Fartein Valen er en av Norges mest betydningsfulle komponister. Det er gått over 70 år siden han skrev sine verk, men Valen har ennå ikke fått den anerkjennelse og posisjon i norsk og internasjonal sammenheng som han fortjener. Vi har lenge manglet en bok som virkelig går i dybden på Valens liv og livsverk, og som kan lede til en større forståelse og interesse for denne komponisten. Med Trekkfuglen har Berit Kvinge Tjøme tatt på seg denne store oppgaven og klart å skape den mest komplette biografiske fremstilling av Valen vi har i dag. Boken er likevel mye mer enn en biografi. Tjøme gir oss dyptpløyende verkanalyser som vekker nysgjerrighet og kan skape nøkler til gode og dypere lytteopplevelser, og som er nyttig for musikere som skal gi seg i kast med innstudering av verkene hans. Hun gir oss også spennende innblikk i norsk så vel som tysk musikkhistorie fra mellomkrigstiden, og slik åpner hun for nye perspektiver på Valens musikk.
Utfordringene ved Valens musikk
Deler av Valens musikk har de siste årene blitt revitalisert, blant annet gjennom Christian Eggen og Stavanger Symfoniorkesters kritiske gjennomgang og innspilling av orkesterverkene, det norske plateselskapet Lawo Classics’ utgivelser av kammermusikken, orgel- og klaververkene. Men komponisten fra Valevåg er likevel altfor sjelden å finne på konsertprogrammer i Norge og i utlandet. Det er grunn til å spørre om hvorfor. Det tar tid å trenge gjennom Valens særegne tonespråk. Her finnes ingen overfladisk virtuositet eller ytre skjønnhet. Hans atonale tonespråk ble en måte å frigjøre seg fra romantikkens skjønnhetsidealer på, og komme nærmere uttrykket han lånte fra en av Michelangelos sonetter, “L’Altra Beltá” – den annen skjønnhet. Dette innebar for ham en søken etter en ny meningsfullhet. Kompleksiteten i verkene hans byr på mange utfordringer for dem som vil gi seg i kast med verkene hans.
Notematerialet til den “norske modernismens far” er dessuten i så dårlig forfatning at en total gjennomgang og nyutgivelse av en rekke verker bør foretas. Uklarheter og direkte noteringsfeil er en av utfordringene. Noe skyldes at forlaget som utgir Valens notemateriale, er upresis i editeringen, men mye kan tilskrives Valens arbeidsmetoder. På tross av at Valen gjerne brukte flere år på hvert verk og var svært grundig, var han ikke så nøyaktig når stemmene skulle skrives ut eller når korrekturen skulle leses. “Det viktigste er at komposisjonen er skrevet,” pleide Valen å si. Mange av verkene fikk Valen aldri hørt fremført. Han komponerte ved skrivebordet og ikke ved pianoet. Mange av klaververkene er umulige å spille slik han har notert dem, og man må arbeide mye med praktisk tilrettelegging (hånd- og fingerdisponering). Dette kan være med på å forklare hvorfor han ikke blir så mye spilt. Tjøme reiser ikke direkte spørsmål omkring fremføringsproblematikken i boken sin, og kunne med fordel gått nærmere inn på denne problematikken.
Nøkler til musikken
Tjøme lar Valens musikk stå i fokus og bruker sin egen kunnskap om komponistene som influerte Valen, til å trekke linjer og paralleller. På denne måten bringer hun inn flere ulike perspektiver på musikken hans. Det er dette som er bokens styrke – at den ikke bare forsøker å forstå Valen, men også å gi nøkler til å kunne oppleve hans musikk. Jeg har møtt og spilt for mange mennesker som kjenner godt til Valens historie og liv, men som sier at de aldri har lyttet noe særlig til musikken hans. Et av mange eksempler på Tjømes fascinerende grundighet er når hun er inne på hvordan komponisten Max Regers komposisjonsteknikker allerede på et ganske tidlig stadium influerte Valen: “Det faktum at den unge komponisten allerede i 1911 kjøper Regers skrift … kan forklare hvorfor han flere ganger foretar radikale omarbeidelser av klaversonaten.” (s. 129) Deretter kommer det tydelig frem at Tjøme selv har lest Regers Beiträge zur Modulationslehre og kan diskutere hvordan Reger tenkte omkring kontroversielle modulasjoner mellom tonearter og variasjonsutvikling. Dette gir inspirasjon til selv å utforske begge komponistene og sammenhengen mellom dem.
Men det aller mest spennende er når Tjøme sammenstiller Valens verk med et utvalg komposisjoner av andre komponister fra wienerskolen. Ved å lese Valens verk i lys av Arnold Schönberg, Alban Berg og Anton Webern, åpner Tjøme implisitt for en diskusjon omkring fremføring av Valens musikk. Ser vi disse komponistenes musikk i forhold til den tradisjonen de har referanser til, blir det enklere å forholde seg til hvordan verkene deres skal forstås og fremføres. Koblingen mellom Schönberg og Valen er ikke ny, men med sin reflekterende og åpne stil inspirerer Tjøme til en ny diskusjon omkring hvordan musikken kan oppleves. Tjøme tar i bruk sin spesielle innsikt i Weberns musikk, noe hun tilegnet seg i USA under veiledning hos Allen Forte, en av de mest betydningsfulle Webern-forskerne i vår tid. Dette kommer frem i kapitlet “Affinitet til Webern og Schönberg i komponeringen av vokalverker”, der hun “hører” Valens verker i lys av Webern. Dette er også spesielt inspirerende for musikere, som får grunnlag til å kunne ta historisk informerte valg når de står overfor de mange fremføringsspørsmålene Valens musikk reiser for en utøver. Med både Webern og Valen handler det om å gi musikken en varme og en ekspressivitet på tross av at deres nøkternt noterte partiturer ikke direkte inspirerer til dette.
Som et ekko av en wienervals
Partiturene til Fartein Valen er så godt som rensket for notering av tempomodifikasjoner. Betyr det så at man skal spille hans musikk uten å ta seg tempomessige friheter? I Trekkfuglen finnes inspirasjon til å reflektere over nettopp slike problemstillinger. Tjøme kommer i denne sammenheng med en veldig interessant sammenstilling av Valse Noble, opus 22 av Fartein Valen og Waltzer, opus 23 av Arnold Schönberg (s. 428). Vi vet at Schönbergs komposisjoner utgjør en svært viktig kilde til inspirasjon for Valen, og at han studerte, og nærmest dissekerte, Schönbergs Waltzer før han komponerte sin egen vals. Likevel er valsene svært forskjellige. Tjøme sammenligner bruk av rytmikk, form og motivisk materiale, og beskriver fraværet av dansesærpreget i Valens vals som følge av at eneren i takten sjelden eller aldri betones.
I Schönbergs vals, derimot, peker Tjøme på referansen til “den sorgløse og overfladiske livsstilen som wienervalsen representerer”, slik at stykket nærmest kan betraktes som en parodi. Denne sammenstillingen kan gi viktig innsikt for en lytter, så vel som en utøver. Utøveren kan for eksempel la seg inspirere av tanken om wienervals, ikke så direkte men mer som et ekko fra en svunnen tid og på denne måten kanskje gi mer liv til stykket. Dette er assosiasjoner som også er en svært viktig del av forståelsen, opplevelsen og formidlingen av Valens musikk.
Halvfull eller halvtom?
Tjøme er detaljert når boken dreier inn på modernistkonflikten i Norge i mellomkrigstiden. Hun tegner likevel et litt ensidig bilde av Valen som miskjent kunstner i et konservativt og nasjonalistisk miljø. I anmeldelsen av boken i Morgenbladet i desember kritiserer Emil Bernhardt Tjøme for manglende refleksjon omkring dette. Bernhardt skriver at han hadde forventet at Tjøme ville snu på “det inngrodde bildet av denne litt skjeve gestalten i norsk musikkhistorie”, og jeg er enig i at det ville vært på sin plass med en ny diskusjon omkring Valens posisjon i norsk musikk i sin egen tid og frem til i dag. Valen passet nok ikke så godt inn i mellomkrigstidens nasjonsbygging – “nasjonalistene” var opptatt av norrøn mytologi, folketoner og kirketonearter, mens Valen lot seg inspirere av tyske komponister som Brahms, Reger og Schönberg. Men de såkalte nasjonalistene var ikke enstemmige i kritikken mot Valen. For eksempel kan vi lese i anmeldelser etter oppførelsen av orkesterverket Pastorale, opus 11 i 1930 at flere av de ledende skikkelsene innen den nasjonalt orienterte musikken, både David Monrad Johansen og Harald Sæverud, var svært positive til verket. Jeg savner at Tjøme kommer med et mer nyansert blikk på dette.
Valen og hans tilhengere mente at hans tid ville komme. Nå – over 70 år etter at verkene hans er skrevet – ser vi at den faktisk ikke gjorde det. Det er grunn til å tro at Valen oppnådde den grad av popularitet det er mulig å oppnå med en så spesiell musikk. Og verdien av dette synet kan man overføre til i dag ved ikke å føle det som et nederlag, men som en suksess, dersom Valen fyller en halv konsertsal med spesielt interesserte lyttere.
Lange linjer og sidesprang
Det var i begynnelsen av lesingen litt vanskelig å forholde seg til Tjømes bok. Det var som om jeg ikke fant fotfeste fordi den ikke er en biografi i tradisjonell forstand. Hennes mange assosiasjoner blir til små, selvstendige fortellinger. Det er litt som i Valens musikk, at grunntonen aldri helt blir etablert. Etter hvert lurer jeg på om det er det hun faktisk ønsker å oppnå, og jeg blir fengslet av hennes sidesprang, de plutselige dykkene i filosofi eller psykologi. Tjøme trekker interessante paralleller til tilsvarende kunstneres urolige sinn, som Munch og Strindberg, og jeg begynner å forstå Valens melankoli og nervøsitet på et mer universelt plan. Det er som om Tjøme fører en samtale med seg selv og den kunnskapen hun sitter på. Det springer, men det er ikke meningsløse sprang. Sidesprangene hun tar oss med på, danner etter hvert mangefasetterte bilder, og resultatet er at vi kommer mer og mer på innsiden av Valen som menneske.
Valen etterlot seg hundrevis av brev som han – gjennom hele livet – skrev til venner, kunstnerkollegaer og familie. Disse brevene er kanskje den viktigste direkte kilden vi har til rådighet for å komme nærmere innpå Valen i dag. Brevene – som tidligere kun har eksistert i familiens private eie – har fått en sentral rolle i boken. Tjøme reflekterer over innholdet i disse brevene, men lar oss også – gjennom fyldige sitater – få høre Valens egen stemme gjennom hele boken.
Valen er ingen lett tilgjengelig komponist, og det ønsket han heller ikke å være. Slik kan man også se på Trekkfuglen. Boken krever at leseren gir seg hen til en annerledes leseopplevelse. Den krever også at man har en ukuelig vilje til å følge de lange linjene som trekkes opp. Tjøme har skapt det mest nyanserte bildet så langt av komponisten og mennesket Fartein Valen. Bak i boken er det en oversikt over ord og musikkuttrykk og en fyldig kildeliste som er uvurderlig for de som ønsker å gå dypere inn i de mange ulike aspektene hun berører. Kanskje boken i fremtiden vil bli brukt mest som oppslagsverk, men ønsker man å lære og kjenne Valen og hans musikk fra innsiden, er boken vel verdt å lese fra perm til perm.
