Inn i labyrinten

Jeg flyttet til England tre måneder etter britenes EU-avstemning i 2016. Da statistikkene over folkeavstemningen ble publisert, var min nye hjemby Norwich en liten gul prikk i et hav av mørkeblått. Som eneste by på østkysten hadde Norwich stemt for å bli i EU, mens resten av East of England hadde ønsket seg ut. Litt lenger nord, i Boston i Lincolnshire, stemte 75,6 prosent av innbyggerne for brexit, den høyeste andelen i hele kongeriket. «Hvis man hadde lagd et kart som viste hvor trykket var størst», skriver Yohan Shanmugaratnam i Bruddet: Byen som ville ha brexit, «ville den pulserende, røde prikken som viste brexit-skjelvets episenter, ligget et sted i East Midlands (…) nærmere bestemt: Boston.»

Bindeleddet som røk

Det var til Boston Shanmugaratnam reiste i mars 2016 sammen med fotograf Line Ørnes Søndergaard for å prøve å forstå dette historiske valget. Resultatet ble artikkelserien «Et lite stykke brexit» i Klassekampen, og senere reportasjeboken Bruddet. Her følger Shanmugaratnam og Søndergaard det samme knippet mennesker helt frem til den endelige utmeldingen nyttårsaften 2020, og gir oss et interessant gløtt inn i livet til menneskene bak denne tilsynelatende uforsonlige konflikten.

I sentrum står arbeidsinnvandreren Aleksandra Berezina. Da Litauen ble medlem av EU i 2004, løp hun ut på rådhusplassen i Vilnius for å feire. Medlemskapet betød fri flyt av mennesker mellom EU-landene. Verden lå åpen. Ti år og to barn senere jobber hun 14 timers skift på en salatfabrikk i Boston. Timebetalingen er på rundt 80 kroner. Når hun kommer hjem, møter hun kjæresten Vitalij i døra – han skal på nattskift som avokadopakker. Om de klager på lønnen eller arbeidsforholdene, får de beskjed om at folk står i kø for å ta over de underbetalte jobbene deres, og slik fortsetter «runddansen av kapital og kropper» i et land uten skikkelige velferdsordninger, der fagforeningene er erstattet av bemanningsbyråer og leieprisene går opp i takt med at minstelønnen presses ned.

Lenge var Boston Englands handelssentrum og, ironisk nok, «et bindeledd til resten av Europa». Det hindret ikke den lille flomutsatte havnebyen fra å bli rammet hardt av EUs fiskekvoter, og senere av østutvidelsen på midten av 00-tallet. Storbritannia mottok fire ganger så mange EU-migranter som først antatt, og Boston hadde den raskeste befolkningsveksten i hele landet. Lokalmyndighetenes budsjetter sprengtes, og kriminaliteten steg; i januar 2016 kunne tabloidavisen Daily Mail rapportere at Boston var blitt Storbritannias «drapshovedstad».

Hvor er hjemme?

John Berger siteres innledningsvis på at det ikke er nok for den utnyttede arbeiderklassen å stå sammen mot de griske utbytterne: «Det er mer subtilt enn som så. Vi befinner oss i en labyrint.» Brexit-labyrinten viste seg særlig vanskelig å manøvrere i, og befolkningen endte med å dele seg i to, der Leave-leiren ble sett på som uutdannede og fremmedfiendtlige, mens Remainerne ble karakterisert som en politisk korrekt elite uten bakkekontakt.

Bruddet skildrer ingen av disse ytterpunktene. I stedet møter vi mennesker som er blitt offer for politikernes feilslåtte optimisme og i mange tilfeller hensynsløse ressursfordeling, fra arbeidsinnvandrere til politifolk og gutta på det lokale bilopphuggeriet. Europas åpne grenser skulle være med på å åpne folks sinn, men for fiskeren Albert Horrey laget den frie flyten av varer og arbeidskraft et trangere handlingsrom. Da lokale eiendomsutviklere skulle kjøpe opp eiendom for å leie ut til stadig nye arbeidsinnvandrere, ble minstepensjonisten Albert kastet ut av den kommunale leiligheten sin. Med alle innflytterne ble det også mer bråk om kveldene og lengre ventetid hos legen. Albert var blant dem som følte at noe måtte gjøres, og for 75,6 prosent av bostonittene ble dette «noe» brexit.

Samtidig var fortvilelsen like stor blant de som følte konsekvensene av brexit på kroppen. Vi følger Aleksandra når hun blir utsatt for rasisme på gaten av en tilfeldig forbipasserende. Når mannen som nettopp har bedt henne dra tilbake der hun kom fra ser arbeidsuniformen hennes, ber han henne om å lage en salat til ham i stedet. På skolen ertes sønnene Vakaris og Dovydas for sine fremmedklingende navn, og Aleksandra lurer på om det er på tide å reise hjem. Men hvor er egentlig det?

Fra Bullingdon Club til House of Commons

Til tross for den etter hvert nokså dystre tematikken er Bruddet full av humoristiske observasjoner med politisk klangbunn. «Hadde brexit vært et barskap, ville Boston vært absint», skriver Shanmugaratnam, og hevder samtidig at euroskepsisen er «en like inngrodd del av britenes kulturarv som shepherd’s pie, Spice Girls og konsentrasjonsleirer i Kenya». Men denne seiglivede skepsisen var i seg selv ikke nok til å forårsake brexit. Mange velgere ble derimot revet med av Leave-kampanjens velklingende slagord «Take back control», som nørte opp under fantasien om at en tapt gullalder fortsatt kunne gjenopprettes. Avstemningen handlet ikke bare om økonomi og selvråderett, men også om engelsk identitet, og det er dette skjøre premisset som har gjort brexit-labyrinten så mangslungen.

Leseren blir aldri servert noen dyptpløyende politisk analyse, men Shanmugaratnam skriver godt om hvordan Westminsters nådeløse splitt-og-hersk-taktikk har satt grupper opp mot hverandre: «Polakkene hater litauerne, litauerne hater latvierne, latvierne hater kurderne. Og engelskmennene? De hater tydeligvis alle.» Bostons arbeiderklasse føler seg hverken sett eller representert. Som lastebilsjåføren Gonzo sier: Avstanden mellom Boston og London er ikke 100 miles slik det ser ut på kartet – «den er 100 millioner miles». Paradoksalt nok fremstår de privilegerte privatskoleguttene som gikk rett fra eksklusive Bullingdon Club til Det konservative partiet mer folkelige enn sliterne i Labour. Bostons lokale arbeiderpartipolitiker Paul Gleeson blir til slutt stemt ut av kommunestyret til fordel for byens hotellbaron.

Ekstrem polarisering

Vår gamle krigsallianse til tross – det britiske samfunnet er svært annerledes enn det norske. Yohan Shanmugaratnam gjør en god jobb med å kontekstualisere bostonittenes historie og livssituasjon, og skriver med kvass politisk penn når han skildrer hvordan Storbritannia ikke lenger er et egalitært samfunn – her kjemper hver mann for seg selv. I bokform kan den observerende reportasjestilen likevel skape en viss distanse, der vi aldri kommer bak de portrettertes egne selvfremstillinger. Selv om de opprinnelige artiklene for Klassekampen er blitt omarbeidet, utvidet og supplert, er det sjelden de sosialhistoriske linjene strekker seg ut over det som får plass i avisformatet. Hvorfor ligger landets fagforeninger brakk? Og hva bunner egentlig den engelske stoltheten i? Vi aner konturene av et svar, men dette kunne godt ha vært utforsket ytterligere.

Line Ørnes Søndergaards sepiatonede bilder av dunkle, skjoldete leiligheter, trauste puber og regntunge bylandskap er med på å gi Boston sin grimme koloritt. De hverdagslige fotografiene fra leiligheten der barna leker, slapper av og pusler rundt i bare underbuksa er særlig gode, og gjør at vi kommer litt nærmere innpå menneskene det skrives om.

Etter folkeavstemningen ble det å være for EU av mange briter oppfattet som en progressiv, liberal og moralsk overlegen verdi. Det er derfor en styrke at Shanmugaratnam skrev sine artikler for EU-skeptiske Klassekampen, og at han til tider lar sitt eget syn på saken sive ut på boksidene. Bruddet handler nemlig aldri om hvorvidt britenes valg var godt eller dårlig. I stedet viser boken med all tydelighet hvordan politikere på begge fløyer la til rette for en ekstrem polarisering i et allerede klassedelt samfunn. I skrivende stund er Storbritannia i gang med å få fotfestet igjen etter andre bølge av koronaviruset, men det vil nok fortsatt ta lang tid før britene finner veien ut av labyrinten.