Hvor ble neandertalerne av?

Det mangler ikke på litteratur om tidligere mennesketyper, spesielt i fiksjonssjangeren. Romanserien (og filmen) Hulebjørnens klan, om Cro Magnon-jenta som ble adoptert av neandertalere, hadde kjempesuksess på 1980-tallet. Bøkene ble oversatt til 29 språk, og bare i Norge var opplaget på over 400 000.

Også populærvitenskapelige framstillinger har nådd langt ut. Bøker med titler som Mennesket blir til, Sapiens og Ida – The Link beskriver funn som har endret forståelsen av vår opprinnelse. Alle disse er oversatt til norsk og har blitt formidable salgssuksesser.

Men bøkene blir fort foreldet. Det gjøres stadig nye funn av knokler, hodeskaller og redskaper. Sammen med moderne DNA-forskning har funnene bidratt til å utvide våre kunnskaper radikalt på få år. Interessen for disse temaene er stor, både blant forskere og i allmennheten. Det var på høy tid med en oppdatert, populærvitenskapelig bok på norsk om tidligere mennesketyper.

Faglig bunnsolid

Vitenskapsskribentene Erik Tunstad og Vibeke Riiser-Larsen har jobbet med dette stoffet i mange år, og har alle faglige forutsetninger på plass. I tillegg har de fått en av våre fremste spesialister på menneskets evolusjon, Torfinn Ørmen, til å gjennomgå manuset. Som tittelen Neandertal sier, handler boka først og fremst om det moderne menneskets nærmeste slektning, Homo neanderthalensis. I dag regner mange forskere dem som en egen art, men i boka betegnes de i stedet som en mennesketype. Dette valget begrunnes godt.

Forfatterne har gått grundig til verks. De har lest bunker med artikler og bøker, intervjuet forskere og besøkt en rekke funnsteder i Europa og Midtøsten. Resultatet er en imponerende sammenstilling på 15 kapitler, der de tar for seg et bredt utvalg av faktorer som kan kaste lys over neandertalernes opprinnelse, levevis og utbredelse.

Et eget kapittel tar for seg klimasykluser, istider og annen klimahistorie. Dette er viktig bakgrunnsstoff for å vurdere hypotesene om hvorfor neandertalerne forsvant etter flere hundre tusen år. Andre kapitler omhandler neandertalernes vandringer, kosthold og kommunikasjon, ritualer, redskaper og kunst. Boka munner ut i en interessant drøfting av mulige årsaker til at de døde ut. Konklusjonen er at det sannsynligvis var mange faktorer som virket sammen.

Faglig sett er denne boka bunnsolid, og kan trygt brukes som referanselitteratur for studenter, lærere og andre som trenger pålitelig informasjon om fortidsmenneskene.

Avgjørende funn

Forfatterne er nøye med å påpeke (nesten til det kjedsommelige) at det meste vi mener å vite, er et resultat av tolkninger basert på tilfeldige funn. Ett eneste nytt funn, eller én ny genanalyse, kan snu opp ned på godt etablerte hypoteser. Dette har skjedd mange ganger helt fram til i dag.

I boka gis det flere eksempler på slike banebrytende funn. Det siste er fra vinteren 2020, da det ble funnet en bitte liten trådstump i en hule i Frankrike. Den var laget av fiber fra et bartre som var blitt tvunnet til en sterk, tynn og smidig hyssing. Funnet kunne tyde på at neandertalerne kjente til fiberteknologi som kunne brukes til å lage tau, sy klær, framstille sekker, kurver og nett. Enda en gang måtte tidligere oppfatninger revideres.

For ikke mange tiår siden var det vanlig å se på neandertalere som dumme, subbende, apeliknende og språkløse. I et eget kapittel om språk og hjerne argumenteres det for at de sannsynligvis hadde et velfungerende språk. Mye tyder på at deres adferd krevde både planlegging, samarbeid og kommunikasjon, og det er vanskelig å få til uten et språk.

Nøktern framstilling

Litterære grep som tidligere var forbeholdt skjønnlitteraturen, har i økende grad gjort sitt inntog i sakprosaen. Det gjelder også populærvitenskapelige bøker. De inneholder ofte spennende rammefortellinger om jakten på et eller annet, eller detaljerte beskrivelser av intervjuobjektenes klesdrakt, sminke eller skjegg. Når forfattere har oppsøkt steder der viktige oppdagelser har skjedd, bruker de gjerne mye plass på malende skildringer av omgivelsene.
Denne boka byr også på noen høytidsstemte beskrivelser av funnstedene, her fra Neander Thal:

Og nå stod vi altså her, på stedet hulen hans en gang lå, på stedet han levde, for mer enn 40 000 år siden. Det ga oss en følelse av høytid. Vi sto og så på de samme tingene som han må ha sett. Elven utenfor huleåpningen, eikeskogen på den andre siden, det svakt hellende dalføret.

Men stort sett er boka ganske nøktern i sin form og skrivestil. Mange vil anse dette som en fordel, andre vil antakelig savne mer språklig driv i framstillingen. De som ønsker seg fantasifulle gjetninger og antakelser om hvordan neandertalerne må ha levd, vil sikkert bli skuffet. Her er det stort sett fag, tolkninger og forbehold som står i sentrum.

For en som ikke er godt inne i paleoarkeologi, kan det være vanskelig å holde oversikt over alle hulene og andre funnsteder som nevnes i boka. Her er imidlertid et stort register til hjelp. Boka har i tillegg mange interessante fotnoter og en omfattende litteraturliste. Begge ansporer til videre lesning for oss som vil vite mer.

Småfeil

Boka er ikke uten svakheter. Alle som skriver for allmennheten, vet hvor viktig den siste manusvasken er. Her har den ikke vært grundig nok. Mange små språkfeil («grunnen til at (…), er fordi»), trykkfeil og inkonsekvente stavemåter (sto/stod, ben/bein, tvinnet/tvunnet og så videre) er kanskje til å leve med, men setninger som «Og en ny-knappet stein kan være skarpt som en skalpell» er skjemmende og ødelegger leseflyten. En faglig feil burde også vært rettet opp: «de mer enn seks milliarder årene jorden har eksistert» (det riktige er 4,6 milliarder år). I tillegg oppfatter jeg deler av teksten som unødig tunglest, blant annet på grunn av forfatternes forkjærlighet for kommaer og innskudd.

Når det er sagt, har boka mange flotte partier som gjør den vel verdt å lese, både for alle som er interessert i temaet og for dem som er opptatt av spenstig fagformidling. Slutten er en perle, der forfatterne slipper seg litt løs og ser for seg den aller siste neandertaler:

Han så havet i det fjerne. Et rådyr tuslet frem med skumringen. (…) Han reiste seg, stabbet inn, la seg under fellen. Og sovnet. Ilden sluknet. Og der sluttet verden for neandertalerne. Cirka 32 000 år før vår tid. (…)
Så en dag, mer enn 10 000 år senere, blir hulen gjenoppdaget. Av en familie på vandring fra nord. De var moderne mennesker, istiden var over. (…) De tente et bål for å tilberede mat, og holde varmen. Bålet de tente lå mindre enn én meter fra det siste bålet som sluknet. (…)
Vi har funnet bålet, og vi tror at noe slikt kan ha skjedd.
Vi vet mye, men likevel nesten ingenting.