Sokratisk partsinnlegg

Det er snart tre år siden Marte Michelet kom med sin bok Hva visste Hjemmefronten?¹ Siden har debatten rast. Et høydepunkt var Elise Berggren, Bjarte Bruland og Mats Tangestuens utgivelse av den såkalte «motboka» Rapport frå ein gjennomgang av Hva visste Hjemmefronten?² i fjor. Den har bidratt til en utbredt oppfatning om at Michelet er «avslørt», og at de spørsmålene hun stilte til norsk okkupasjonshistorie ikke var legitime og relevante. Michelet har selv kommet med et tilsvar i bokform,³ men før det ble Søbyes bok lansert under Norsk Litteraturfestival i vår. Søbyes bok er på alle måter et oppgjør, med den rådende tilstand i norsk offentlighet, med Michelets kritikere og med egne feil og tilkortkommenheter. Mest av alt er boka et oppgjør med en tradisjon innenfor norsk historieskriving om okkupasjonsperioden som motsetter seg nye fortolkninger og selv er blind for hvordan bestemte holdninger og oppfatninger om hjemmefronten og nasjonen preger og begrenser vår forståelse og utforsking av fortidas betydning. La oss kalle dette en norsk form for «resistensialisme», inspirert av fransk historiedebatt, som jeg vil komme tilbake til.

Betimelige betenkeligheter

Det er noe sokratisk over Søbyes bok. Jeg tviler på at den norske filosofen vil ta det som en fornærmelse, og det er ikke ment som det heller. Det blir mange spørsmål – og få bastante svar. Søbyes anfektelser har også et visst aporetisk preg, det vil si en form for villet utveiløshet, som jeg tror vil appellere til lesere med affinitet til teoretisk og metodologisk refleksjon, men som nok vil ha mindre overbevisningskraft overfor erklærte empirister. Rollen han påtar seg, er viktig, og det er vel ingen annen enn Søbye som kunne ha gjort det. Han er ikke faghistoriker, og på dette området er han, så vidt jeg vet, ikke bundet av institusjonelle forpliktelser eller bånd som hemmer den akademiske friheten, han kan skrive hva han vil. Han er en respektert intellektuell og fryktet kritiker. Han har arbeidet med det norske holocaust som tematikk i en årrekke, hvorav noen av hans bidrag har vunnet anerkjennelse som noe av det mest vesentlige som er skrevet på norsk om andre verdenskrig. Når Søbye skriver, bør man lese oppmerksomt.

Søbyes bok er betimelig fordi han diskuterer viktige spørsmål som betingelsene for hva det vil si å ha kunnskap om fortida, og betydningen av at offentligheten ikke underlegges et «saklighetstyranni» og «fortolkningsmonopol». Dette er et partsinnlegg i en pågående diskusjon. Men det er nettopp fordi Søbye ikke legger skjul på dette, men snarere utforsker sin egen erkjennelsesinteresse og fører en kontinuerlig dialog med seg selv, at boka blir vesentlig.

Boka består av 35 kapitler. Framstillingen har fire lag: kritisk nærlesing av motboka, passasjer der Søbye skriver om seg selv og sitt eget forfatterliv, eksplisitte metodologiske refleksjoner og dessuten et metaperspektiv. Det er ikke så ofte vi snakker om de personlige og følelsesmessige omkostningene ved å skrive artikler og bøker og delta i samfunnsdebatter. Her byr Søbye på seg selv. En viss forfengelighet er det selvsagt i dette. Han beskriver seg selv som en som er der det skjer, en som har kontaktene i orden. Forfengelighetens bakside er skammen og selvforakten, og Søbye deler også her av egne erfaringer. Resultatet er en medrivende fortalt, filosofisk engasjert og kunnskapssøkende bok om betingelsene for historieskriving, kunnskap og debatt om det norske holocaust.

Hva er Søbyes viktigste bidrag?

Siden Hva vet historikerne? er en bok om en bok om en bok, er det umulig å yte noen av disse tre bøkene rettferdighet ved å belyse stridspunkter kun sett fra Søbyes side. Jeg skal derfor konsentrere meg om å peke på områder der jeg mener at Søbye leverer viktige bidrag til en videre diskusjon.

Søbye skriver godt om dagbøker som historisk kilde, og her bidrar han med nye, skarpe tolkninger av sentrale kilder. Han etablerer alternative fortolkninger av omdiskuterte hendelsesforløp. Videre gir han et viktig bidrag i retning av å analysere hva som kan ha ligget bak Gunnar Sønstebys nå så velkjente utsagn i 1970 om at hjemmefronten ble varslet om aksjonen mot jødene tre måneder i forveien. Søbyes konklusjon smeller: han tror Sønsteby løy for å stille Statspolitiet i et bedre lys.⁴

Søbye tvinger leseren til å tenke gjennom premissene for egne standpunkter. Han gjør klokt i å spørre om det overhodet kan ha vært mulig å gi «konkrete varsler» om det som skulle skje med jødene, dersom utgangspunktet er at holocaust var en unik tragedie som det ennå i dag kan være vanskelig å fatte at kunne skje. Denne ideen om at holocaust historisk var noe helt eksepsjonelt, vil antakelig disponere for om ikke apologetiske tolkninger av antisemittiske ytringer før andre verdenskrig, så i hvert fall en reservasjon mot å felle moralske dommer; ingen kunne jo tro at dette ville føre til massedrap.

Tall er viktige, men uten kontekstualisering betyr de lite. I ett kapittel foretar Søbye en interessant øvelse med utgangspunkt i hevdvunne tall om hvor mange jøder som ble deportert og hvor mange som flyktet. Grunnlagsdiskusjonen om hvilke valg og avveiinger som ligger bak tallene historikerne bruker i sine framstillinger, er viktig. Den durkdrevne statistikeren vet selvsagt meget godt hva statistikk kan brukes til, og hvordan tall kan presses.

Stilistisk autoritet

Søbyes metode i denne boka (som ikke må forveksles med hans egen «arkivstudiemetode»⁵) er gjenkjennelig: kildenære mellomtitler (uten bruk av sitattegn), personlig engasjement, en gjennomgående kritisk, refleksiv og selvrefererende stil, retoriske spørsmål, forkjærlighet for nærlesing av kilder og saftig bruk av språklige virkemidler. Strukturen er et villnis. Kapittelrekkefølgen virker nesten vilkårlig. Delenes plassering innenfor helheten er ikke det avgjørende, men hvordan helheten hele tida undersøkes gjennom de enkelte delene.

Et særmerke er Søbyes evne til å stille gode og ofte overraskende spørsmål. Ett døme på dette er når han tar for seg de tre historikernes argument om at det er særlig viktig å ettergå Michelet i sømmene fordi hun utfordrer allmenne oppfatninger om et viktig tema. Filosofen spør så: Hvorfor skulle det være spesielt viktig å ettergå kritisk bøker som rokker ved «allmenne» oppfatninger? Og hvilke deler av denne historien kan det sies å eksistere allmenne antagelser og forestillinger om?⁶ Alt hviler på en teori, er Søbyes poeng, eksplisitt eller implisitt.

I ett av de bedre kapitlene talte jeg drøyt 40 retoriske spørsmål. Det sier noe om stilen, den kan man like eller mislike. Rytmen er slik at ulike partier følger etter hverandre, i et slags mønster. Først en opptakt, gjerne med henvisninger til noe i motboka, og deretter en spissformulering. Så noe redegjørelse, sitatgjengivelse. Dernest en bolk med en tirade av filosofiske spørsmål, der det ene utløser det neste. Så forfølges gjerne ett av spørsmålene videre, som regel med en begrunnelse, og mønsteret jeg har beskrevet gjentar seg.

Søbye sier selv han har forsøkt å fjerne tegn på «arroganse, hovering og skadefryd».⁷ Her har han lykkes bare sånn passe. Kritikken er stort sett veloverveid, men kan av og til bikke over i vrangvilje, som når han antyder at det å prioritere noen grupper framfor andre, nødvendigvis innebærer en «nedvurdering».⁸

Hva er kvalitet i sakprosa?

Søbye toner ned sin tidligere ros av Michelet i denne boka. Hun vil forklare «alt» med fordommer mot jøder, skriver han et sted, mens motbokforfatterne har villet forklare «alt» med noe annet. Han unnlater heller ikke å rose forfatterne av motboka for omfattende kunnskaper eller å tilkjenne dem enkelte delseirer. Den slags ros oppveier på ingen måte risen, men synliggjør i hvert fall et ideal om å unngå ensidig framstilling og trangsynt analyse. Søbyes problematisering av hva det vil si at noe er «feil» framstilt hos andre, maner til besinnelse og en klokere offentlig samtale.

«I ettertid», skriver Søbye, «er det lett å se at det er et høyst relevant prosjekt å undersøke hvordan krigsheltene har fremstilt jødeforfølgelsene, uten å snakke om ‘hemmelighold’ eller ‘sminking’».⁹ For mange historikere var vel dette temmelig innlysende fra starten, og en vesentlig grunn til at mottakelsen av Michelets bok ble mer preget av dens unødvendig dramatiske form mer enn av det faktiske innholdet. Søbye tar selvkritikk for at han ikke tidligere innså svakheter ved Michelets stil.

Når Søbye kjenner et behov for å forsvare seg selv mot den kritikk som har blitt fremmet mot Michelet, skyldes det ikke minst at han har sittet i to juryer som har prisnominert Michelets bok. I det ene tilfellet ble Michelet berømmet for «grundig kildearbeid og kritisk drøfting» (Kritikerprisen, som hun riktignok ikke fikk), og i det andre tilfellet for å ha «utvist faglig mot og integritet» (Bokhandelens sakprosapris, som hun vant). Dette slår meg som to veldig forskjellige begrunnelser. I tilfellet Kritikerprisen er det bemerkelsesverdig at det trekkes fram at Michelets bok ikke bare har skapt debatt – da som noe underforstått positivt – men at denne oppmerksomheten kan knyttes til det grundige kildearbeidet og den kritiske drøftingen. Er det noe Berggren, Bruland og Tangestuen ettertrykkelig har maktet å gjendrive, er det nettopp dette bildet. Michelets kildearbeid har ikke vært grundig nok og drøftingen ikke særlig kritisk, det vil si etter vitenskapelige normer.

Søbye gjengir deler av begrunnelsen for tildelingen av Bokhandelens sakprosapris, der kriteriene løftes fram: «vesentlighet, nyskaping, etterrettelighet, faglig substans, stil og ethos».¹⁰ Jeg tror Søbye fortsatt mener at Michelets bok var nyskapende og vesentlig. Etterretteligheten sier han lite eksplisitt om i sin nye bok. Her kan man bemerke at om det hadde vært vanskelig å etterprøve Michelets framstilling, ville det trolig tatt lengre tid å skrive en motbok. Når det gjelder vurdering av faglig substans og stil, gjør Søbye noe nær retrett i sin bok. Heller ikke med hensyn til integritet og «fortellerautoritet» gir Søbye høy skår til Michelet nå når han har fått tenkt seg om.

Det spiller en rolle hvordan Michelets bok defineres sjangermessig. Her er Søbye inkonsistent. På den ene siden er han opptatt av å vise at det blant en del faghistorikere fins en nedlatende holdning overfor «journalistisk» preget historieskriving. På den annen side trenger også Søbye et skille mellom «generell sakprosa» og «forskning».¹¹ Det trenger vel ikke ligge noe nedlatende i det? Tidlig i sin bok refererer Søbye noe han sa i forbindelse med at han bokbadet Michelet i januar 2019: «Hvis det er nødvendig for å frembringe ny kunnskap å bryte med alle normer for høflighet og historisk metode, og alle andre metoder for den sakens skyld, så gjør jeg også mer enn gjerne det.»¹² I beste mening kan vi tolke dette som en morsomhet, for å understreke betydningen av at forfattere utviser mot. Tolket i verste mening undergraver Søbye her det meste han sier andre steder i denne boka om metode.

Metode og forklaringer i historiefaget

Historiefagets metode er altså ett av bokas uttalte temaer. Søbye demonstrerer hvordan en forfatter i praksis kan skrive godt om et tema og samtidig begrunne og diskutere metodologiske aspekter. Men her er også en del rart, for eksempel om noen av historiefagets sentrale nøkkelbegreper. Ett døme er når Søbye diskuterer den nylige oppdagelsen av to brev som ikke tidligere har vært kjent, og som beskriver politivarslingen. Her blir Søbye for ivrig, og skriver at de tre historikerne i sin naivitet har trodd at det de her har fått servert, er to nye kilder: «Men det de har fått, er ikke kilder, men en fortelling». Dette kan lett misforstås. Alt er levninger og kan brukes som kilde. Også fortellinger, naturligvis. Her burde Søbye ha vært mer presis, all den tid han i samme avsnitt påtaler andres «naive forståelse av hva en kilde er». Søbye burde også ha diskutert relevante kildekritiske problemstillinger knyttet til bruk av muntlige kilder på en grundigere måte, heller enn bare å gi uttrykk for generell skepsis.¹³

Søbye kritiserer Berggren, Bruland og Tangestuen for at de i sin bok slår fast at konklusjoner i historiefaget må utledes ved hjelp av hypotetisk-deduktiv metode (HDM). «Men består ikke historisk metode også i å forstå og fortolke empirisk materiale», spør Søbye.¹⁴ Joda, og det tror jeg alle vil være enige i. Men i den læreboka i argumentasjonsteori og vitenskapsfilosofi som Søbye selv bruker av vane, argumenteres det jo nettopp med at hermeneutikken kan ses som HDM anvendt på meningsbærende materiale som tekster.¹⁵ Her er altså ingen motsetning. Det de tre historikerne hadde gjort klokt i å klargjøre, er at historie først og fremst er kjennetegnet ved å være et multimetodisk fag. Alt er historisk skapt. Dette tilsier at kildesituasjonen er mangfoldig, og at ulike metoder må anvendes på ulike typer materiale. Årsaksforklaringer, motivforklaringer og funksjonelle forklaringer har sine respektive styrker og svakheter. Historiske forklaringer er gjerne sammensatte og har ofte form av fortellinger. Håndtering av usikkerhet er ett aspekt ved historiske forklaringer, og det å begrunne og diskutere metodiske valg er et kvalitetskriterium.¹⁶ Jeg antar at det ville vært mer etter Søbyes smak om de tre forfatterne av motboka hadde tilkjennegitt ulike nyanser i sine tolkninger og vurderinger av materialet seg imellom, kanskje sågar uenighet, framfor å presentere resultatene for leseren som en samforent fasit.

Søbye og historikerne

Til tross for bokas tittel er ikke dette noe felttog mot norske historikere. Søbye er belest så det holder. Men dersom litteraturlisten reflekterer hva han faktisk har lest, kan det slås fast at det er tre ting han ikke leser: litteratur om historisk teori og metode, lokale studier om holocaust i Norge, og avhandlinger i historie om okkupasjonsperioden. Mye av utviklingen i historiefaget foregår i doktoravhandlinger, og mange av dem ville sikkert gitt filosofen noe å tygge på. Fraværet av lokale studier fra diskusjonen er en mer vesentlig mangel, av en helt spesiell grunn: her ville Søbye ha funnet et sterkt nærvær av moralske vurderinger. Med det moralske engasjementet rettes oppmerksomheten nettopp mot det norske bidraget til holocaust.

Det er uklart for meg om Søbye virkelig forsøker å tegne et bilde av norsk historisk forskning om andre verdenskrig generelt og holocaust spesielt de siste tiårene. Tre historikere kommer klart dårligst ut i Søbyes springende gjennomgang, og det er vel også disse som for Søbye personifiserer uheldige trekk ved «historikerlauget»: Ragnar Ulstein, Ole Kristian Grimnes og Bjarte Bruland. Det er fortjenestefullt at Søbye trekker inn en del tidligere litteratur i diskusjonen, men det mangler mye på at dette er noen autoritativ framstilling. Behandlingen av begrepet «grunnfortelling» er et av de svakeste partiene i boka.¹⁷ Søbye misforstår: når Grimnes tar tak i «grunnfortellingen», er det jo ikke for å lage et program for okkupasjonshistorie, men for å beskrive et mønster. Andre historikere, som står langt fra noen Grimnes-tradisjon, har utviklet dette begrepet og vist hvordan det kan være fruktbart.¹⁸

Mot en norsk historikerstrid?

På omslaget varsler forlaget at «premissene [er lagt] for en norsk historikerstrid». Den tyske historikerstriden fra midten av 1980-tallet handlet om hvorvidt holocaust var en unik historisk hendelse, og hvordan Tyskland skulle forholde seg til denne delen av sin historie. Søbye har likevel ingen referanser til denne striden eller til lignende debatter i andre land.

Den franske historikeren Henry Rousso lanserte i 1987 begrepet Résistancialisme som betegnelse på en myte skapt av en erindringspolitisk prosess kjennetegnet ved marginalisering av kollaborasjon, overdrevne forestillinger om hjemmefronten (la Résistance), og en generalisering av hjemmefronten som symbol på nasjonen. Etter min mening er Søbyes bok grunnleggende sett et oppgjør med en norsk form for resistensialisme, som han beskriver – dog uten å bruke et slikt overordnet begrep – gjennom tallrike eksempler: overfølsomhet overfor kritiske spørsmål, glorifisering, fravær av grunnlagsrefleksjon, portvoktere, anekdoter, sentraldirigering, vandrehistorier, bortforklaringer, desavuering av tyske motstandsfolk, forskjellsbehandling og mytedannelser.

Tida vil vise om den pågående debatten, kjennetegnet ved sin miks av mediestyrt hype og faglig interessante trefningspunkter, har mer å by på, og om det kan hende brygger opp til «historikerstrid» om store, overordnede spørsmål, utforsket gjennom vitenskapelige bidrag over tid, og med bredspektrede diskusjoner som involverer så vel historikere som ikke har okkupasjonsperioden som spesialfelt og fagfolk fra andre disipliner. Søbye har kastet hansken.