Oversatt, men oversett?

I 2017 omsatte oversatt sakprosa for 81 339 000 kroner. I 2020 hadde omsetningen falt til 59 443 000. I samme periode hadde til sammenligning norsk sakprosa et stabilt salg. I koronaåret 2020, der mange bokhandler måtte holde stengt i lengre perioder, steg til og med omsetningen i denne kategorien med 6,9 prosent sammenlignet med 2019. Hvorfor minker salget av den oversatte sakprosaen? Og hva kan gjøres for å motarbeide trenden?

Norsk sakprosa fikk en make-over på 2000-tallet. Norske kvinnelige forfattere, som Åsne Seierstad, Erika Fatland og Marte Michelet, slo igjennom med nyskapende bøker, og vi fikk populærvitenskapelige utgivelser om alt fra ved til straffespark. Slik begynte vi å assosiere norsk sakprosa med noe langt mer enn biografier og historieleksjoner. Ser vi derimot på de oversatte bøkene, domineres bestselgerlistene fortsatt av mer tradisjonelle utgivelser. Av de 164¹ oversatte sakprosabøkene i 2020 er mange nyttebøker, som koke-og selvhjelpsbøker. Eller det er bøker skrevet av internasjonale celebriteter, som tidligere president Barack Obamas Et lovet land. Den tittelen var den mest solgte oversatte sakprosaboka i 2020. Det behøver ikke å være dårlige bøker, men utvalget er mindre spennende enn det vi får servert av norske forfattere.

Risikabel affære

På listas ellevteplass kommer vi til en tittel som skiller seg ut: Spion og forræder av engelske Ben Macintyre, oversatt av Kjersti Velsand og utgitt på Kagge forlag. Den er ikke skrevet av et allerede kjent navn i Norge, og den skal heller ikke hjelpe deg til å gå ned i vekt eller bake bedre kaker.

Hva skal til for at et norsk forlag tør å kjøpe inn og oversette slike bøker? Forlegger i Kagge, Tuva Sørheim, forteller at den gode, gamle magefølelsen har sitt å si:

–Spion og forræder møtte unison begeistring i redaksjonen, og det er alltid et veldig godt tegn. I tillegg hadde den en norgeslink, noe som er veldig hjelpsomt, for da blir det langt lettere å vite hvordan vi skal markedsføre boka.

Spion og forræder handler om den russiske dobbeltagenten Oleg Gordijevskij, mannen som satte norsk etterretning på sporet av spionene Gunvor Galtung Hovig og Arne Treholt.

– Det fikk vi en forside i Dagbladet på, den informasjonen ga boka mye oppmerksomhet.

I år har Kagge utgitt en ny historisk bok av Macintyre: Agent Sonya, også oversatt av Kjersti Velsand.

– Den hadde ikke en lignende norgeslink, men da visste vi at Macintyre hadde fått mange entusiastiske lesere i Norge, og at vi kunne bygge et forfatterskap rundt ham. Derfor satset vi også på den. Og selvfølgelig fordi vi likte den boka og.

– Hva er det dere ser etter i utenlandsk sakprosa? Er kriteriene annerledes, eller er det flere av dem enn for norske titler?

– Ja. Vi i Kagge oversetter ikke veldig mye. Det er et tungt felt, det er veldig mange man ikke når frem til.

Sørheim kan fortelle at den oversatte sakprosaen domineres av noen monstersuksesser som selger svært mye, slik som Omgitt av idioter av Thomas Erikson, Trærnes hemmelige liv av Peter Wohlleben og Sapiens av Yuval Noah Harari. De tar mye markedsandeler og kan kanskje kamuflere hvor lite mange av de andre titlene selger. Skal man oversette sakprosa, mener Sørheim at bøkene må ha et tema man tror vil skape gjenklang her hjemme.

– Det er veldig mange spennende utenlandske bøker hvor vi ser at vi heller kan få en norsk forfatter til å skrive om noe av det samme. For at en bok skal bli oversatt, må den være et helt unikt prosjekt. Det vi ser går godt, er bøker som gjør at man forstår fortiden og fremtiden, de som presenterer de store tankene, slik som Sapiens, Den sjette utryddelsen av Elizabeth Kolbert og Tenke, fort og langsomt av Daniel Kahneman. Det er bøker som gir leseren en opplevelse av å forstå det større bildet, som tar suverene sveip over historien vår.

– Faktabøker som kokebøker er vi mer selvforsynt med. Her har også norske influencere i en rekke ulike kategorier kommet inn. De har allerede en følgerskare, noe som gjør bøkene langt lettere å promotere, sier Sørheim.

Eivind Løvdal Refsnes er informasjonssjef i Spartacus og helt enig med Sørheim i at oversatt sakprosa er et spesielt risikabelt felt for forlagene. Man har kun en selektiv innkjøpsordning og kan ikke regne med at bøkene blir innkjøpt til landets biblioteker.

– Oversettelser er kostbare, og man har ingen norsk forfatter som kan bidra i markedsføringen, sier han.

Disse bøkene konkurrerer også mer direkte med andre kanaler, og ironisk nok seg selv, på originalspråket.

– I dag selges dyre, monumentale oversettelser side om side med billige engelske pocketutgaver av samme bok. På nett finnes rimelige e-bøker og lydbøker, og det er gjerne lett å finne podkaster og nettvideoer der forfatteren presenterer innholdet i boka. Jeg merker det selv; min egen lystlesing av sakprosa skjer gjerne via Audible fremfor å vente på en dyr, norsk oversettelse.

Lyden av konkurranse

Så kan det internasjonale strømmemarkedet være årsaken til det fallende salget av oversatt sakprosa? Markedsdirektør Harald Ofstad Fougner i Gyldendal mener lydmediene er en stor x-faktor fordi de ikke får noen tall fra Audible eller podkaster for det norske markedet. Dermed blir det nesten umulig å svare på hvor stor konkurransen faktisk er fra podkaster og internasjonale strømmetjenester.

– Det blir som å sammenligne epler og pærer. Det blir anekdotisk. Jeg også hører veldig mye på sakprosa på lyd, det er utvilsomt en veldig viktig del av utviklingen.

Som reaksjon på denne konkurransen har Gyldendal valgt å etablere et eget lydbokforlag, forteller Lars Røtterud, som er forlegger for sakprosa på huset. Han mener det er svært viktig at bøkene de utgir på papir også får lydutgaver, og anser dette som et viktig marked fremover.

– Vi kommer også til å produsere lydoriginaler som vi tror vil utvide dette lydmarkedet betraktelig.

Så er oversatt sakprosa på øret en løsning for å stagge nedgangen? Ikke alle er like overbevist om lønnsomheten.

– Oversetterne har fremforhandlet seg en meget god kontrakt for lydbøker, noe som gjør at det ikke alltid vil være lønnsomt å produsere dem, sier Sørheim.

Naturlig nok er ikke dette et synspunkt oversetterforeningene støtter. Nina Herland, sakprosaansvarlig i NFFO, mener avtalen er rimelig:

– Honoraret er forhandlet frem av forleggerne og oversetterorganisasjonene i felleskap. Vi som organisasjon er opptatt av gode rammebetingelser for oversettere, og det er vesentlig at oversetterne får betalt når forlagene ønsker å utnytte deres åndsverk. Vi forventer at forlagene forholder seg lojalt til den kontrakten de selv har vært med på å utforme.

Etter å ha sjekket tallene, kan Herland også slå fast at det ikke har kommet noen nedgang i oversatte lydbøker etter ikrafttredelsen av den nye oversetterkontrakten.

– Men andelen oversatt sakprosa er fremdeles lav.

Kostnaden av kvalitet

Å oversette en bok medfører alltid en ekstra kostnad, men oversettere tjener ikke fett av den grunn. Eve-Marie Lund er en erfaren oversetter av både sakprosa og skjønnlitteratur. Hun poengterer at det overhodet ikke er lett å livnære seg som oversetter, og at oversetterne i høy grad tilhører prekariatet.

– Opplever du at oversetterkontraktene er godt tilpasset det å oversette sakprosa?

– Det korte svaret er nei. Man må nesten alltid sette seg inn i fagspråk, altfor ofte er det noe man ikke kjenner til eller bare så vidt drar kjensel på. Det krever ikke bare googling, det krever biblioteksøk og at man forhører seg med fagfolk, slik at oversettelsen kan kvalitetssikres. Og det tar tid, det er ikke til å komme forbi. Mye tid.

En så tidkrevende jobb går dårlig i hop med tidsfristene, som Lund ofte mener er uforsvarlig korte.

– Jeg sitter nå med min tredje sakprosabok som haster noe så inn i … Og det er alltid vanskelig stoff, prøv selv å oversette Piketty på noen korte uker! Det er ikke alltid forlagets feil, men jeg synes nok at de kunne anstrenge seg litt mer for å legge tidsfristene til rette. Man rister ikke bare oversettelser ut av ermet. Det er som regel markedsavdelingen på forlagene som har siste ordet her, og det er ikke hyggelig å måtte be om å få strekke tidsfristen ytterligere. Man vil jo gjerne ha jobb igjen en annen gang.

Siden oversettere jobber frilans, er det ikke forlagenes ansvar om oversetteren må sitte dag og natt for å nå tidsfristen. Man kan riktignok forhandle seg frem til hastetillegg, sier Lund, men for korte frister vil alltid gå ut over kvaliteten. Og som frilansere vil oversetterne alltid være sårbare og redde for å skyve oppdragsgivere fra seg.

Samarbeid om oversettelser

Siden de store, internasjonale utgivelsene konkurrerer med originalutgavene, ønsker forlagene å være svært raskt ute med oversettelsen. En løsning forlagene har brukt stadig ofterede siste årene, er å dele oversettelsen på flere oversettere. Kagge fikk ut Michael Wolffs avslørende bok om Donald Trump, Fire and Fury, bare seks uker etter at den ble lansert i USA på denne måten. For å få til dette måtte de engasjere åtte oversettere. Oversetter Eve-Marie Lund har gjort seg lignende erfaringer med oversettelsessamarbeid:

– Jeg oversatte Michelle Obamas Min historie sammen med Hilde Østby, og det fungerte godt. Vi satt på hvert vårt kontor på Cappelen Damm i fire-fem uker og spilte ball. Men det var jo igjen altfor liten tid. Det å tilbringe netter på Cappelen Damm var litt av en opplevelse.

Å skape norgesvenner

Alle forlagene Prosa har vært i kontakt med, påpeker hvor viktig det er å få forfatteren til Norge. Dette satte koronaen en effektiv stopper for, men kan det også ha hatt en negativ innvirkning på salget i fjor og i år?

Sørheim mener pandemien helt klart hadde en innvirkning på salget av Agent Sonya som utkom våren 2021.

– Når vi ikke fikk forfatteren til landet, mistet vi litt momentum, så boka fikk ikke den boosten den ellers ville fått. Vi hadde et godt digitalt møte med Macintyre på Krimfestivalen, men det blir ikke det samme.

Røtterud i Gyldendal mener pandemien forsterket tendenser som allerede var der:

– Det er svingninger i sakprosafeltet, og vi har erfart at konkurransen er blitt større blant forlagene. Vi antar at det har konsekvenser for de oversatte sakprosabøkene først og fremst ved at de har vanskeligere for å nå ut.

Røtterud tror dette er blitt forsterket av pandemien, som i mange markeder gjorde bokkjøperne mer konservative. Når man ikke kunne gå i butikkene og kikke, valgte man heller allerede kjente forfattere. Det ga lavere salgstall for de oversatte sakprosabøkene. At forlagene siden mars 2020 knapt har kunnet invitere inn forfatterne, mener også Røtterud har hatt en klar negativ innvirkning på salget.

Manglende mediedekning

Er det altså fraværet av forfatterne som er den viktigste årsaken til at salget går tilbake? Refsnes i Spartacus trekker den hypotesen i tvil. Han mener rammene for salget har forverret seg drastisk på flere måter, og der kommer mediedekningen inn.

– Jeg tror krympingen av den litterære offentligheten rammer den oversatte sakprosaen spesielt hardt, sier han.

– Det er færre kulturjournalister i sving, og når antallet bokanmeldelser også faller, er det naturlig at norske forfattere prioriteres. Ja, før var det rasjonelt å fly inn forfattere for intervjuer og lanseringer, og det var særlig viktig om de ikke allerede hadde et navn i Norge. Men nå må vi jobbe beinhardt for at norgesbesøket ikke skal reduseres til sightseeing og høflige middagssamtaler. Og når vi lykkes med å lande intervjuer i store medier, må vi også leve med at disse da gjerne velger å ikke anmelde boka.

Marie L. Kleve har hatt ansvar for boksidene til Dagbladet siden 2009 og kan forstå forlagenes bekymringer. Hun innrømmer at det er blitt vanskeligere å få oppmerksomhet rundt bøker i alle sjangre, både fordi det er blitt så mange bøker som kjemper om oppmerksomheten, og fordi mange aviser har nedprioritert anmelderiet.

–Hos oss i Dagbladet er sakprosaen i den heldige situasjon at vi har satt av en fast dobbeltside til den hver uke, i tillegg til at vi også ofte anmelder sakprosa på de vanlige boksidene. Dermed er det i alle fall ingen fare for at sakprosaen kommer i skyggen av andre sjangre. Men forlagene har rett i at vi av og til prioriterer norsk sakprosa fremfor oversatt, fordi vi føler et spesielt ansvar for å løfte frem ny norsk litteratur som ennå ikke har fått omtale noen andre steder.

Når det gjelder sakprosaen generelt, mener Kleve at den derimot har en fordel sammenlignet med skjønnlitteraturen:

– Det er gjerne lettere å få omtaler av sakprosabøkene til å «klikke» på nett, fordi tematikken ofte åpner for flere spennende ting å vinkle på. Og når leserne viser at de er interessert i bøkene, blir det naturlig nok også lettere å prioritere dem. Samtidig kan det være lettere å få leserne til å interessere seg for bøker som handler om norske forhold. Men det er ingen regel, det kommer helt an på boka og temaet.

Et norgesbesøk mener Kleve i utgangspunktet ikke er viktig i det hele tatt, men derimot er det en stor fordel om boka eller forfatteren er i nyhetsbildet.

Bokhandlenes rolle

Kan det usikre markedet for oversatt sakprosa gjøre at norske lesere etter hvert kun får servert de store bestselgerne og bøker med «norgeslink» fra forlagene? Refsnes mener vi allerede ser denne utviklingen i bokhandlene fordi bokkjedene blir stadig strengere i sine innkjøp. Dermed svarer forlagene med å fokusere på store navn og veldig slående konsepter, eller på utgivelser som allerede er internasjonale fenomener. Dette er bøker som ikke krever omfattende markedsressurser for få et liv i bokhandlene.

– Det er blitt vanskelig å selge på kvalitet alene, fastslår Refsnes.

I Norlis filial i Universitetsgata i Oslo er inntrykket et annet. Butikken valgte nylig å flytte sakprosaen fremst i butikken, og man støter på norsk og engelsk sakprosa idet man åpner døra. Nå er ikke filialen i Universitetsgata sammenlignbar med den gjengse senterbokhandel, det sier også butikksjef Iver Høy seg enig i. Beliggenheten midt i sentrum, med Stortinget og en rekke interesseorganisasjoner som nærmeste nabo, gjør at mange som handler her, har spesialinteresser og leser mye sakprosa. Den ferske butikksjefen er meget begeistret for Norlis bevisste satsing på sakprosaen, og her blir han direkte oppfordret til å øke bredden, forteller han. Dette synes han er en stor forskjell fra da han jobbet i Tanum.

– Cappelen Damm, som eier Tanum, var en langt mer passiv eier. Aschehoug setter bokhandeldriften først, det merkes. Vi rebestiller også titlene, vi lar dem ikke forbli utsolgt når vi har solgt førsteeksemplaret. I Tanum var det en langt mer spisset profil, men de hadde heller ikke samme muskler.

Høy trekker også frem fordelen med å være stor på nett. En bok de har i butikken kan bli solgt til en kunde i Hammerfest, slikt hjelper veldig på omsetningen. Så hva ønsker han seg av forlagene, hva kan de gjøre bedre for å få mer fart i salget av oversatt sakprosa?

– Forlagene har det med å kaste seg på trender, men for sent. Jeg ønsker at de tør å satse friskt og gå sine egne veier. Det er selvfølgelig et sjansespill, men det er ofte de bommer når de kaster seg på en trend også. Plutselig er det massevis av bøker om samme emne.

Utover de faktiske titlene mener bokhandleren at mange forlag har mye å gå på når det kommer til pressearbeidet.

– Det virker som om noen forlag anser jobben som gjort idet boka går i trykken, men det er så viktig å forsvare boka og jobbe videre da.

Han trekker frem Kagge forlag som et forlag som er veldig gode på presse. Og når butikkene vet at boka vil bli jobbet med av forlaget, er det også lettere for dem å tørre å satse på titlene.

– Kagge tilbyr ofte hundre prosent returrett, fordi de har full tro på at vi får solgt bøkene. Slikt skaper trygghet for oss og vilje til å satse.

Større risiko

Høy kaller det sjansespill, Refsnes i Spartacus for gambling. Å vite hvilke titler som vil selge er nesten umulig. Men det er alltid en mulighet for at den neste bestselgeren blir en relativt ukjent bok. Det har Spartacus opplevd flere ganger.

– Den svenske Nære fugler lignet ikke noen andre naturbøker vi hadde sett. Og vår hittil største bestselger er Roy Anderssons mildt sagt uortodokse antologi FRYS. Det er også mye gøyere å lykkes med slike titler enn med den niende boka om slaget ved Stalingrad, sier Refsnes.

Men elementet av gambling gjør oversatte bøker til en økonomisk risiko for forlagene. Refsnes mener risikoen alltid har vært der, men at tendensen nå forsterkes. Det går sterkt ut over mangfoldet:

– Ideelt skal forlagene berike samfunnet ved å oversette mange av de beste og viktigste bøkene i verden. Ikke bare kjendisbiografier og etablerte bestselgere, men også bøker som gir nye perspektiver eller er spesielt relevante for vår tid. Dette er også én av flere grunner til at vi beskyttes med momsfritak og andre støtteordninger. Men vi er på vei mot en praksis der forlagene tvinges til å gå for de opplagt salgbare titlene og hoppe over bøker som før ville hatt brukbare sjanser på markedet. Faren er et flatere og fattigere utvalg av bøker på norsk.

Jobber for synlighet

Nina Herland, seniorrådgiver i oversettersaker i NFFO, er klar over utfordringene. I handlingsprogrammet har de vedtatt å jobbe med synliggjøring av oversatt sakprosa og bedring av rammevilkår, som økning av innkjøpsordningen for oversatt litteratur.

– Kulturrådet kjøper for eksempel inn en lavere prosentandel av oversatt sakprosa enn av oversatt skjønnlitteratur.

For å øke anseelsen til oversatt sakprosa, og for å oppmuntre forlagene til å satse mer på sjangeren, etablerte NFFO Rosettaprisen i 2019. Ut fra erfaringene med prisen kan de trekke noen konklusjoner:

– Vi ser at forlagene i liten grad nominerer bøker. Dette kan tyde på manglende bevissthet rundt betydningen av oversatt sakprosa i redaksjonene.

Herland stusser også på en annen ting som kan vise noe av det samme:

– Det virker som oversatt sakprosa er plassert litt her og der i forlagene. Noen ganger er det sakprosaredaktørene som har ansvaret for titlene, mens andre ganger er de en del av en oversattredaksjon der de skjønnlitterære oversettelsene dominerer. At man ikke har en egen redaktør for oversatt sakprosa, kan kanskje føre til at man glemmer den oversatte sakprosaen oppi alt annet?

Mye å forbedre

Refsnes i Spartacus har gjort seg mange tanker om hvordan vi kan få et bedre utvalg av oversatt sakprosa i Norge:

– Vi trenger mer forutsigbarhet i støtteordningene! Innkjøp via Kulturrådet og oversetterstøtte er fabelaktig, men absolutt ikke noe forlagene kan regne med. En aktør som Fritt Ord er kjempeviktig, men kanskje kan det komme offentlige, forutsigbare ordninger som kan dekke noen av oversetterkostnadene?

Man må også se på det større bildet, mener Refsnes. Han er av den oppfatning at den litterære offentligheten har skrumpet inn, og at forlagene og bokkjedene dermed får mer plass til å fortelle folk hva de bør lese.

– Men både forfatterne og leserne fortjener profesjonelle anmeldelser, ikke flere velvillige blurber og salgsfremstøt fra diverse markedsavdelinger.

Han trekker frem Fritt Ords støtte til sakprosaanmeldelser i Dagbladet, samt pressestøtten som muliggjør Klassekampens bokmagasin, som positive bidrag. Men han mener også at man må tenke nytt når det kommer til anmelderiet.

– Ikke alle anmeldelser trenger å stå på trykk. Hva med å subsidiere honorarene til kritikerne mot at pressen publiserer flere anmeldelser på nett? Da kan også avisenes kåringer av «Årets beste bøker» begynne å ligne en troverdig filtrering av bokflommen.

Det er altså nok å ta tak i for oversetterforeningene, aviser, salgsledd og forlag: Man må jobbe for mer omtale og utvalg i bokhandlene, sikre gode rettigheter for oversetterne og bedre støtteordninger og større innkjøp til bibliotekene. Det som er sikkert, er at det vil utkomme en rekke eksepsjonelt gode sakprosatitler i verden de neste årene. Og det vil være et stort tap for norsk offentlighet om vi får oversatt en stadig mindre andel av dem.