljernbane. Så det var slark i systemet og selvrådige personer; det kunne ha sine sider – men dette var den gang frihetens pris.

Så lenge det faglige selvstyret fikk rå, kunne vi gjøre regning med at vårt frihetskrav, og vår sans for kritikk, var i pakt med noe sentralt i den etablerte universitetskulturen. Det hendte at eksamensbesvarelsene mine var mer preget av alternativ teori enn av veletablerte fagkunnskaper. Da jeg tok grunnfag i historie, skrev jeg ikke mye om norsk middelalder, men desto mer om begrepet om den føydale produksjonsmåten. Jeg fikk høre det etterpå, fra professor Knut Helle, at det hadde vært diskusjon i komiteen om akkurat dette, og at man så, under tvil, hadde bestemt seg for å ta det hele i beste mening. Det var ikke sikkert jeg manglet kunnskap om saken; kanskje hadde jeg bare valgt å gripe den an på en egen måte.

Da jeg gikk av med pensjon og takket for meg, sa jeg at jeg var glad for at jeg hadde fått lov til å gå mine egne veier og innrette meg etter eget hode, og at det i den forbindelse var de gamle autoritetene som var mest å takke. «Det var professorer med tversoversløyfe som holdt sin hånd over meg. De kunne være konservative, men de var liberale i beste forstand, det vil si de var breddeholdere.»

Jeg tok magistergraden i sosialantropologi. Det var en fin ordning, uten fast undervisningsopplegg, uten pensumliste, uten karaktersetting, uten tidsrammer. Det eneste som krevdes, var at man leverte en avhandling som holdt mål, før eller siden. Jeg fikk oppnevnt en veileder, men vi hadde ikke mye å si hverandre, og møttes bare en gang eller to. Da det var gått noen år, leverte jeg et manuskript til professor Jan Petter Blom. Han gikk bestandig med tversoversløyfe. Og han sa at dette ligner ikke på noe vi kaller sosialantropologi her på huset – men det gjør ikke noe. «Jeg synes du skal levere det inn til bedømmelse, det holder i lange baner.» Og så, vil jeg tro, gjorde han sin innflytelse gjeldende, og sørget for at dette misfosteret av en avhandling – som lett kunne falt mellom alle stoler – allikevel gikk igjennom.

Da jeg litt senere søkte Forskningsrådet om stipendmidler, hendte det noe lignende. Professor Jan Brøgger fortalte meg, nærmere tretti år senere, at han hadde tatt ordet i komitémøtet og sagt noe sånt som dette: «Her har vi en søknad som kanskje er helt på jordet, kanskje ikke. Vi kan ikke se bort fra at det kan være noe verdifullt her, det er ikke godt å si. Men det er mulig, og vi har ikke råd til å la slike muligheter gå fra oss, jeg mener vi er nødt til å ta sjansen.» Dette oppfattet fagkomiteen i Forskningsrådet den gangen, i begynnelsen av 1980-årene, som en klok vurdering. Det var før man fikk sine kvalitetssikringsrutiner på plass – og det var slik jeg da kom i gang med en vitenskapelig karriere.

Ingen ting av dette kunne skjedd i dag. Magistergraden er avviklet. Den som vil gå videre og bli forsker, søker ikke prosjektmidler på egne vegne, men sørger for å hold seg inne med en faglig foresatt som trenger underordnede medarbeidere til sin prosjektsøknad. Hvis ikke alle de anonyme fagkonsulentene i Forskingsrådet kjenner seg helt overbevist om at resultatet blir som beskrevet på forhånd, blir søknaden avvist. Men like viktig er altså dette: Det finnes ikke lenger mange slike myndige mennesker med tversoversløyfe som ser det som en oppgave å utnytte det som måtte være av slark i systemet.

Store fri
Store fri er over. Med det viser jeg ikke egentlig til Espen Haavardsholms roman, selv om den heter nettopp slik – for der dreier det seg om en frafallen maoist og hans oppgjør med «en Utopisk Drøm om et Annet Liv»¹, og den slags er ikke i mine tanker nå – men snarere til Harald Berntsens essay om studentkulturen på 1960-tallet, Det lange friminuttet² – for der dreier det seg om de virkelige sosiale betingelsene for et intellektuelt liv som i noen år faktisk var nokså annerledes.

Jeg vet ikke helt når det tok slutt, men jeg husker presis når det gikk opp for meg at det var skjedd. Det var en dag for drøyt tjue år siden at en student sa til meg at det ikke passet med veiledning i neste uke fordi han da «ikke kunne komme på skolen». Jeg ble forskrekket, selvfølgelig. Jeg hadde aldri hørt det før. Ingen fra min generasjon ville funnet på å si det på denne måten. «Du kan ikke komme på hvafornoe?» ropte jeg. Jeg prøvde å korrigere ham, men han insisterte på å kalle universitetet for skole. Han forsto godt hva jeg mente når jeg forklarte forskjellen på skole og universitet, men han ville ikke vite noe av denne forskjellen. Det var dette som var det mest forskrekkelige, i grunnen. Han ville ha trygghet, ikke frihet, og trygghet hadde han som student bare for så vidt som han fortsatt var elev. Senere forsto jeg jo at han ikke var alene om dette. Det var da jeg hørte at det ringte inn. Det lange friminuttet var over.

Det er lett å beklage seg over ungdommen av i dag. Men den har ikke gjort seg skyldig i stort annet enn å finne seg til rette, etter beste evne, i en studiesituasjon som er nokså grunnleggende forandret siden vår tid. Med den såkalte Kvalitetsreformen (2003/2004) er studietiden kortet inn – det er fjernet ett år på cand. mag.-nivå, og enda et år på hovedfags-nivå. Studiene har fått form av korte kurs med tett oppfølging, dvs. med hyppige innleveringer, obligatorisk oppmøte og den slags, og eksamen fire ganger i året. Det er et stramt løp ved siden av inntektsgivende arbeid. Studiefinansieringen var på sitt beste i 1975, siden har det gått nedover. Heltidsstudenter, som vi var, alle sammen, er det få igjen av. Under slike betingelser er det ikke til å undres over at studentene er opptatt av å få seg en eksamen med minst mulig anstrengelse, og lite ut over dette.

Mjøs-utvalget, som la opp til Kvalitetsreformen, var Ottosen-komiteen på steroider. Men mens kampen mot Ottosen-komiteen i slutten av 1960-årene var selve opptakten til studentbevegelsen som vi kjente den, ble Mjøs-utvalget heiet fram av studentene, med Norsk Studentunion i spissen. Det dreide seg ikke lenger om å forsvare den akademiske friheten mot stat og kapital, men om å kreve at denne stivbeinte gamle institusjonen tilpasset seg et marked for undervisningstjenester og på den måten endelig kom behovene til brukerne, altså studentene og næringslivet, i møte.³

Fagkritikken som forsvant
Det mest bemerkelsesverdige ved vårt forhold til universitet den gangen var det fagkritiske engasjementet. I dette skilte vi oss tydelig fra ml-erne, som ikke bare var autoritære og dogmatiske, men også egentlig anti-intellektuelle. De konsentrerte seg helst om konkrete velferdsspørsmål – stipendandelen, husleien på studentbyene – for at flest mulig skulle kunne slutte seg til uten å ane hva de var med på. Men vi tok utgangspunkt i vårt arbeid som studenter, og gikk inn for «bevisstgjøring», som vi sa, gjennom «politisering av fagene».

Da jeg for et par år siden holdt jubileumsforedrag i anledning UiBs 75-årsdag, kunne jeg, med en viss stolthet, framheve dette som et viktig bidrag fra studentbevegelsen til universitetskulturen. «Vitenskapen ble ikke lenger oppfattet som verdinøytral og som hevet over konfliktene i samfunnet for øvrig», sa jeg da:

Nå var det påkrevd med kritisk oppmerksomhet mot de ugjennomtenkte forutsetningene for virksomheten, og mot de indirekte, ofte usynlige konsekvensene. Hvilke interesser var det som ble betjent, hvilke hensyn ble forsømt, hvilke verdier var det som ble tatt for gitt? Det var ikke tale om å forskanse seg i elfenbenstårnet, (…) men om skjerping av sansen for ansvar og forpliktelse (…) Spørsmålet om samfunns-nytte skulle ikke lenger bare stilles ovenfra, ut fra krav om større effektivitet, sikrere styring, bedre tilpasning, men framfor alt nedenfra, ut fra et krav om mer rettferdighet, mer frihet.

Denne typen engasjement ble ikke borte med studentbevegelsen, sa jeg. «Den satte sitt preg på en hel generasjon, som senere brakte den med seg inn i mer etablerte posisjoner, der den litt etter litt kunne utvannes.» Institutt for medievitenskap ble til i en slik ånd, med Jostein Gripsrud som pådriver. Studentene leste kritisk teori – Adorno og Horkheimer og greier. Det tiltrakk til å begynne med mange kule rockere. Gamle kjente som Lasse Myrvold og Kate Augestad var typiske evighetsstudenter her fra slutten av 1980-tallet. Etter hvert som det hele ble mer yrkesrettet, ble ambisjonene justert til å utdanne «journalister med dårlig samvittighet», for å sitere Gripsrud. Men i dag er alt dette sporløst borte. Nå dreier det seg ikke om kritikk, i det hele tatt, men om «innovasjon», her som overalt ellers.

«Forskingsbasert undervisning»
Det som er aller mest slående nå i ettertid, er at vi, studenter på 1970-tallet, så oss i stand til å legge oss opp i selve kunnskapsutviklingen på de enkelte fag. I akademisk forstand var vi allerede myndige mennesker med kapasitet til å utfordre faglige autoriteter og bestride de vedtatte sannheter. Det dreide seg ikke bare om ungdommelig overmot. Denne holdningen til kunnskapsprosessen var, på sett og vis, også et resultat av universitetets egen såkalte «forskingsbaserte undervisning». Den gikk ut på at ansatte brukte undervisningssituasjonen til å bearbeide spørsmål som de strevde med i forskingen. Temaet var det som de var interessert i for tiden; litteraturen de anbefalte, var den som de selv var i gang med å lese. På den måten ble skillet mellom forsking og undervisning tonet ned, studentene ble trukket inn i arbeidet med å utvikle ny kunnskap.

Modellen var opprinnelig det gamle forholdet mellom mester og svenn. Selv om det allerede var for mange av oss til at dét lot seg praktisere fullt ut, fikk vi ofte oppleve noe som kunne ligne. Det var noe slikt jeg hadde vært med på, både hos Kittang og Ågotnes og Fure, og mange mindre inspirerende forelesere. Mye av interessen besto i å få del i denne kunnskapen idet den ble til.

Dette er det ikke mye igjen av nå. Kursene som tilbys i dag har fast innhold fra gang til gang, og fast pensum. Godkjenning av kurset kommer fra en eller annen overordnet instans; undervisningen kan hvem som helst ta seg av, uansett hva de driver med i forskingssammenheng. Begrepet om «offentlige forelesninger» er blitt borte på veien. Det finnes ikke lenger noen forelesningskatalog der man kan finne fram til de mest spennende begivenhetene. Undervisningsopplegget blir i stedet gjort kjent for de som er tatt opp på det enkelte kurs, som for en skoleklasse.

Når universitetet i dag roser seg av å drive med «forskingsbasert undervisning», kan det umulig være i god tro. I og med Kvalitetsreformen er det opprettet et skille mellom forsking og undervisning som gjør at hele ideen om «fagkritikk» blir meningsløs. Studentene har ingen ting med kunnskapsutviklingen å gjøre. De er brukere av et sluttprodukt. De krever god kvalitet på undervisningstjenestene, men betingelsene for godt vitenskapelig arbeid angår dem ikke; dette er ikke deres sak. Derfor er fagkritikk blitt erstattet med studentevaluering. Jeg kan ikke huske sist det ble diskusjon med studentene om innholdet i undervisningen min. Men jeg har fått hard medfart på evalueringsskjemaene, mest fordi jeg har kastet bort studentenes tid med å snakke om ting som ligger utenfor pensum.

Det fagkritiske engasjementet fra 1970-årene ga i det minste ett håndfast resultat, nemlig «Fagkritisk dag». Som en anerkjennelse av berettigelsen av den slags engasjement, gikk universitetsledelsen med på å sette av en dag i året – første torsdag i mars – til å ta et skritt tilbake og tenke igjennom hva det vil si å arbeide med kunnskap. Denne skikken overlevde bevegelsen den sprang ut av, men bare så vidt, og etter hvert som et nokså tomt skall. Da jeg for noen år siden var innom et slikt arrangement på mitt eget institutt, møtte jeg en kritikk som gikk ut på at instituttet burde gjøre mye mer for å skape kontakt med mulige arbeidsgivere, i form av praksisplasser eller utforming av problemstillinger til masteroppgaver, og i det hele tatt legge bedre til rette for framtidige karrierer.

Hva skal man med en bokhandel?
Det er kanskje ikke riktig å klandre studentene for dette. De er preget av sin tids undervisningsformer, slik vi også var det. Dessuten har de fått noe å bekymre seg for som vi kunne ta ganske lett på, nemlig utsiktene til å komme i arbeid etterpå.

Så jeg vil ikke klandre, bare registrere dette mentalitetsskiftet som har gitt seg utslag i at selve ideen om fagkritikk er blitt uforståelig for de fleste. Vi hadde, som politiske aktivister, ambisjoner om å påvirke hele kunnskapsprosessen, og vi utsatte oss for lange frivillige leseøkter for å skolere oss, sammen og på egen hånd, og sette oss i stand til å øve slik påvirkning. Derfor hadde vi egen bokdisk på Studentsenteret, med salg av kioskveltere av typen Til rekonstruktionen af den politiske økonomis omfangslogiske status (Hans Jørgen Schanz).

Dagens studenter har ingen slik ambisjon. Noen av dem vil sikkert være med på å forandre verden, men i så fall gjennom innsats på andre måter og på annet hold. Når mer enn halve ungdomskullet skal gjennom høyere utdanning, er det klart at det blir mange studenter uten særlig evne eller interesse for egentlig akademisk virksomhet. De leser ikke godvillig. Noen er både flinke og flittige, men mange vil helst at vi anbefaler dem noe på YouTube. Det er blitt vanlig å bruke ChatGPT til å skaffe seg korte sammendrag som kan leses i stedet for pensumtekstene. Ved universitetene tilbys det nå kurs for nye studenter som trenger å øve på å konsentrere seg så lenge at de kan komme igjennom en hel bok.

Studenttinget i Bergen vedtok i fjor at bokhandelen Akademika, tidligere Studia, skulle nedlegges, slik at lokalene kunne brukes til gaming og strikking og annet slikt som kunne bidra til trivsel og samvær blant studentene. Hvis pensumlitteraturen er tilgjengelig på nett, er det jo ikke bruk for en bokhandel på et universitet. Høyskolen på Vestlandet klarer seg fint uten. Dette vedtaket var det den radikale studentfronten, altså våre etterkommere, som sto bak, og det ble heldigvis omgjort etter at de moderate kreftene hadde fått summet seg.

Senskader og allergi
Min universitetsutdanning kommer egentlig fra studentbevegelsen, mer enn fra noe bestemt fag eller institutt. Det var der jeg hørte hjemme. Da bevegelsen gikk i oppløsning, ble jeg hjemløs. Fremdeles fantes det et frirom for sånne som meg, jeg fikk styre med mitt – men på egen hånd og for meg selv, desorientert og litt fortapt. Jeg kan ikke skryte av å ha videreført noe som helst politisk – slett ikke! I de postmoderne tider, da det eneste som fantes var språkoverflaten, og den ene såkalte «sannhet» og «virkelighet» ikke var bedre enn den andre, da var det jammen ikke lett å stå for noe slags kritisk engasjement. Ironi og selv-ironi var de mest nærliggende holdninger. Jeg strevde med disse nye kulturelle betingelsene, og fant meg ikke uten videre til rette med dem, men gikk meg nok vill i diverse egentlig estetiske problemstillinger etter hvert; det var en avsporing, ser jeg nå, eller i det minste en lang omvei.

Men dette fikk jeg altså lov til å holde på med, helt for meg selv, år etter år. Underveis kunne jeg bevege meg nokså fritt i et akademisk landskap som fremdeles var stort og åpent – på kryss og tvers av faggrensene – enten jeg hadde de rette formelle kvalifikasjonene eller ikke. Jeg begynte som amanuensisvikar i religionshistorie, og fortsatte som stipendiat og lektorvikar og litt av hvert i sosialantropologi, gjennom mange år, før jeg omsider meldte overgang til medie- og massekommunikasjonsfeltet. Så, helt på tampen av dette løpet, skiftet jeg beite enda en gang, og endte opp med et professorat i sakprosastudier, som en slags retorikkforsker.

Jeg har fått lov til å arbeide med litt av hvert, gjerne uten å være sertifisert som ekspert på feltet, og denne fristillingen har jeg satt stor pris på. Det er nok slik jeg har kunnet yte mitt beste, tross alt. Men jeg har aldri hatt mye til faglig identitet, og jeg er aldri blitt del av noe egentlig fagfellesskap. Hver gang noen sa: «Som antropolog» eller «som retorikk-forsker vil jeg mene at (…)», fikk jeg allergiske reaksjoner. Hver gang det kom på tale å etablere en kanon, eller gå opp grensene mot andre fag, eller sikre prosjektmidler til instituttet, ble det klart at i så måte hadde jeg ingen ting å bidra med.

Dette var en senvirkning av min tilknytning til studentbevegelsen, tror jeg nå. I instituttsammenheng ble jeg akseptert, men som et slags fremmedelement. En annen senskade var at jeg aldri fikk noen ting ferdig. Jeg skrev og skrev, mest for egen del, for å komme til forståelse av et eller annet – og så, når manuskriptet begynte å ta form, mistet jeg interessen, og gikk i gang med å skrive om noe annet. I skuffene mine har jeg liggende store bunker med manuskripter som er nesten ferdige.

Som skrivende menneske var jeg havnet i den umulige situasjon at jeg var blitt meg selv nok. Som student hadde jeg skrevet i og for en sammenheng der det kjentes viktig å bli lest. Sammen med Jan Fagerberg, Tormod Øia og Jostein Gripsrud hadde jeg skrevet et nummer av Kontrast, om stamokap-teorien og kommunistpartienes strategi⁴; sammen med Ola B. Siverts hadde jeg vært på reportasjereise for Ny Tid til industriarbeidsplasser inne i Hardanger⁵; sammen med Lasse Myrvold hadde jeg skrevet et nummer av Vestavinds småskrifter, om Eurokommunismen.⁶

Som fagperson kunne jeg vel senere skrevet for og med mine kolleger, på lignende måte. Men jeg har aldri kjent meg vel bare som innehaver av en stilling og som utøver av et fag. Det er der skaden ligger. Kollegene var ikke et fellesskap som kunne aktivisere trangen til å kommunisere. Jo, i vår lille verden gir det prestisje, jo, slik blir man forfremmet, jo det kan bidra til kunnskapsvekst og mye annet verdifullt. Men for meg var altså ikke dette nok.⁷

Politisk depresjon
Jeg forsto ikke mye av dette før jeg leste Dag Solstads roman Genanse og verdighet. Den handler som kjent om den middelaldrende lektoren Elias Rukla som blir konfrontert med sin tilværelses begrensninger. Blant de ting han slet med, var «en gradvis tiltakende følelse av å være samfunnsmessig satt ut av spill». Det var nesten ingen ting i avisene eller på TV som interesserte ham lenger, i alle fall ikke slik at det engasjerte. Noe var tåpelig, syntes han, det meste ganske likegyldig. Men denne likegyldigheten var det samme som atskillelse fra fellesskapet, forsto han, og det kunne han ikke avfinne seg med. «Det preget hans daglige sinnsstemning, ja hele hans grunnstemning som samfunnsmenneske, og det i urovekkende grad», skriver Solstad:

For som samfunnsmenneske hadde han jo et behov for å komme verden i møte, forstå den, interessere seg for den, delta, med glød og iver, i det som samfunnet for øvrig, gjennom aviser og TV, var opptatt av, kommunisere som det het, men det var det blitt umulig for ham å gjøre (…) [Han] opplevde det som om han ikke lenger maktet å følge med i sin samtid, og intet menneske har noen gang opplevd det uten å kjenne sorg.⁸

Sånn er det, tenkte jeg da jeg leste dette, akkurat sånn er det! Jeg hadde ikke visst det, men kjente det øyeblikkelig igjen. Jeg hadde ikke deltatt. Det var ikke fordi jeg manglet noe å skrive om, men fordi jeg var blitt redusert til privatmenneske. Jeg hadde båret på en politisk sorg, eller en depresjon, burde jeg vel heller si, ettersom jeg ikke visste hva slags tap det dreide seg om. Og deprimerte mennesker er som kjent ganske fåmælte. De er selvopptatt, og slett ikke ute etter å kommunisere.

Nå går det bedre. Det hjalp med noen politiske saker som så å si krevde at jeg ble med igjen – særlig EU-striden i 1994 – og det hjalp at jeg kom i gang med å skrive om noe som kunne være av betydning i slik sammenheng, nemlig retorikk og politisk kommunikasjon. Nå kunne jeg se for meg noen lesere som det ga mening å henvende seg til. Siden den gang har jeg faktisk utgitt en hel del. Men det tok altså femten år å komme til hektene igjen etter at miljøet rundt SVs universitetslag (USV) forsvant.

Vi holder råken åpen
Når alt er i forandring, er det lett å kjenne seg bortkommen, selv i eget miljø. For den som ikke er politisk organisert, er det vanskelig å få oversikt, vanskelig å skjønne tegningen. På universitetet fikk vi en ny type ledelse – en slags direktører som så det sin hovedoppgave å få oss til å produsere studiepoeng og publikasjonspoeng og delta i konkurransen om eksterne prosjektmidler. For at vi ikke skulle sluntre unna, ble det tatt i bruk ordninger med økonomiske incentiver, som tellekantordningen. Mye var i forandring, men litt her og litt der, uten samlet begrunnelse. Det var ikke lett å se noe mønster i alt dette. (Og det ville ikke hjulpet å melde seg inn i SV igjen, for dette partiet har vært blant de ivrigste pådriverne for avvikling av «store fri», med premissgivere like fra nestlederen i Mjøs-utvalget til lederen for Stjernø-utvalget og med ansvarlige ministere på rekke og rad: Djupedal, Aasland, Halvorsen.) Vi var mange som satt på hvert vårt lille kontor, travelt opptatt av hver vår ting, og av og til merket at vi ble truffet av noe, uten å kunne si hvor det kom fra.

Vi sa ikke noe, for vi visste ikke hva vi skulle si. Det var jo heller ingen som prøvde å få oss i tale, allikevel var det viktig å vite noe om oss. Derfor begynte man å undersøke oss. Nå fikk vi tilsendt spørreundersøkelser, med valg mellom ferdig formulerte svaralternativer. Jeg husker jeg fikk spørsmål om lederen min. Var jeg fornøyd med arbeidsoppgavene han ga meg, med målsettingene han pekte ut for meg; var han god til å motivere meg? Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Om jeg sa ja eller nei til noe av dette, var det i alle tilfeller like galt. I feltet for merknader, helt nederst, skrev jeg at jeg fant det uforenlig med mine oppgaver som vitenskapsmann å la seg lede på slike måter.

For meg var dette en dråpe som fikk det til å renne over. Jeg ble klar over at jeg mente at forskingsledelse var en uting, og at jeg selv måtte være med og ta ansvar for å finne ut hva som var riktig å foreta seg. Jeg ville ikke la meg undersøke, men selv gjerne delta i rådslagning, som et myndig menneske. Midt oppe i all denne forvirrende toppstyrte omorganiseringen ble det klart at vi – ansatte og studenter – manglet et sted å komme sammen for å finne ut av tingene, og sammen utvikle noen synspunkter på det som skjedde.⁹

Sammen med Tor Halvorsen og noen andre startet jeg derfor Forum for vitenskap og demokrati – et åpent, tverrfaglig forum for debatt om alle slike fagpolitiske og forskingsetiske og kunnskapsteoretiske spørsmål som angår utviklingen av universitetssamfunnet som del av et levende demokrati. Siden 2009 har vi arrangert om lag 120 møter med foredrag og debatt – regelmessig, alltid på samme sted, slik at vi nå er å regne som en slags institusjon ved UiB, et fast innslag i livet på Nygårdshøyden. Nå i det siste har vi diskutert arven etter Ottar Brox, bruk og misbruk av kunstig intelligens – og Trumps angrep på vitenskapen, hvordan det angår oss og hva vi kan gjøre. Selv tenker jeg av og til på dette forumet som en fortsettelse av Den sosialistiske kveldsskolen, som jeg arrangerte midt på 70-tallet sammen med først Gunnar Roalkvam og senere Nils Gilje. Også slik sett er dette en utløper – en fjern og sen og sped utløper – fra det fagpolitiske engasjementet som var så levende i USV for femti år siden.

Jeg vet ikke om vi har klart å utrette noe særlig. Praktisk sett har femten, snart seksten års innsats kanskje ikke betydd noe til og fra. Men vi prøver å ta vare på noe så det ikke lukker seg helt, vi prøver å forhindre at det fryser helt til. Vi sier til oss selv, at så lenge det går en båt nå og da, holder man råken åpen – og da kan det fremdeles gå an, i det minste, å ferdes i denne leia.