Staten, det var oss!

Tygg litt på dette tallet: 48,3 prosent. Det var oppslutningen Arbeiderpartiet fikk ved stortingsvalget i 1957. Da var partiet tolv år inne i en sammenhengende regjeringsperiode som skulle vare helt fram til 1965. I løpet av disse tjue årene hadde partiet aldri under 41 prosent oppslutning. I 1969, det første etterkrigsvalget der Arbeiderpartiet var i opposisjon, samlet de fremdeles 46,5 prosent av velgerne.

Femti år senere, ved valget i 2019, fikk Jonas Gahr Støre og hans kvinner og menn oppslutning fra 24,8 prosent av velgerne, i praksis en halvering av velgerskaren fra Gerhardsens tid. Fortsetter nedgangen i dette tempoet, er Arbeiderpartiet vekk før vi har lest den siste papirutgaven av Dagbladet. Skal vi tro meningsmålingene et halvt år før stortingsvalget, er det lite trolig at Arbeiderpartiet klarer å mobilisere mer enn 25 prosent av velgerne. 30 prosent oppslutning er vel knapt nok en fjern drøm, snarere en politisk utopi. Når skiftet egentlig Youngstorget beliggenhet fra maktens tinder til de politiske skyggenes dal?

Skuffet Ap-mann

Finn Olstad er professor og forfatter, og har tidligere blant annet skrevet en politisk biografi om selveste Einar Gerhardsen og bind 1 av LOs historie. Nå kommer han med sin versjon av Arbeiderpartiets historie, fra grunnleggelsen i 1889 og fram til våre dager. Og med sin forklaring på problemene partiet i dag står oppe i.

71 år gamle Olstad har tydeligvis et ståsted på den politiske venstresiden, men allerede i bokas innledning gjør han det klart at han har et kritisk prosjekt med denne utgivelsen. Professoren fra Gjøvik er nemlig «en av etter hvert mange med røtter i Arbeiderpartiet som føler meg sviktet av et parti som ikke lenger fremstår som talerør for vanlige arbeidsfolk».

Noen objektiv historiefremstilling er det med andre ord ikke snakk om, snarere er det en historie om politisk vekst og (for)fall.

Martin Tranmæl

Finn Olstad lanserer i bokas begynnelse et interessant forsøk på å ta tilbake og rehabilitere begrepet populisme. Eller «arbeiderpopulisme», slik dette ble utformet og praktisert av partihøvdingen Martin Tranmæl og hans menn.

Tranmæl var en karismatisk lederskikkelse og en kraftfull agitator, som i de ekstremt turbulente årene før, under og etter første verdenskrig ledet Arbeiderpartiets revolusjonære fløy. Det innebar blant annet at partiet gikk inn i Den kommunistiske internasjonalen (Komintern), før Tranmæl ledet partiet ut igjen i 1923. Men viktigst i denne sammenheng er det at Martin Tranmæl, som Arbeiderpartiets reelle formann, fant en effektiv balanse mellom på den ene siden den revolusjonære språkbruken partiet benyttet seg av, og på den andre siden den parlamentariske virkeligheten det måtte forholde seg til. Som Olstad påpeker er tranmælismen en tynn suppe rent ideologisk, noe den har til felles med populismen. Men begge ismene metter likevel alle dem som er sultne på politiske forklaringer og fiendebilder de kan kjenne seg igjen i.

En pensumbok?

Verdensrevolusjonen ble avlyst av russerne i 1921, og dermed også i Norge. Likevel beholdt Tranmæl og hans lærlinger Einar Gerhardsen og Oscar Torp i hvert fall tilsynelatende drømmen om et sosialistisk samfunn. Det var en drøm de klarte å selge inn så vellykket at Arbeiderpartiet i 1927 kunne notere seg for 36,8 prosent av velgerne. Mens hovedmotstanderen til venstre, Norges Kommunistiske Parti, var redusert til et fireprosent-parti.

Så langt i denne kronologiske fremstillingen er det en både spennende og interessant historie Olstad beskriver. Men etter hvert som Arbeiderpartiet fra midten av 1930-tallet går inn i rollen som ansvarlig regjeringsparti, minner teksten i lange perioder mest om en pensumbok i norsk politisk historie. Vi får servert de velkjente poengene om keynesianismens inntog i den økonomiske politikken, hovedavtalens betydning for samarbeidet i arbeidslivet og den korporative samfunnskontrakten som la grunnlaget for etterkrigstidens vekst og fremgang.

Daterte referanser

Det hele er ryddig og oversiktlig skrevet, men også ganske kjedelig. Mest av alt stusser jeg over at Olstad ikke ser ut til å ha funnet verken nye kilder eller nye innfallsvinkler til stoffet.

Noen av forfatterens referanser er dessuten preget av tidens tann. «Mange vil huske Dagbladet-karikaturen fra 1972», skriver for eksempel Olstad et sted. Nei, i 2021 tillater meg jeg å betvile akkurat dét.

I det hele tatt er det vanskelig å få helt grepet på hvem denne boka egentlig er skrevet for.

Riktignok blir Olstad litt mer distansert og kritisk når han kommer til 1980-tallet og det vi kan kalle Gro Harlem Brundtlands epoke. Han anerkjenner Brundtlands radikale politikk på områdene familie, likestilling og omsorg. Samtidig er han raskt ute med å påpeke hvordan partiet i den samme perioden langt på vei førte en konservativ økonomisk politikk.

I overkant lettvint

De litt firkantede kategoriene Olstad opererer med blir enda mer påfallende når vi kommer til Jens Stoltenbergs regjeringstid. Det blir i overkant lettvint når Stoltenberg nærmest blir avskrevet som en pragmatisk sosialøkonom. På samme måte som det blir i overkant forterpet å fremstille Gerd-Liv Vallas avgang som LO-leder i 2007 som et resultat av at Arbeiderpartiets høyrefløy ville «ta henne».

Finn Olstad nærmer seg derimot noe langt mer interessant når han skriver om innvandringspolitikken som eksempel på en sak der den styrende eliten distanserer seg fra velgerne. For ikke å si fra arbeiderklassen.

Likevel er det som om boka ender opp uten noen egentlig poengtert avslutning. Olstad er lite glad for at verdi- og identitetspolitikken ser ut til å erstatte klasseinteresser som en hovedprioritet for Arbeiderpartiet. Men ifølge ham selv frigjorde jo Gro Harlem Brundtland Arbeiderpartiet fra arbeiderklassen allerede på 1980-tallet. Det begynner å bli litt sent å endre på det nå. Jeg er vel heller ikke den eneste som har problemer med å se for meg Jonas Gahr Støre, denne pene mannen fra Ris, utvikle en ny arbeiderpopulisme på tranmælsk vis.

Arbeiderpartistaten

Et hovedpoeng i Finn Olstad bok er hvordan Arbeiderpartiet og den norske etterkrigsstaten i manges øyne gled over i hverandre, og smeltet sammen i begrepet arbeiderpartistaten.

Etter hvert som de sosialistiske utopiene ble forvist til historiens tørkeloft for å gi plass til det rasjonelle og tekniske planleggingssamfunnet, ble det for mange uklart hvor partiet sluttet og staten begynte. Denne glidende overgangen mellom parti og forvaltning er også et viktig poeng i Hallvard Notakers bok Arbeiderpartiet og 22. juli. Som vi alle vet, er det denne sommeren ti år siden de grusomme terrorangrepene mot regjeringskvartalet og AUFs sommerleir på Utøya. I alt 77 mennesker ble drept, åtte i Oslo og 69 på Utøya.

Bekmørke sommerdager

De første kaotiske timene og dagene gled partiapparat og helsevesen over i hverandre på en nærmest umerkelig måte. Arbeiderpartiet rigget til sin egen kriseberedskap ved mottaket på Sundvolden Hotel, før andre hadde fått organisert seg. Takket være den løpende kontakten med tillitsvalgte og pårørende landet over, hadde partiet i perioder bedre oversikt over drepte og savnede fra Utøya enn det politiet hadde. Informasjonsflyten var ganske enkelt mer effektiv.

Det var også langt på vei Arbeiderpartiet/AUF som organiserte hjemtransporten for de overlevende ungdommene, og ved de lokale mottakssentrene gled partiapparatet og helsevesenet igjen over i hverandre. Også i det videre oppfølgingsarbeidet er det som om parti og embetsverk smeltet sammen. Det gjør alltid inntrykk å lese om igjen skildringene fra disse bekmørke sommerdagene 2011, ikke minst når fremstillingen er lagt så tett på de involverte som her.

Voldsomt dilemma

Hallvard Notaker har en doktorgrad i historie og er til daglig seniorforsker ved Institutt for forsvarsstudier. Han har en god penn: Saklig, tett og strukturert. Forsiktig med adjektivbruken, men med blikk for den talende detaljen.

Hensikten med boka går langt ut over det rent beskrivende. Den handler like mye om de politiske implikasjonene av 22. juli. For Arbeiderpartiet og AUF spesielt, men også for den politiske debatten generelt.

I september 2011 var det fylkes- og kommunevalg, og Arbeiderpartiet gikk bokstavelig talt rett fra krisepsykiatri til valgkampmodus. Nå sto de også midt oppe i et voldsomt dilemma. Som statsminister hadde Jens Stoltenberg vært raskt ute med å definere terroren som et angrep på oss alle. På de norske verdiene, demokratiet og åpenheten. Det var en holdning som fikk umiddelbart gjennomslag. Man antar at om lag 1,6 millioner nordmenn deltok i ulike former for sorg- og minnemarkeringer de første dagene. Det var en demonstrasjon av sivilt samhold og medfølelse, ikke av partipolitisk ståsted. Det var nasjonens, ikke partiets, roser som ble løftet mot himmelen disse dagene.

Offerrollen

Samtidig satt en knust ungdomsorganisasjon og et sterkt berørt parti som skulle bearbeide noe som definitivt var et politisk terroranslag rettet mot akkurat dem. Det var dyp sorg og sjokk, men også et voldsomt og økende raseri som bygget seg opp, ikke minst blant landets AUF-ere. Ønsket om å konfrontere de politiske kreftene som hadde forsynt Anders Behring Breivik med sitt forgiftede tankegods var sterkt. Men det måtte holdes nede.

Det er spennende å lese om hvordan særlig partisekretær Raymond Johansen høsten 2011 prøvde å starte en debatt om språkbruken og debattklimaet på høyresiden, og forholdet mellom høyrepopulisme og høyreekstremisme. Dilemmaet var bare at hvis man adresserte for eksempel Fremskrittspartiet direkte, ville partiet raskt kunne innta en offerrolle i den videre debatten.

Offerrollen var forøvrig et begrep som nettopp Fremskrittspartiets nestformann Per Sandberg klistret på Arbeiderpartiet i november 2011. Fire måneder etter at barn og unge hadde blitt massakrert på Utøya, lot han disse ordene falle fra Stortingets talerstol: «Hvis det er noen som har spilt offer etter 22. juli, så er det til de grader Arbeiderpartiet.» Det er verdt å minne om at Sandberg ble belønnet av partiet sitt med renominasjon til Stortinget, og statsrådspost i regjeringen Solberg. En kort periode var han også landets fungerende justis- og beredskapsminister!

Heller ikke nå valgte Arbeiderpartiet å gå inn i en direkte konfrontasjon med sine politiske motstandere. 22. juli ble en for risikabel referanse i en periode der man skulle mane til samling, ikke splittelse. Slik har det seg at 22. juli internt i Arbeiderpartiet og AUF er blitt, ikke et arr, men et sakte forsteinet sår, ifølge Notaker.

I sin skildring av etterspillet etter terroren peker han på noen av de samme poengene som Olstad. Nemlig Arbeiderpartiets doble identitet, mellom stat og parti, bevegelse og nasjon.

Som en samtidshistorisk innsideskildring fra hendelsene etter 22. juli, er det grunn til å tro at Notakers bok får et langt liv.

Den sitter i hvert fall mye lenger hos leseren enn Finn Olstads litt firkantede historiefremstilling.

Ørnen har landet

Gjørv-kommisjonens rapport handlet om beredskap, forvaltning og politiske prosesser. I tiden etter 22. juli havnet Arbeiderpartiet derfor i en umulig dobbeltrolle, som terroroffer og samtidig som ansvarlig for den nasjonale sikkerheten. De dyptgripende politiske konsekvensene av 22. juli begynner vi kanskje å se i dag. Arbeiderpartiet mistet ikke bare en generasjon av sine beste folk. Da ansvarligheten vant over angrepslysten, mistet de samtidig et politisk momentum. I ettertid er det likevel vanskelig å se hvordan partiet kunne opptrådt annerledes. Like vanskelig som det er å se hvordan ørnen blant norske partier igjen skal få luft under vingene.