Kritikerens rolle i møte med det offisielle Norges tekster er som i møtet med enhver annen tekst, det være seg skjønnlitteratur eller sakprosa, i alle avskygninger: Vær kritisk, vær grundig og vær fair.
Under lesningen av Utenriksdepartements stortingsmelding 26 (2018–2019) om Eksport av forsvarsmateriell fra Norge i 2018 er det lett å være kritisk, men vanskeligere å være grundig. Det ville vært så enkelt å synge som Bob Dylan i «Masters of war»:
«You fasten all the triggers/For the others to fire/ Then you sit back and watch/While the death count gets higher.»
Men i stedet for å avfeie våpensalg nærmest på generelt grunnlag, har jeg forsøkt å sette meg inn i bakgrunnen for denne meldingen.
Våpensalg for 5,8 milliarder
Minnene om den militære kollapsen i 1940 gjorde at Arbeiderpartiet ønsket å bygge opp forsvarsindustrien i årene etter andre verdenskrig. Medlemskapet i NATO skaffet norske bedrifter et marked.
De norske bedriftenes satsing på forskning og utvikling gjorde at industrien overlevde den kalde krigens slutt og kunne levere høyteknologi til kresne kunder. I dag er Norge en mellomstor eksportør av våpen, nummer 17 på verdensbasis i årene 2012–2016 ifølge det svenske fredsforskningsinstituttet SIPRI.
Man kunne kalle dette et industrieventyr om det ikke hadde vært for at varen har den uheldige egenskapen at den tar livet av folk. Selv de som anerkjenner at forsvarsmakt kan forebygge krig, vegrer seg kanskje derfor for å skryte av suksessen.
Verdien av eksporten i 2018 var på 5,8 milliarder og besto i hovedsak av A-materiell, det vil si våpen og ammunisjon. I tillegg eksporterte Norge B-materiell, for eksempel ildledningssystemer og rakettmotorer, samt såkalte flerbruksvarer til militært bruk (for eksempel sambandsutstyr).
Et stortingsvedtak i 1959 slo fast at Norge ikke skulle selge våpen til områder hvor det er borgerkrig, krig eller fare for væpnet konflikt. I tillegg til eksportkontroll-loven er kontrollregimet basert på FNs våpenhandelavtale og EUs kriterier for våpeneksport.
Utenriksdepartementet skal avslå en eksportsøknad om det «åpenbart er fare» for at forsvarsmaterialet «kan bli brukt til intern undertrykkelse, til å krenke grunnleggende menneskerettigheter eller til å begå brudd på internasjonal humanitær rett» (reglene som gjelder i væpnete konflikter). Eksporten skal heller ikke bidra til å «forverre eller forlenge» konflikter i bestemmelsesstaten.
All våpeneksport krever sluttbrukerdokumentasjon for å sikre at materiellet ikke havner i gale hender – hos terrorister, for eksempel. Skiftende epoker har satt sitt preg på kriteriene. I 1997 vedtok Stortinget at menneskerettighetssituasjonen i mottakerlandet også skulle vektlegges.
Siden 1996 har Utenriksdepartementet redegjort for eksporten i en årlig stortingsmelding. Denne nyeste er altså nummer 24 i rekken, så nå er julekalenderen komplett.
Lesningen er i første rekke et møte med min egen ignoranse. Til alt hell gir meldingen en klar og oversiktlig fremstilling av både kontrollregimet, deler av kritikken mot det og den faktiske norske eksporten av våpen.
Detaljrikdom
USA var den klart største kjøperen av norsk forsvarsmateriell i 2018, og nesten 80 prosent av eksporten gikk til allierte land og nordiske naboer. Den andre viktige regionen for norske våpen er Midtøsten, som tok imot omtrent 13 prosent av eksporten i fjor – en betydelig reduksjon fra året før.
Norsk våpeneksport er i vekst; årene 2017 og 2018 var toppår ifølge UDs statistikk. Markedet er internasjonalt, og Norge selger våpen i alle verdensdeler. Jeg ante for eksempel ikke at Norge eksporterte «ballistisk beskyttelse» til Tadsjikistan, og ble umiddelbart litt bekymret for om det bryter med Stortingets kriterier.
Mine kolleger i Den norske Helsingforskomité leverte akkurat en rapport til FN som beskriver hvordan Tadsjikistan befinner seg i en «dyp menneskerettighetskrise».(1) Heldigvis kan en fotnote forklare at eksporten dreide seg om «hjelmer til mineryddere», og ikke utrustning til for eksempel sikkerhetsstyrkene som plager opposisjonen og deres familier.
Selv om rapporten ikke avslører teknologiske hemmeligheter, er den rik på detaljer. Det viser seg at Norge eksporterte 220 håndvåpen til USA i fjor, i hovedsak jakt- og konkurransevåpen. 39 773 mennesker døde av skader fra skytevåpen i USA i 2017 ifølge en statistikk i New York Times som også inkluderte selvmord.(2) En kan jo lure på om amerikanerne egentlig trenger flere våpen, men høye mordrater utløser altså i seg selv ikke eksportforbud.
Norske våpen i Jemen?
Mer alvorlig er kritikken som har kommet fra opposisjonen på Stortinget mot eksport av materiell til stater som er involvert i krigen i Jemen. Siden 2015 er tusenvis av sivile drept eller fordrevet, mens millioner er truet av sult og avhengige av nødhjelp. Tilsynelatende har alle parter i konflikten begått krigsforbrytelser, også styrker støttet av Saudi-Arabia og De Forente Arabiske Emirater (FAE) – begge mottagere av norsk forsvarsmateriell.
I motsetning til andre vestlige land har Norge aldri åpnet for eksport av A-materiell til Saudi-Arabia, og i 2018 besluttet regjeringen å stanse eksporten av annet militært materiell til landet. Samtidig er altså Midtøsten et viktig område for norsk våpenindustri. Både Saudi-Arabia og FAE har mottatt militært materiell i 2018, basert på tidligere inngåtte avtaler. I FAEs tilfelle inkluderte dette «glattborete våpen med kaliber 20 med mer eller mindre, våpen med kaliber 12,7 med mer og lavere samt tilhørende komponenter».
«Det foreligger ikke informasjon om at forsvarsmateriell fra Norge er avledet til Jemen», skriver UD i meldingen, men departementet burde kanskje hatt en bredere gjennomgang av kritikken fra opposisjonen. Kan nye norske våpen for eksempel ha erstattet andre våpen som deretter havnet i krigssonen?
Det er vanskelig å tro at departementets føre-var-holdning til utstedelse av eksportlisenser har vært vanntett når departementet ikke kan garantere at norske våpen ikke har blitt benyttet i Jemen.
Svaret på kritikken fra Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) er mer utfyllende. NIM stilte spørsmål om årsaken til at Norge bryter med FNs våpenhandelsavtale gjennom eksport av A-materiell til parter i en borgerkrig, er at de har misforstått avtalen. UD tilbakeviser dette, og hevder de har samme lovforståelse som NIM.
Et brudd på regelverket krever at det er en direkte sammenheng mellom eksporten og brudd på menneskerettigheter eller internasjonal humanitær rett. Med NIMs ord: Det er et krav om årsakssammenheng mellom eksporten og bruddene, og ikke noe generelt forbud mot å eksportere våpen til stater som bryter med menneskerettighetene.(3)
En slik årsakssammenheng kan være vanskelig å etablere, derfor er menneskerettighetskriteriene mindre innskrenkende enn man kan få inntrykk av. Formelt bryter heller ikke eksporten med forbudet mot å medvirke til forverring eller forlengelse av konflikter i bestemmelseslandet, i og med at Jemen ikke er bestemmelsesland.
Regelens ånd
Når man leser kritikken av norsk våpeneksport, får man inntrykk av at enkelte stortingspolitikere foretrekker å innta dylanske positurer fremfor å sette seg inn regelverket. Én ting er at reglene åpner for salg til undertrykkende regimer, en annen er at de kan forby eksport til regimer, parter eller stater som kunne trengt våpen.
Et eksempel er våpenboikotten mot statene som oppsto da Jugoslavia gikk i oppløsning på 1990-tallet. Boikotten rammet Bosnia hardere enn Serbia som hadde en egen våpenindustri. Hadde den bosniske regjeringen hatt våpen å forsvare seg med, ville kanskje den etniske rensingen som tok titusener av liv, førte til folkemordet i Srebrenica og hundretusener av flyktninger, vært vanskeligere å gjennomføre.
Spørsmålet om den norske eksporten til Midtøsten kan sies å være mot reglenes ånd, blir ikke særlig grundig diskutert i meldingen, som nøyer seg med å understreke at departementet «trekker på betydelig informasjon» (blant annet rapporter fra Human Rights Watch) og bruker store ressurser på å gjøre sine fremtidsrettete vurderinger.
– Ingen grunn til bekymring, hilsen UD. – Vi kan dette bedre enn deg.
Den største kjøperen av norske våpen etter USA er et land som grenser til Jemen, nemlig Oman. I 2017 og 2018 eksporterte norske bedrifter materiell for nesten to milliarder kroner til det arabiske sultanatet. Sultan Qaboos bin Said al Said har styrt Oman siden 1970 og innehar også stillingene som forsvarssjef, finansminister og utenriksminister. Kritikere og opposisjonelle forfølges og kan ifølge UDs kilde Human Rights Watch straffes for diffuse forbrytelser som «å undergrave statens prestisje» og «fornærme sultanen».(4)
Da Oman innførte ny straffelov i januar 2018, trådte nye lover mot seksuelle minoriteter i kraft. Menn som har frivillig sex med andre menn kan straffes med tre års fengsel, mens menn som kler seg i «dameklær» risikerer opptil ett år i fengsel. Men en dårlig menneskerettighetssituasjon er altså i seg selv ikke nok til å utløse eksportforbud.
Sultanen har styrt i 49 år og har stort sett lykkes med å holde landet utenfor konfliktene som har preget nabolaget, men heller ikke han vil leve evig. Spørsmålet er om arvefølgen etter den barnløse eneherskeren vil gå fredelig for seg. Kan hende vil gamle separatistiske konflikter i Oman vekkes opp igjen av opportunistiske nabostater? (5)
UD må ha konkludert med at det ikke er fare for brudd på reglene ved eksport av A-materiell til Oman. Vi får virkelig håpe at UD kan dette bedre enn oss, for fra utsiden virker beslutningen risikabel. I land der én gammel mann utgjør størstedelen av staten, og hvor det er krig langs grensen, er utsiktene for at våpen kan bli brukt i forbindelse med tronfølgen erfaringsmessig ganske stor.
Å lese stortingsmeldinger handler også om å lete etter hva som ikke skrives om. Mens avmakt prater, er makt gjerne taus. Meldingens manglende diskusjon av faren for fremtidig konflikt i Oman gjør at jeg assosierer til Peer Gynt: Våpenhandleren som «støtter styrken/og låner pengene til Tyrken».
Noter
(1) https://www.nhc.no/en/nhc-report-to-un-tajikistan-in-deep-human-rights-crisis/
(2) https://www.nytimes.com/2018/12/18/us/gun-deaths.html
(3) nhri.no (Norges institusjon for menneskerettigheter), «NIM kritisk til tolkningen av regelverk for våpeneksport», 8. november 2018.
(4) https://www.hrw.org/world-report/2019/country-chapters/oman
Eksport av forsvarsmateriell fra Norge i 2018, eksportkontroll og internasjonalt ikke-spredningssamarbeid
Stortingsmelding 26 (2018–2019)
7. juni 2019
