Parodialarm!

Janne Stigen Drangsholt, professor i engelsk litteratur ved Universitetet i Stavanger, er sikkert universallærd og mere til. I denne boka snobber hun nedover. Noe så til de grader. Snakker vi om en slags litteraturhistorisk selvhjelpsbok? Ja. Eventuelt en parodi på en slik bok.

Boka henvender seg til en leser som i utgangspunktet kan lite om norsk litteratur. Men som gjerne vil kunne noe. Eller kanskje heller: Som gjerne vil oppfattes som kunnskapsrik uten å være det. Det er her parodialarmen går.

Det har blitt moteriktig med boktitler som Hvordan snakke om bøker du ikke har lest. Når Drangsholt griper stafettpinnen, får framstillingen form av en rekke tips for den svorne bedrager.

I alt omtales 66 bøker, som tittelen indikerer fra Snorre Sturlasons Heimskringla til Maria Navarro Skarangers Jeg plystrer i den mørke vinden fra 2023. Mer eksakt starter den med det norrøne visjonsdiktet Voluspå. Her har nok bokstavrimet hatt sitt å si for den endelige tittelen på Drangsholts bok. Den er litt sånn. Her siteres det festlige populærmusikalske utsagn fra både Tønes (Eg e bonde, eg fôrhauste / Eg he caps der stenne John Deere på, som introduksjon til Hamsuns Markens grøde), Karpe (Oh Lord, oh Lord, kan du tilgi Lillelord for å ville ha bil og båt? Ja, nå skal vi tulle med Johan Borgen) og David Byrne og Talking Heads (Psycho killer, que’est-ce que c’est? – for å omtale Jo Nesbøs Snømannen).

Boka er illustrert av Therese G. Eide. Tegningene hennes er først og fremst underholdning, ofte nærmest vitsetegninger. Hver av bøkene omtales for seg. Omtalene åpner med en lynkort oppsummering. Om Voluspå, for eksempel, heter det: «Gudene skaper verden. Fem minutter senere kommer noen damer og ødelegger alt sammen.» Om Norske Folkeeventyr, utgitt av Asbjørnsen og Moe i 1851, heter det som sant er: «Troll er dumme, Askeladden er lur og jenter er prinsesser.» Om Amalie Skrams Hellemyrsfolket (1887–1898) heter det, like sant: «Alt går til helvete i flere generasjoner.»

Ellers består omtalen av at Drangsholt svarer på de samme tre spørsmålene:

(1) Hvorfor er dette en klassiker?
(2) Hvordan imponerer du?
(3) Hvem imponerer du?

Hvordan imponerer leseren av denne listige boka hvis vedkommende for eksempel skulle havne i en samtale om Henrik Wergelands Jan van Huysums Blomsterstykke? Hvor stor muligheten er for at en slik samtale oppstår i vårt årtusen, drøftes ikke. Men skulle noe slikt likevel inntreffe, kan man visstnok imponere med «med et enkelt ord, nemlig ekfrase». For ekfrase er et begrep folk i akademia «slenger om seg med hele tiden, i håp om at samtalepartneren ikke skal kjenne til det». Men, forsikrer hun, «i deg har de møtt sin overkvinne».

Kjønn i bevegelse
Vi merker oss at leseren av Fra Snorre til Skaranger er en kvinne. Det gjøres det også et poeng av i forordet, som ikke later til å ha bestemt seg for om det skal være en spøk eller en seriøs redegjørelse for bokas innhold. Her markeres det uansett at «elefanten i rommet» når man skal omtale litterære klassikere, er den mannlige overrepresentasjonen. De 66 bøkene er nok først og fremst valgt fordi de er kjente fra hevdvunnen norsk litteraturhistorie. Men noen må også være valgt fordi de er kjære for bokas forfatter og illustratør. Bare hvis «listen til Therese og meg» blir forstått som en slags personlig kanon, gir det mening at Drangsholt føler hun må forsvare at den består av 41 mannlige forfatter og bare 25 kvinnelige: «Hva i alle dager, tenker du sikkert. Er disse to patriarkatets løpejenter? Til det vil svaret være at vi ikke kan trylle.»

Slik er jo historien. Ikke bare blodig, men blodig urettferdig også. Påstanden om at bøker skrevet av kvinner fremdeles «gjerne sies å beskrive ‘kvinneskjebner’ eller ‘kvinneliv’», vil kanskje få noen til å stusse. Finnes det mange eksempler på slik kjønnsstereotyp omtale i dag? Påstanden blir ikke belagt. Uansett er det flere feministiske anropelser underveis i boka, og de er tidvis forfriskende. I forbindelse med romanen Egalias døtre (1977) av Gerd Brantenberg, om annerledeslandet Egalia, der det er kvinnene som styrer og mennene som blir undertrykt, nevnes Gloria Steinems artikkel «If Men Could Menstruate» (1978). Steinem hevder at hvis det var menn som menstruerte, ville dette fysiologiske kjennetegnet bli brukt som argument for at bare menn kan tjenestegjøre i hæren. Assosiasjonen virker betimelig og vitner om at ikke alt i Drangsholts bok er like lettbent.

Påfallende nok omtales likevel Lars Saabye Christensens Beatles som «den viktigste romanen fra 1980-årene» og Karl Ove Knausgård som «den viktigste samtidsforfatteren vi har». Påfallende siden disse er menn, altså. Eller er det så påfallende? Kanskje er Drangsholt i realiteten ikke bare kjønnsbevisst, men også åpen for å tenke hinsides kjønn? Men bare kanskje.

Alvorets friminutt
Det er fristende å omtale Fra Snorre til Skaranger som en parodi av en bok best egnet for en leser som ikke er nevneverdig affisert av at boka er en parodi. Kort sagt en ung jente som ikke er uinteressert i bøker, men like interessert i Marvel (et univers som nevnes i forbindelse med Voluspå), Instagram og TikTok (nevnt i forbindelse med Hanna Winsnes’ kokebok) eller … Quentin Tarantino? Her har du kanskje blitt offer for forgubbing, Drangsholt? Tarantino blir riktignok nevnt i forbindelse med en annen blodbadsskildrer, nemlig Snorre Sturlason, så en viss mening gir det. Mer innrettet på idealleseren er nok oppsummeringen av Liv Køltzows Historien om Eli (1975): «Kvinner blir ikke frie av å reise til Italia eller Sverige.»

Enkelte steder har den unge jenta allerede begynt på universitetet. Inniblant alle skøyerstrekene serverer Drangsholt noen få buljongterninger med fakta. Fra Snorre til Skaranger er ikke bare bristeferdig av fjas, den bibringer forbausende nok også påpekninger som at Voluspå er tradert gjennom 1200-tallshåndskriftet Codex Regius.

En viss bevissthet om forfatternes klassebakgrunn kan også spores. Welhaven og Wergeland kom fra «det vi kan kalle overklassen», heter det, Asbjørnsen og Moe på sin side «fra de lavere samfunnsklassene», og Ivar Aasen og Aasmund Olavsson Vinje «fra bondelandet». Ifølge Drangsholt så Aasen en «avgrunn mellom bondekulturen og embetsmannskulturen», mens Vinje, mer i stil med tonen i boka ellers, beskrives som «kanskje den mest sassy mannen på hele 1800-tallet».

Noen steder stikker et spisst alvor gjennom den rosa plysjen eller pysjen. Som da Herbjørg Wassmos Huset med den blinde glassveranda (1981) oppsummeres slik: «Det er faktisk grenser for hvor mye et menneske kan tåle.»

Punchlinebonanza
Mest av alt er likevel boka bygd opp etter prinsippet vi kjenner fra stand up-komedie: Det kan liksom ikke bli for mange punchlines. Det fungerer sant å si ikke så verst. Som selvironisk punchline er denne godt avlevert: «Det kan også nevnes at en av oss skrev særoppgave om Axel Jensen på videregående. Den fikk 5 fordi læreren mente problemstillingen ikke var godt nok gjennomarbeidet. Men ingen er bitre.»

Noen av formuleringene er beint fram for gullkorn å regne. Som når denne sentensen om Kristoffer Uppdals Vandringa (1923): «I moderniteten er vi alle foreldreløse og hjemløse» blir fulgt opp av denne om Roy Jacobsens Seierherrene (1991): «I moderniteten er vi alle Oslo-borgere.»

At Hanna Winsnes var «Norges første tradwife-influenser» og «sin tids Jamie Oliver» er litt mindre åpenbart korrekt, men det er noe sunt ved slik historieskriving: Den blåser liksom støvet bort fra rekken av glass med farin og bakepulver der på kjøkkenet.

Dypest sett befinner vi oss likevel i år 2024. Og kan med rimelighet spørre om bøker som sådan har noen særlig framtid. Eller kanskje mer presist: Om de har noen særlig nåtid. Aller dypest sett bør vi kanskje derfor spørre: Undervurderer virkelig Janne Stigen Drangsholt sitt publikum? Eller er det snarere slik at hun overvurderer det? «Alle vet noe om Ibsen», skriver hun: «Alle vet at Peer lyver og at Nora går fra Helmer.» Mon det.