Hyllest til den frie tenker

«At vi selv i de dystreste tider har rett til å forvente en anelse belysning, og at slik belysning godt kan tenkes å komme mindre fra teorier og begreper enn fra det usikre, blafrende og ofte svake lyset som enkelte menn og kvinner, i sitt liv og sitt virke, vil tenne nesten under enhver omstendighet og spre utover den tidsperioden som er gitt dem på jorden – denne overbevisningen er den uuttalte bakgrunnen disse portrettene er skisset opp mot», skriver den tysk-amerikanske filosofen Hannah Arendt i forordet til essaysamlingen Men in dark times (1955). Boka foreligger nå på norsk, oversatt av Agnete Øye og Hedda Vormeland. Utgangspunktet er lovende, timingen velvalgt: Hvem trenger ikke nettopp opplysning og klarhet i vår tid, preget som den er av krig og konflikt, klimakatastrofe og økonomisk usikkerhet? Få har et så godt utgangspunkt for å hjelpe oss med å forstå dette som Arendt – en av det forrige århundrets mest betydningsfulle tenkere.

Motvirker mørke

Bokas prosjekt er å portrettere sentrale skikkelser som har utmerket seg innen ulike fagfelt, så som filosofi, psykologi, politikk, teologi, skrivekunst og statsvitenskap, og å beskrive disse personenes liv og virke i sin samtid. De utvalgte er Gotthold Lessing (1729–1781), Rosa Luxemburg (1871–1919), pave Johannes XXIII (1881–1963), Karl Jaspers (1883–1969), Karen Blixen (1885–1962), Hermann Broch (1886–1951), Bertolt Brecht (1898–1956), Waldemar Gurian (1902–1954) og Randall Jarrell (1914–1965).

Personene er ganske forskjellige, og det er ved første øyekast ikke åpenbart hvorfor de indirekte ender opp i en dialog i denne boka. Det er forfatteren seg for så vidt bevisst: «De som er ute etter representanter for en æra, tidsåndens talerør, representanter for Historien (med stor H), vil lete forgjeves her», skriver Arendt i forordet. Det eneste de ni umiddelbart har tilfelles er de dystre tidene de levde i. Tittelen på boka viser til et dikt av den tyske dramatikeren og poeten Bertolt Brecht, og tematiserer «kaoset og sulten, massakrene og slakterne, raseriet over urettferdighet og fortvilelsen, da det bare var urett og ingen forargelse» i Hitlers Tyskland. I likhet med Arendt levde Brecht i eksil i USA under annen verdenskrig. På hver sin måte har de ni portretterte motvirket det mørket Brecht beskriver i diktet.

Det er ikke enkelt å oppsummere akkurat hvordan Hannah Arendt mener at de portretterte gjorde dette eller hvorfor hun fant dem så inspirerende, men to fellestrekk synes å være personenes integritet og uavhengighet – at de agerte som frie tenkere. Den marxistiske litteraturkritikeren og filosofen Walter Benjamin beskrives for eksempel som en lite strategisk, ja, nærmest «klumsete» personlighet som aldri passet inn noen steder. Han gjorde seg upopulær blant andre akademikere og ble aldri forstått av sin samtid. Arendt tilskriver det ikke bare hans selvstendighet, men også at han studerte i Sveits under krigen og dermed ikke var noens «disippel».

Rørende om Karl Jaspers

Etter mitt syn er bokas sterkeste tekster de om den tyske filosofen Karl Jaspers, som var Hannah Arendts mangeårige venn, veileder og fortrolige samtalepartner. De gir norske lesere en mulighet til å bli kjent med tanker som er relevante for å forstå vår politiske samtid, en tid som både er preget av økende høyreradikalisme og de store massenes passivitet i møte med disse strømningene. Tekstene er skrevet med en genuin varme og omsorg, og utmerker seg ved å vise hvordan Jaspers tenkning og virke kaster et klarhetens lys over verden.

Den første av tekstene om Jaspers – opprinnelig fremført som en festtale i forbindelse med tildelingen av en fredspris – hyller ham som fri intellektuell. Jaspers turte å stå alene og bevarte sin uavhengighet, samtidig som han var dypt involvert i samfunnet han levde i. I motsetning til mange andre akademikere isolerte han seg ikke i et elfenbenstårn, men forsøkte å nå «vanlige folk». Ifølge Arendt kom det for eksempel til uttrykk i boka Die Schuldfrage (1946), et eksposé om hvordan Hitlers terrorregime kunne oppstå, og i hvilken grad det tyske folk bar skylden for Holocaust.¹

Det var Jaspers som inspirerte Arendts tanker om ondskap, slik de ble formulert i storverket Origins of Totalitaranism (1951) og videreutviklet i Eichmann i Jerusalem (1965).²

Svakt om usynliggjøring

Også sterke kvinner som Rosa Luxemburg og Karen Blixen (som skrev under pseudonymet Isak Dinesen) trekkes frem som eksempler på personer som gikk mot strømmen. I essayet om Rosa Luxemburg, den polsk-tyske sosialisten som i 1919 ble myrdet av det ultranasjonalistiske og offisielt ulovlige Freikorps, konstaterer Arendt at hennes innflytelse knapt kan sammenlignes med den til de fleste av hennes fremtredende (mannlige) meningsfeller i Europa. Hun mener imidlertid at det handler om mangel på anerkjennelse i Luxemburgs egne kretser, og at dette forklarer hvorfor det 20. århundrets revolusjoner har slått så feil. Det er interessant å lese om maktkamper og ideologiske uenigheter innad i datidens sosialistbevegelse, men essayet skriker etter en analyse av hvordan sexisme og mannlig kameraderi bidro til Luxemburgs usynliggjøring. En slik analyse uteblir hos Arendt, som aldri hadde særlig sans for sin samtids kjønnspolitiske kamper.

Teksten, som opprinnelig er en bokanmeldelse av en biografi om Luxemburg, er rik på omtale av alle disse mer eller mindre kjente kommunistiske personlighetene, men kunne vært spissere i sin klargjøring av hvorfor hun lyste opp over sin samtid. Mot slutten kommer lovordene om Luxemburgs selvstendighet. Den kom til uttrykk ved at hun – i motsetning til det tyske sosialdemokratiske partiets leder, August Bebel – ikke trodde på å isolere seg fra samfunnet. Eller at hun ikke – som Lenin – aksepterte krig og ødeleggelse som en vei til målet om frigjøring.

Fragmentering og uklarhet

Tekstene i boka er skrevet over en tolvårsperiode og er en blanding av festtaler, bokanmeldelser og essays. Pax kan ikke lastes for denne sammensetningen – dette ansvaret ligger hos Hannah Arendts første forlag, Harcourt Brace, og redaktøren – som etter mitt syn burde stilt krav om tilpasninger og omskrivninger. Når tekster som er skrevet for så ulike formål og over så lang tid møtes mellom to permer, er faren for et fragmentert helhetsinntrykk stor. Dette er da også min største innvending mot denne utgivelsen. Den mangler en rød tråd og en helhetlig form.

Teksten om Karen Blixen fremstår eksempelvis som en spissformulert polemikk mot dennes biograf Parmenia Migel, som ifølge Arendt har skrevet en «intetsigende, slurvete og amatørmessig» bok. Blixens helt spesielle historiske posisjon drukner således i kritikken av biografien, og Arendt er ikke trofast mot bokas erklærte formål.

Et annet eksempel på en tekst som med fordel kunne vært revidert er essayet om Hermann Broch, «den motvillige dikteren», opprinnelig publisert som en introduksjon til et tobindsverk med hans samlede essays. Her hengir Arendt seg til relativt innfløkte utlegninger av filosofiske begreper og avansert erkjennelsesteori. Sett opp mot bokas uttalte formål om å skape klarhet, fremstår flere passasjer, ironisk nok, som nesten helt ubegripelige. Det skyldes neppe inkompetanse fra oversetternes side, men kanskje at teksten er beregnet for et publikum med mer enn alminnelige forkunnskaper i erkjennelsesteori og filosofi. At Arendts redaktør og forlaget Harcourt Brace lot slike tekster stå uredigert når de skulle presenteres for en bredere offentlighet, er uforståelig.

Trenger innramning

For lesere som allerede er fortrolig med personene og temaene Hannah Arendt skriver om, byr boka kanskje ikke på utfordringer. Men hvis målet for oversettelsen var å tilgjengeliggjøre Arendt for en videre krets, må prosjektet dessverre betegnes som mislykket. Boka hadde vært tjent med et innledende essay som innrammer personene og deres historiske samtid. Også filosofiske konsepter som har betydning for Hannah Arendts tanker rundt disse personenes liv og bidrag kunne med fordel vært forklart. Slike innledninger har med hell blitt tilføyet andre Arendt-utgivelser – som Bernt Hagtvets eminente essay i Bokklubbens utgave av Eichmann i Jerusalem (2000) og Pax’ førsteutgave av samme bok fra 1965.³

Denne boka vil nok ikke gå over i historien som Arendts beste. Sammenstillingen av essayene virker for tilfeldig til å innfri ambisjonen om å skape lys i dystre tider, og det etterlatte inntrykket er flimring, snarere enn klarhet. Man kan likevel håpe at boka vil vekke interesse for Karl Jaspers, som i Norge hittil har vært langt mindre profilert enn sin student. Kanskje tar Pax forlag utfordringen med å få noen av hans verker oversatt?