I begynnelsen var ordet

Men noen unntak, for eksempel Tore Rem og Trygve Riiser Gundersen, har norske akademikere vært påfallende lite interessert i norsk bokhistorie. Mens språkhistorien står sterkt i den nasjonale bevisstheten, har vi bare fragmentariske kunnskaper om hvordan norsk lesning og bokspredning har artet seg i praksis gjennom århundrene blant det vi kan kalle den alminnelige befolkningen. Hvilke bøker leste man, hvordan ble de spredt, og hvilken påvirkning hadde de egentlig?

To aktuelle bøker gjør mye for å rette opp dette misforholdet og fra hver sin kant besvare viktige spørsmål knyttet til lesningens historie her i landet.

Elisabeth S. Eide er førsteamanuensis og forsker ved Nasjonalbiblioteket. I praktverket Bøker i Norge tar hun for seg 1800-tallets lesekultur, med særlig vekt på private og offentlige boksamlinger. Alt fra embetsmennenes biblioteker til boksamlingen til en rallar på Bergensbanen vekker hennes forskerinteresse.

Den økte bokproduksjonen fra begynnelsen av 1800-tallet er et resultat av industrialismens første fase. Samtidig får Eide fram hvordan ideologien bak store boksamlinger har sine røtter i opplysningstiden.

Mer enn en ku

Det var også så enkelt som at bøker ikke bare ble lettere tilgjengelig utover på 1800-tallet. De ble også adskillig billigere sammenliknet med på 1700-tallet, da en bok kostet mer enn en ku, og årslønnen til en tjenestegutt tilsvarte to melkekyr. Tilgangen på papir hadde blitt lettere, og slik ble det økonomisk overkommelig for flere å kjøpe bøker.

Snorre og Holberg dominerte i mange av de tidligste boksamlingene, men hånd i hånd med historiefortellingen og underholdningen gikk rasjonalismen. For det meste i form av nytte- og vitenskapslitteratur, gjerne knyttet til jord- og skogbruk. Det var sakprosaen som dominerte. Først da bokhandlene, og ikke minst leiebibliotekene, dukket opp fra midten av 1800-tallet, ble det vanligere å lese skjønnlitteratur blant såkalt alminnelige mennesker.

Parallelt med denne allmenngjøringen av lesningen blant “folk flest” var det flere privatpersoner som med stor iherdighet og ofte store investeringer bygget opp sine egne boksamlinger. Eide tar blant annet for seg et utvalg av mennene fra 1814 – Peder og Carsten Anker, Severin Løvenskiold og Jacob Aall – som alle hadde store og kostbare boksamlinger. Eidsvollsmennenes private biblioteker var naturlig nok historisk og nasjonsbyggende orientert, men også hos disse herrene ser vi den samme dreiningen som ellers i samfunnet: fra den latinske og over mot særlig den tyske og engelske, og til dels den franske, litteraturen. Vel så fascinerende som godseiernes boksamlinger er historien om den alminnelige mann og hans forhold til lesningen. Elisabeth S. Eide har gjort et nitid arbeid med å kartlegge boksamlinger land og strand rundt, og hun har kommet over mange og overraskende funn. Et eksempel er Helge Væringsåsen fra Østerdalen. Han var en representant for den “opplyste allmue” på slutten av 1800-tallet, som var sterkt påvirket av folkehøyskolekulturen, og som ønsket å spre boklig kunnskap til landets unge. Hans samling omfattet etter hvert 65 000 bind og er et tidstypisk eksempel på et privatbibliotek med nasjonsbyggende ambisjoner.

Henrik Wergeland

Langt mer beskjeden i omfang, men mye mer betydningsfull i sin virkningshistorie, er Carl Deichmans boksamling, som ble gitt i gave til Christiania i 1785. Den var på “bare” 6000 bind, men skulle altså legge grunnlaget for det offentlige bibliotektilbudet i landets hovedstad. Riktignok ble det først bevilget årlig statsstøtte til “almue- og folkebiblioteksamlinger” fra 1880 av, men før det hadde iherdig innsats fra landets mange leseselskap vært med på å spre bøker og etter hvert også tidsskrifter blant landets befolkning. Leseselskapene ble ofte til på initiativ fra prester og sogneselskaper, men også Selskabet for Norges Vel og deres mann Henrik Wergeland arbeidet for å bygge opp “almuebogsamlinger” omkring i landet, med hovedvekt på såkalt nyttig opplysning. En variant av dette var lånebibliotekene, oftest drevet for og av bønder, og også de med nyttig litteratur i fokus.

Fra rundt 1860 skjedde det en teknisk revolusjon både når det gjaldt trykkerivirksomhet, forlagsdrift og utbygging av samferdsel her i landet. Lesning ble nå for alvor en aktivitet som alle kunne ta del i, også kvinnene ble mer aktive lesere. I disse årene skjedde det en tydelig dreining i det litterære tilbudet: mindre teologi og religiøse skrifter, mer historie og, ikke minst, flere norske forfattere. Arbeiderforeningene etablerte egne boksamlinger, og leiebiblioteker – gjerne med kvinnelige eiere – tilbød mer og mer skjønnlitteratur. Slik både preget og gjenspeilte det offentlige litterære tilbudet endringene i smak og orientering blant et stadig mer uensartet lesende publikum.

Bøker som vandrer

Mens Elisabeth S. Eide lar sin rikt illustrerte bokhistorie konsentrere seg om 1800-tallet, har veteranen og litteraturforskeren Jostein Fet et nokså annet utgangspunkt i sin bok av året: Stemmer frå ei fjern tid, med undertittelen Forteljingar om bøker, viser, magiske formlar og merkelege teikn 1550–1814.

Hans prosjekt er å følge sporene til enkeltbøker helt tilbake til 1500-tallet, bøker som på ulikt vis har havnet i privat eie, i hovedsak på Søre Sunnmøre. Ofte er det bøker som har gått i arv gjennom mange slektsledd helt fram til våre dager, og en leser kan fort få assosiasjoner til Dag Solstads siste roman Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896. For ved å følge bøkenes vandring gjennom århundrene tegner Fet også et bilde av menneskers liv og skjebne i en fjern epoke av Norges historie. Enten det gjelder den såkalte Kvalsvikbibelen fra Sæbø, bergenseren Jens Læsemesters Calendarium Historicum eller Jens Bielkes Epitome Biblica, er det snakk om bøker som representerer protestantismens første fase her i landet. Og de utgjør hver på sitt vis et interessant stykke språkhistorie, idet vi her ser de aller første forsøkene på å tillempe dansken til et mer moderne, norsk skriftspråk. Slik bærer bøkene i seg kimen til delingen mellom en verdslig og en pietistisk tradisjon i kulturen. Sagt på en annen måte: Gjennom disse bøkene fikk leseren for alvor muligheten til å innhente selvstendig kunnskap, noe som i seg selv var en avgjørende mentalitetshistorisk endring. For egen kunnskap om kristendommen var avgjørende viktig etter reformasjonen.

Jostein Fets innsamlings- og registreringsarbeid dekker også samlinger av legender som binder sammen folketro, norrøn mytologi og historier om Jesus, jomfru Maria og Sankt Peter. I tillegg kommer fortellingene om tusser, dverger, drauger og andre vesener, råd mot dyresykdommer og, ikke minst, visesamlinger. Disse visesamlingene tar gjerne for seg aktuelle hendelser som kriger, enkeltslag eller kongeferder. En undersjanger er såkalte soldatviser, gjerne svært lange, som var forløpere for senere skillingsviser. Det særegne med dette er at det er snakk om en levende, muntlig tradisjon som gjennom å bli nedskrevet var med på å danne fundamentet for et norsk skriftspråk.

Himmel og helvete

Et særlig interessant fenomen er de såkalte visjonsdiktene. Her tar man for seg forestillinger om død og pine, om helvete og apokalypsen på en måte som kan bringe tankene hen til Dante og hans Guddommelige komedie. Såkalte himmelbrev er enda en undersjanger, og karakteristisk for disse er at de gjerne blander pietisme og ortodoksi, noe som igjen gjenspeiler at katolisismen på ingen måte var glemt etter reformasjonen i 1536.

Alt dette satt altså de lesekyndige bøndene på Sunnmøre og studerte for tre, fire, fem hundre år siden. Fet har også funnet flere eksempler på såkalt høvesdiktning, gjerne ættekrøniker og bondeannaler, ført i pennen av lokale bygdemålsforfattere.

I det hele tatt er Stemmer frå ei fjern tid en bok som bærer vidt omkring, og som slik også blir et stykke allmennhistorie.

Lest i sammenheng med Eides bok viser den oss dessuten at det eksisterte en sterk og tydelig opplysningstradisjon blant norske bønder, og at de hadde kontakt med flere litterære tradisjoner på samme tid. Den frie norske bonden var en forutsetning for det demokratiske gjennombruddet på 1800-tallet. Det kunne kanskje tilføyes: den frie, lesende bonden. For er det noe disse to bøkene viser oss i året for det store grunnlovsjubileet, er det bøkenes og lesningens helt avgjørende betydning for enkeltmenneskets frihet og selvstendiggjøring.