Helt siden fenomenet fra Bryne begynte å dunke inn mål i et helt usannsynlig omfang, fra Kjell Inge Røkkes Molde til Emiratenes Manchester City, har dette spørsmålet blitt diskutert av mer og mindre kyndige fotballidioter i både inn- og utland.
Ja, både som journalist i Klassekampen, forfatter og fotballidiot har jeg selv tenkt en del på dette. Særlig i forbindelse med at Haaland-pappa og tidligere fotballstjerne Alf Inge ga langfingeren til det norske fellesskapet og skatteflykta til Sveits. Dette egoistiske trekket ble liksom ekstra drøyt, ettersom Norge, med velferdsstat og det hele, må ha i alle fall deler av æren for Haalands mål og titler og etter hvert vanvittige rikdom?
Så det var med interesse, men også en viss skepsis, at jeg denne høsten åpnet to ferske Haaland-bøker som lovet å si noe om bakgrunnen for den unike norske suksesshistorien Haaland har blitt. Skepsisen skyldtes ikke bare mistanken om at bøkene først og fremst skal kapitalisere på at Haaland-drakter står høyt på ønskelista til barn over det ganske land, og sikkert ute i verden også, men også at jeg ikke er en objektiv anmelder her. Jeg er nemlig, dessverre, en Manchester United-supporter som sliter med å kjenne på den store gleden over vår nye norske helt.
Haaland for liten …
Men jeg tok meg sammen, og jeg og mine to barn gikk løs på Historien om Erling Braut Haaland av Halvor Mjaugedal. Den inngår i en barnebokserie fra Aschehoug om norske idrettspersonligheter og er en kort bok med enkle setninger, utropstegn og ganske artige tegninger. Forfatteren lover at vi skal få vite nettopp hvorfor Haaland ble «så sinnssykt god». Vi får høre om hans talent og fysiske forutsetninger, som han må takke sine atletiske foreldre for, ikke minst syvkampmora Gry Marita, som får sin velfortjente plass i sola. Joda, sier jeg til barna, det er flott med atletiske foreldre, men det er viktig at de har tid og ressurser til å følge deg opp.
Videre får vi vite at Haaland som barn hadde en trener som spilte en avgjørende rolle. Alf Ingve Berntsen satsa på en inkluderende utviklingsfilosofi, basert på forskning som viser at spillere blir bedre når alle får være med så lenge som mulig, uavhengig av ferdigheter. Dette var spennende, tenker jeg, men nå fyker boka videre til da Haaland putta ni mål i en ungdomslandskamp mot Honduras.
Det er imidlertid ingen tvil om at Haaland-historien fanger mine barns interesse. Vi får en kjapp gjennomgang av karrieren hans, fra Bryne til Manchester, ispedd fakta om klubber og medspillere. Vi får også vite at når Erling blir proff, byttes «Håland» ut med «Haaland», fordi det er «enklere i utlandet».
Når vi er ferdige, spør jeg barna hva de husker. Og hvorfor har Haaland egentlig blitt så god? Dattera på ni år svarer at «han var sinnssykt god og jobbet hardt». Hun husker best at «han skåra sykt mye mål» og «hoppa like langt som farmor er da han var fem år». Femåringen synes tegningene «var veldig bra og litt rare», og sammen lo vi høyt av de illustrerte fjesene til Ole Gunnar Solskjær og Ståle Solbakken.
Håpet om at de fikk med seg trenerens inkluderende filosofi, brast imidlertid raskt. Men dette er tross alt en barnebok, en ganske fengende sådan, med oppmerksomheten retta mot det som er så gøy og imponerende, nemlig Haalands ufattelige evne til å gålle. Så nei, her får vi heller ingen diskusjoner om Haalands mer kontroversielle valg, som å spille for Manchester City, klubben som anklages for å ha jukset seg til suksess ved hjelp av «sportsvaskingspenger» fra sine eiere i Emiratene.
… og Haaland for stor?
Sånn sett hadde jeg større forventninger til Haaland. Den utrolige historien bak verdens beste spiss av Lars Sivertsen. Boka ble skrevet på engelsk for det britiske forlaget Ebury Spotlight i 2023 og gitt ut på norsk av Cappelen Damm tidligere i år. Sivertsen er en nordmann bosatt i England, der han har skapt seg et navn som en dyktig fotballjournalist som frekventerer et tilsynelatende evig ekspanderende univers av podkaster for og av fotballnerder.
Nå har journalisten, som selv kommer fra Bryne, tatt på seg den noe utakknemlige jobben med å skrive en biografi om en 22 år gammel, ganske ordknapp gutt, som beskyttes av internasjonale agenter, økonomiske rådgivere og pappa Alfie. Dette Team Haaland jobber på helspreng for å beskytte både spilleren og merkevaren Haaland – og har stort sett holdt den unge stjerna unna annet enn korte intervjuer etter kamp. Det er betegnende at en sentral kilde i boka er et intervju der Haaland for en gangs skyld snakket mye – i en obskur podkast om dyre klokker.
Sivertsen har et seigt utgangspunkt. Dette er ikke ei bok skrevet fordi forfatteren har skaffet seg noen eksklusiv tilgang. Det er en bok som skal utnytte hypen rundt verdens beste spiss, en bok som skal selge.
Det trenger ikke i seg selv være ødeleggende. I nyere tid har det vokst fram en type fotballjournalistikk som vever sporten snedig sammen med verden rundt seg, med historie, politikk, geografi og økonomi. Så etter et litt tamt anslag, med et referat fra en av Haalands kamper for Borussia Dortmund, har jeg fortsatt forhåpninger om noe mer enn gjenfortellinger av kamper, mål og karriereløp.
Håpet dør kjapt. Innholdsmessig domineres boka av kampbeskrivelser og lange sitater fra journalister, avisartikler og noen få kilder Sivertsen har snakket med (for det meste andre journalister), der den følger Haalands ferd fra Bryne og fram til The Treble-bragden med Manchester City i 2023, da de vant både ligaen, FA-cupen og Champions League. Det er lite nytt stoff for de som er over gjennomsnittet fotballinteressert. Hvis Sivertsen i det hele tatt har vært på en eneste Haaland-kamp, skjuler han det godt. Boka lider i det hele tatt av mangel på scener, tilstedeværelse og liv, bortsett fra beskrivelser av mål.
Individfokuset gjør at forfatteren heller aldri klarer å gjøre det interessant hvordan det egentlig går med lagene Haaland spiller for. Da blir de mange og lange kampreferatene ganske kjedelige. Det er også lite refleksjon over hva Haaland – både som spiller og merkevare – signaliserer om utviklinga i den internasjonale fotballen. Ei heller i kapittelet om Norge er det noen undring over det forvirrende paradokset det er at vi som landslag har de beste enkeltspillerne noensinne, men at laget går på smell etter smell likevel.
Denne boka er åpenbart skrevet for et internasjonalt publikum, greit nok. Men det er mindre greit at norske lesere må ta til takke med en oversettelse skjemmet av hastverk og anglisismer. Ofte lar jeg meg irritere av at engelske idiomer og engelsk syntaks blir påfallende.
Her står det for eksempel: «det var en følelse å nyte og et øyeblikk å huske». Og: «når det gjelder det andre målet, er det tillit, er det teknikk?», hvor det virker som «confidence» er feiltolket som «tillit» istedenfor «selvtillit». Dette hemmer leseropplevelsen helt unødvendig. Særlig påfallende er det i kampbeskrivelsene, der man kan lese om «vingforsvarer», «førstegangsskuddet traff en forsvarer» og «spilte en ball inn i sentrum». En mer adekvat fotballsjargong ville vært «vingback», «direkteskuddet» og «inn i midten». Kanskje er ikke oversetteren, Cecilie Winger, så fotballinteressert? Men hvorfor har ingen fotballinteresserte redaktører eller språkvaskere vært på jobb?
Det finnes likevel lysglimt i boka, som når forfatteren går dypere inn i kontroverser som pappa Haalands konflikt med Roy Keane, Manchester United-legenden som hevntakla Alfie på grusomt vis i 2001. Men aller best er boka når Alf Ingve Berntsen dukker opp igjen, ja det virker som Sivertsen har snakket med ham selv.
Vi får vite at mannen som trente Haaland, satsa på å erstatte de dyre fotballakademienes topping og spisse albuer med fellesskap, latter og kameratskap. Dette er interessant, og det er også rørende hvordan det ble tenkt for å unngå å bryte opp vennskap i de turbulente tenårene, der fotball kan være det viktigste i livet. Det var også viktig, mente Berntsen, å lære seg å håndtere motstanden svakere medspillere påførte deg og ditt lag. Ved å ta vare på og gi plass til de svakere individene blei du også bedre sjøl. Man ser for seg en evig indre kamp i Haaland, mellom felleskapsverdiene han lærte av Berntsen og lagspilleren han tross alt synes å være på én side, og det egoistiske rovdyret som jakter mål og suksess for seg selv, på den andre.
Ja, hvem er egentlig Haaland? Selv har han sagt at han «foretrekker å sette opp en fasade» (s. 187). Denne boka gjør få forsøk på å bryte gjennom forsvaret og kunne like gjerne vært skrevet av Team Haaland og utgitt på eget forlag. Når Haaland til slutt ender i Manchester City, skriver forfatteren at «det har ikke manglet på kritikere» mot klubben. Men hva kritikken går ut på, får vi ikke vite så mye mer om, utover en avisreferanse til en Brann-supporter som kritiserer sportsvasking. Til sammen brukes bare drøyt tre av bokas 263 sider på diskusjoner om hvilket politisk og moralsk ansvar Team Haaland selv har. Og to av dem går til deres forsvarere.
Selv skjønner jeg, med kyniske briller på, godt at Haaland, i sin jakt på mål og suksess, valgte City. Og som en av Haalands forsvarere sier: Hvor går grensene? Sivertsen forspiller likevel en sjanse til å gå grundigere inn i denne diskusjonen, som trolig bare blir mer aktuell i årene som kommer.
Ute i virkeligheten er Manchester City nå anklaget for 115 brudd på Premier Leagues økonomiske regelverk. I verste (eller beste?) fall kan laget sendes nedover i divisjonssystemet som straff. Men i boka framstår det mest som en uvelkommen forstyrrelse i City-maskinens jakt på The Treble. Jeg finner bare ett eksempel (s. 219) Team Haaland nok ikke kan like. I forbindelse med protester mot Qatar-VM i 2022 poserte det norske landslaget ved tre anledninger med et banner som tok til orde for menneskerettigheter. Haaland var den eneste av de norske spillerne som ikke holdt i banneret. Alle tre gangene.
Den utrolige historien bak verdens beste spiss kan sikkert være grei lesning for Haaland-fans og City-fanatikere, en mer ordrik voksenversjon av boka jeg leste med barna mine. Men ingen av disse bøkene leverer noe særlig nytt eller interessant, verken om Haaland eller verden rundt ham.
Grævla god markedsføring
I Dortmund sier noen at «Haaland aldri var en av dem som kysset klubbmerket». Man visste hele tida at han skulle videre. Team Haalands velutførte plan har sikkert gjort det enklere for Haaland å bli så grævla god – men også bidratt til følelsen en del av oss har, om at Haaland ikke er helt «vår», at det er litt vanskelig å virkelig omfavne denne mannen og merkevaren, som nå også får god drahjelp av bøker som dette.
I boka til Sivertsen sier trener Berntsen at han ikke egentlig er så stolt over at Haaland har blitt så god: «[D]et som vil gjøre meg stolt er hvis han vil oppføre seg i tråd med verdiene vi hadde.» Hjemme sitter jeg i sofaen og ser Haalands City mot Arsenal. Nordmannen avslutter kampen med å kaste ballen i hodet på motspiller Gabriel, før han etter kamp ypper seg mot Arsenal-trener Mikael Arteta og kaller Gabriel Jesus en «jævla klovn». Da lurer jeg litt på hva Berntsen tenker.
Selv gruer jeg meg til min stadig mer fotballivrige femåring skal presentere ønskelista til jul. Det er ikke utenkelig at han vil ha en Haaland-drakt. Det får han selvfølgelig ikke.
