På bunnen og blakk

Det var ikke lett å være fattig i Norge før, og det ble ikke lettere i 2022. I kjølvannet av pandemi og krig i Ukraina har prisene tilsynelatende økt på alt. Mat, strøm og drivstoff er bare noen av livsnødvendighetene som så uvanlig høy prisvekst i fjor. Allerede før den generelle prisøkningen var et økende antall nordmenn å anse som fattige. Mellom 2017 og 2020 levde omtrent én av ti nordmenn under fattigdomsgrensen, ifølge SSB. Samtidig opplevde organisasjoner som Matsentralen en betydelig oppgang i nordmenn i nød som henvendte seg for å få gratis mat. Køene til matutlevering ble lange, og som Klassekampen kunne meddele i en serie saker i mars i fjor, rådet det stort mangfold i hvem som hentet ut mat. Mange var utlendinger, men et betydelig antall var nordmenn i usikre arbeidsforhold – eller arbeidsfolk, som avisen kaller dem.

En av de som har hentet mat hos en organisasjon som Matsentralen, er Kaisa Hansen-Suckow. I Oss mot verden forteller hun om fattigdommen som til sist ledet henne til matkøen.

Hard start

Hansen-Suckow vokste opp i Arendal. Moren levde av diverse midlertidige jobber og trygdeytelser, mens faren hadde dødd av en overdose da hun var spebarn. Med dette utgangspunktet fikk hun egentlig aldri hodet over vann. Fra hun var liten var hun alltid en av dem med dårlig råd. I løpet av ungdomsårene i Arendal anla hun dårlige vaner og falt sakte, men sikkert av lasset på skolen.

Etter et år på folkehøgskolen ønsker Hansen-Suckow å gjøre ferdig videregående skole, men hun må også jobbe for å livnære seg. For å få endene til å møtes søker hun assistanse fra NAV, og dette er starten på en lang og nedverdigende reise gjennom trygdebyråkratiet. Fra det første møtet med NAV plages Hansen-Suckow av prosedyrer som ikke følges og søknadsprosesser som ikke går som de skal. Etter en optimistisk start øker frustrasjonen hennes for hver gang akutte behov møtes med byråkratisk stammespråk og rigide regler.

Det hele topper seg da Hansen-Suckow flytter fra Arendal til Kristiansand. Mot alle odds er hun klar til å ta fatt på lenge etterlengtede studier. Hun trenger sårt penger, og meningen er at ytelsene og søknadene hennes skal følge henne sømløst fra Arendal til Kristiansand. Det har rådgiveren i NAV Arendal betrygget henne om. Sosialstøtten dukker, som så ofte i Hansen-Suckows historie, ikke opp. Herfra går det noen ganger oppover for henne, men som regel nedover. Helt til hun mot bokens slutt ender på Matsentralen.

Tusen kutt

Dette er likevel bare én blant mange nedverdigelser Hansens-Suckows fattigdom medfører. Hun forteller om da hun som nylig utflyttet tenåring ikke kunne betale husleie, og en slibrig utleier tilbød å ta betaling i naturalia. Første gang hun er gravid, konfronterer en jordmor henne med spørsmål om hun er rusmisbruker.

Hansen-Suckows historie illustrerer gjennomgående hva det medfører å være fattig, selv i Norge: Man er fattig, og det antas at fattigdommen skyldes en moralsk mangel ved en selv. Det er ikke overraskende at et liv med slik mistenkeliggjøring setter spor. Hansen-Suckow utvikler en sterk angstrespons til alle situasjoner hvor hun kan bli «avslørt» som en som ikke bare er fattig, men som passer stereotypiene knyttet til tilstanden.

Redselen som følger selv de minste feilsteg kan være overveldende, som når hun forsover seg til en vakt i en tidlig jobb: «Hodet mitt hamra mot meg: ‘Taper. Jævla taper. Du holdt faen meg på å flytte inn i et telt, din jævla taper. Du greier ingenting. Du er akkurat som faren din, som alle junkiene i byen her, det er ingenting annerledes med deg. Alle andre greier for faen meg livet, men du greier ikke å gå på jobben din, engang.’»

Utbrudd som disse dukker jevnlig opp i Oss mot verden for å understreke hvor hardt Hansen-Suckow kjemper med seg selv i tillegg til systemene rundt seg. De tar etter hvert for stor plass. Effekten avtar og det oppleves stadig oftere som unødige avbrekk å følge Hansen-Suckow på nok en digresjon inn i disse tvangstankene. Passasjene blir repetitive, som i eksempelet ovenfor. De er langt mindre interessante enn de delene av boken der Hansen-Suckow beskriver de konkrete realitetene ved å leve under fattigdomsgrensen.

Igjen og igjen

I de delene av Oss mot verden der Hansen-Suckow kjemper mot NAV, inkassobyråer og lignende, kommer hennes enkle og direkte språk til sin rett. Som i bokens klimaks hvor hun har nådd bunnen og må oppsøke et veldedig matsenter. Skammen er til å ta og føle på i avsnitt som dette: «Julelysa trona over Markens gate. Alle butikkene spilte julesanger, det lukta brente mandler. Folk hasta rundt med fulle bæreposer. Jeg så bilder på sosiale medier, bilder av julepynt, julekalendere, grøt og juleverksted med ungene. Det var onsdag, fattighuset var åpent.»

Historien om hvordan hun har flyttet til Kristiansand og havner i utallige konfrontasjoner med Nav, er strålende. Fra Hansen-Suckow først nevner at hun frykter at noe skulle gå galt i flyttingen, skrus skruen strammere og strammere, og det blir riktig nervepirrende: Vil hun klare å trenge gjennom NAV-systemet før hun blir innhentet av konsekvensene av å være pengelens?

Det blir noe Kafka-aktig over historien om H-Ss utallige forsøk. Som romanfiguren i Slottet forsøker Hansen-Suckow igjen og igjen. Kafkas romanfigur når aldri inn i slottet, og Hansen-Suckow kommer aldri nærmere forklaringen på hva som har skjedd i saksoverføringen fra Arendal til Kristiansand. Til slutt koker det over for henne i samtale med en rådgiver:

– Jeg reiser ikke fra dette kontoret før jeg vet hva som har skjedd. Før jeg vet at noen jobber med det. Og jeg har god tid.
Hun kikket på meg stille. Pustet tungt gjennom nesa.
– Jeg opplever deg litt truende nå. Jeg vil be deg om å gå.

Jeg tror aldri jeg har lest en så overbevisende beskrivelse av årsakene til raseriet NAV utløser hos mange, som den Hansen-Suckow gir i Oss mot verden.

Ut av fattigdommen

Oss mot verden er mest av alt en lidelsesberetning. Samtidig skinner håpet og troen på bedre tider gjennom i forfatterens stridslystne språk. Hun stritter mot det alle forteller henne: At hun aldri kommer til å være noe annet enn det hun er – fattig og på bunnen. Det kommer derfor ikke som en overraskelse at Hansen-Suckow får til det hun vil til slutt. Det har ligget som en kime i fremstillingen hennes hele veien – lidelse eller ei.

Selv om hun til tider lar seg fange av sine egne negative tanker, har Hansen-Suckow skrevet en overbevisende fremstilling av hvordan det er å være fattig i Norge, og om hvorfor fattigdommen er så vanskelig å bryte ut av. Gjennom livet har hun gått langt i å skjule hvor dårlig stilt hun egentlig var, men med Oss mot verden gir Hansen-Suckow den usynlige fattigdommen et ansikt.

Det er ofte rørende å lese om den lange veien frem til en form for trygghet – både økonomisk og mentalt – og beskrivelsene av hvordan systemet svikter henne gang på gang, er det jeg vil ta med meg videre fra denne boken.

Mot slutten av boka skriver Hansen-Suckow at hun gruer seg til ansatte i NAV skal lese det hun har skrevet. Det er med god grunn, men det er ikke til å komme forbi at det NAV hun beskriver ikke har gitt henne den hjelpen hun trengte.