Alle må få mer kritikk

Det vakte oppsikt da Morten Strøksnes blåste ut på Facebook etter at Sindre Hovdenakk (kritiker og tidligere Prosa-redaktør) anmeldte hans siste bok Molok i VG. Posten inneholdt motargumenter mot anmeldelsen, men også negative personkarakteristikker av anmelderen. Formålet til Strøksnes var å slippe å få bøkene sine anmeldt av Hovdenakk i fremtiden.

Om dommen i anmeldelsen er rettferdig eller ikke, vet jeg ikke. Teksten gir ikke noe særlig innsikt i verken boken eller temaet den handler om, krigen i Gaza. Terningkastet – 3 – kan sikkert hindre enkelte i å kjøpe boken, mens andre vil bli opplyst om bokens eksistens og gå til anskaffelse av den. Så mye mer får man ikke ut av denne korte teksten.

På én måte er Strøksnes heldig: Få av de mange hundre allmenne sakprosabøkene som utgis hvert år, blir i det hele tatt anmeldt i et stort medium.

Det er et problem. Sakprosa inneholder utsagn om hva som er sant. Oppstyret rundt boken Partiet viste at det kan gå galt. De fleste bøker vil aldri bli etterprøvd på denne måten etter at forfatter og forlag har gjort sitt. Leseren har bare sin egen dømmekraft – eller andre uredigerte vurderinger – å stole på. Kritikk i redaktørstyrte medier trengs for å komme nærmere sannheten.

Vi bør få vite i detalj hvorfor for eksempel Strøksnes’ analyse, etter en kritikers syn, ikke holder mål – så vi som er enig med ham i sak, kan få anledning til å korrigere vårt ukritiske bifall.

At anmeldelser i dagsavisene ofte er så korte, kan ikke kritikeren lastes for. Alt annet enn hyllest vil føles urettferdig for en forfatter, all den tid innvendingene ikke kan underbygges noe særlig med så trange rammer. Det er en utakknemlig oppgave for en kritiker, med fare for at resultatet bare blir en veiledende smaksdom for folk som kan finne på å lese bøker.

Det er ikke bare bokanmeldelsene det skorter på. Kritikken har generelt vært i fritt fall de siste tiårene. I papiravisene er den mer enn halvert siden 2007. Kritikken av scenekunst og visuell kunst er marginalisert.

Skjebnen til tekstsjangeren anmeldelse er bare et symptom på et større problem. Kulturdekningen som helhet har falt i takt med digitaliseringen – med unntak av i Klassekampen og Morgenbladet, der den heldigvis har økt.

Samtidig er denne «nisjifiseringen» uheldig. En stor andel av befolkningen får verken informasjon om eller evaluering av de mange kulturuttrykkene i landet vårt, som ofte er støttet med offentlige midler.

Nedgang i kritikken fører til mindre oppmerksomhet om kulturtilbudet, som fører til lavere kjøps- og besøkstall, som kan føre til mindre interesse hos politikerne til å prioritere feltet.

Kulturuttrykk er en grunnleggende bestanddel av ytringsfriheten. Og i vår tid av desinformasjon trenger vi mer enn på lenge å styrke den kritiske offentligheten.

Tidsskriftene, som fortsatt er en hovedarena for kritikk og refleksjon, har fått stadig dårligere vilkår. Samtiden, Norges eldste kulturtidsskrift, er truet av nedleggelse.

Den kritiske offentligheten kan ikke opprettholdes av idealisme aleine. Derfor har Kritikerlaget, Tidsskriftforeningen og Tekstallmenningen gått sammen om å be om en økning i Kulturrådets ordning for tidsskrift og kritikk og en ny innkjøpsordning for kritikk. Vagant-redaktør Audun Lindholm synes vi skal konsentrere oss om det første.

Det er mulig! SV har nemlig foreslått 10 mill. kroner til tidsskrift og kritikk i sitt alternative budsjett. Sammen med Ap og Sp har de nå en gyllen mulighet i budsjettforhandlingene til å blåse liv i den offentlige samtalen om kunst og kultur. Det krever ikke mer enn en promille eller to av forhandlingspotten.

Roman Linneberg Eliassen er redaktør i Prosa, styremedlem i Tidsskriftforeningen og tidligere rådgiver for SV. Kommentaren var først publisert i Klassekampen 14. november 2024.