Solidaritet på trykk

I nyliberalismens tidsalder er fagforeninger ingen selvfølge. I land som Spania, Frankrike og Tyskland har organisasjonsgraden for lengst krøpet under 20 prosent. Det er Norden som holder skansen. I Norge har det lenge vært slik at cirka 50 prosent av de yrkesaktive er organisert. LO med sine 26 fagforbund nærmer seg en million medlemmer, og det klart største av disse er Fagforbundet som – grovt sagt – samler alle de yrkene som jobber på gølvet og typisk tjener minst.

Mens LO Media betjener en rekke særforbund med fagforeningsblad og kan vise til et samlet opplag på rundt 500.000, finnes det i tillegg fortsatt små og store LO-forbund med ansvar for eget fagblad. Det mest sjarmerende er nok Lokomotivmands Tidende som har mer enn 100 år på baken, men mest lest er helt sikkert Fagbladet, Fagforbundets medlemsblad med et opplag på nesten 400.000.

På papiret er rekkevidden til LOs publikasjoner med andre ord helt uovertruffen. Hva brukes disse kanalene til? Hva skriver de om? Jeg har lest de to siste utgavene av Fagbladet (05 og 06/2020) fra perm til perm og har først og fremst blitt kjent med en mengde medborgere som vanligvis ikke kommer til orde i tradisjonelle medier.

Journalistisk motbakkeløp

Egentlig burde jeg ha førstehåndskjennskap til bladet. Min kone har i årevis jevnlig fått Fagbladet i postkassa, men for meg har det blitt en dårlig og fordomsbasert vane å ikke forvente noe særlig av den publikasjonen. Hvem gidder å lese om arbeid – etter arbeid?

Det er en krevende oppgave Fagbladet har tatt på seg, for det er vel nærmest et slags journalistisk motbakkeløp å skulle berette fra arbeidslivets gleder og sorger rundt omkring i Kommune-Norge. Fagbladet tyr imidlertid ikke til lettvint underholdning for å vinne lesere. Det eneste innslaget som ikke på en eller annen måte er saklig forankret i fagforeningsarbeidet eller tar utgangspunkt i et medlems virkelighet, er bladets kryssord. Reklame er det heller ikke mye av. Det blir derfor betydelige tekstmengder når bladet er på 84 sider og kommer ut 10 ganger i året.

Bruken av fotografer fortjener en egen kommentar. En rask opptelling viser at godt og vel halvparten av plassen brukes på foto, og ofte med kreativ utnyttelse av mulighetene for tekst i foto. Fotografiene holder et høyt profesjonelt nivå, og de synes å være tatt med henblikk på å være originale uttrykk, altså noe langt mer kunstnerisk enn rene illustrasjoner til en sak. Infotainment i lekker visuell innpakning har etter hvert blitt en hyllevare for tidsskriftutgivere, men Fagbladet formår virkelig å dandere en traust materie etter alle kunstens regler. Ikke to sider er like i dette bladet! Det hører dog med til historien at redaksjonen råder over ikke mindre enn 14 ansatte.

Persongalleri i Balzac-klassen

Men hva med innholdet? Fagbladet er et foreningsblad, og mye av stoffet handler om å skape samhold og samtale mellom de svært ulike yrkene som er representert i Fagforbundet. Det skjer i intervjuer med medlemmer og reportasjer fra arbeidsplasser. Jeg føler jeg har blitt kjent med et persongalleri i Balzac-klassen: postbudet Geir, trepleieren Jan, tannhelsesekretæren Siv, frisøren Stine, helsefagarbeideren Shana, hudpleieren Liv, driftsoperatøren Jan og ungdomsklubbleder Siv Janna. De fleste ønsker å «bli sett» på jobben. Hvis ikke sjefen gjør det, kan man i hvert fall si at Fagbladet får trukket fram utallige ansatte fra de usynliges rekker.

Et medlem som er litt kjendis eller på annen måte profilert, kan få ekstra oppmerksomhet. Mai-utgaven (05/2020) inneholder et tankevekkende portrettintervju med Eivor Evenrud, bystyrepolitikeren i Oslo som har bakgrunn som barnehagelærer. Evenrud forteller hvordan innstramninger i barnehagen ble starten på en politisk vekkelse som førte henne til partiet Rødt og senere Oslo bystyre. I år 2020 regnes det åpenbart som revolusjonært å ville kjempe for kommunal regi på kommunale tjenester. Kampen mot privatisering av offentlig velferdsytelser er i det hele tatt en fanesak for Fagforbundet, og den går som en rød tråd gjennom mange av Fagbladets artikler.

Bladet fanger også opp arbeidsrelaterte saker som ofte går under radaren hos de større medier. Et eksempel kan være historien fra Trondheim om Anneli Virtanen, en kommunalt ansatt driftsleder som fikk sparken etter at hennes tilknytning til Den nordiske motstandsbevegelsen (NMR) ble kjent. Etterfølgende har hun blitt ekskludert fra Fagforbundet med henvisning til en paragraf som sier at forbundets medlemmer ikke kan være tilsluttet «grupper som har et nazistisk, rasistisk eller fascistisk formål». Et annet eksempel kan være Fagbladets artikkel om Vallerhjemmet i Bærum, et av de sykehjemmene som ble hardest rammet av koronaen og der tolv pasienter døde. Fagforbundet stiller seg kritisk til at kommunens egne ledere, altså ikke eksterne granskere, har fått oppgaven med å finne ut hva som gikk galt.

Ny yrkesstolthet

Koronakrisen har selvsagt også et fagforeningsperspektiv. Det spesielle med Fagforbundet er at dets medlemmer stort sett er ansatte i kommunen, og derfor har bare 0,07 prosent av medlemmene vært permittert. For mange av disse yrkene gir internettmøter liten mening. «Alle som tjener mye penger sitter hjemme, mens vi sørger for at samfunnet går rundt», uttaler portør Espen André Edvardsen. Det er ingen tvil om at epidemien markerer et momentum for landets helsearbeidere. I flere av Fagbladets aktuelle artikler sporer man en ny yrkesstolthet som også bidrar til å skape forventninger til årets lønnsoppgjør.

Nettopp lønnsoppgjøret er hovedtema og gjenstand for en grundig analyse i juni-utgaven (06/2020). Fagbladet opptrer på ingen måte som et brølende kamporgan for høyere lønn. Fulltidsansettelser er en vel så viktig sak for forbundet, man har dessuten god innsikt i kommuneøkonomiens dårlige forfatning i kjølvannet av koronaen, så ekspertene som peker på lav lønnsvekst som det mest realistiske scenario, får bra med spalteplass. Det slår meg at Fagbladets behandling av lønnsoppgjøret like gjerne kunne ha stått i Aftenposten.

Vesentlig mer frittenkende er derimot mai-utgavens tema. «Betyr korona slutten på åpne kontorlandskap?» var kanskje ikke den overskriften man hadde forventet i bladet til LOs største fagforbund, og dette store spørsmålet forblir da også helt åpent, for Fagbladets behandling tilfører ikke egentlig noe nytt. Men med litt god vilje kan man kanskje øyne en minikonflikt mellom Fagforbundet sentralt, som er «klart kritisk» til åpne kontorlandskap, og de lokale tillitsvalgte i DNB og Posten som Fagbladet snakker med og som er entydig positive, ja sågar «kjempefornøyd».

Få kritiske spørsmål

Det er ellers ikke mitt inntrykk at Fagbladet er en kanal for kritiske spørsmål til egne ledere. I intervjuet med Lars Erik Flatø slipper Fagforbundets påtroppende daglige leder ganske billig fra sin fortid som AP-statssekretær, der han var en kraftig pådriver for helseforetaksreformen i 2001. At det er en utvikling hans nye arbeidsgiver, Fagforbundet, kjempet og til dels fortsatt kjemper mot, kommentere Flatø lakonisk: «Jeg står for det jeg var med på den gangen». Slike fraser er smittende, selv kom jeg til å tenke på den gamle sentensen: Pampen brenner – men for hva?

Fagbladet er gratis tilgjengelig på nett.