Dekkprosa

Får de sjansen, er det mange som liker å bade uten klær. Men de melder seg ikke inn i Norsk Naturistforbund av den grunn. Annerledes forholder det seg åpenbart med bilkjøring. Norges Automobil-Forbund (NAF) er landets største medlemsorganisasjon, nesten en halv million har frivillig funnet veien dit.

Til tross for synkende medlemstall – 40 000 færre på ti år – kan NAF altså fortsatt skilte med å ha det medlemsbladet som når ut til aller flest nordmenn. Motor heter bladet, og det kommer ut fire ganger i året. Er det privatbilismens ideologiske fyrtårn? Hvordan ser verden anno 2020 ut lest gjennom bilbladets briller? Jeg har nærstudert samtlige 124 sider av høstutgaven (3/2020) for å finne noen svar, og den første konklusjonen må være at det neppe kan være bladet Motor som trekker de mange bilister til NAF. Det forholder seg nok snarere slik at Motors mange antatte lesere bidrar til at reklamekronene ruller inn.

Til salt under vinterdekkene

Ulike tester utgjør størsteparten av det redaksjonelle stoffet. I høstnummeret er det vinterdekk som prøves ut etter alle kunstens regler. Akkurat som haute couture kommer dekk i nye kolleksjoner hvert år, og da må anmelderne selvsagt på testbanen. Målingene fremstår meget vitenskapelige, men dekk kan ifølge skribenten også være «ville» og «underholdende», så en liten subjektiv vri er det plass til. Begreper som «sidegrep» og «understyring» er sikkert gjengse blant fullbefarne bilførere – meg sier det ikke noe. I stedet lurer jeg på om det er betegnende for tabuet rundt bilholdets reelle utgifter at vi får vite alt om dekkene, unntatt prisen?

Motor kan ikke kjøpes i butikk, og det er derfor sympatisk at en god del av stoffet, særlig testene, legges ut gratis på www.motor.no. Dekktesten finner man i sin helhet på nett, så hvorfor fylle hele 14 trykte sider med tabeller om bremselengder og akselerasjonstider? Svaret ligger nok i de mange dekkreklamer som omgir testen. Ikke mindre enn 38 prosent av bladet består av annonser. Med sitt megaopplag kan Motor forlange fagpressens høyeste reklamepris, ca. 100 000 kroner for en helside.³ Høstnummeret har 47 sider med reklamer. Selv om testjournalistikk neppe kan være helt gratis, har de helt sikkert til saltet under vinterdekkene i Motor.

Trygg, ikke sexy

Man blir fort opptatt av penger når det handler om bil. Det er store summer som står på spill, både for bilbransjen og husholdningene. Testen av ladbare hybridbiler i SUV-klassen er velskrevet, balansert og hyperrelevant – hvis man vel å merke tilhører det smale segmentet som akkurat nå vurderer å bruke 600 000 kroner på en slik doning. Mellom linjene forstår vi at det er helt normalt, og det er vel i denne selvfølgeligheten rundt bilpengebruk at Motor er på sitt mest ideologiske.

En liten artikkel om «førerstøttesystemer» gir et talende innblikk i forventningshorisonten på teknologi- og komfortfronten. Biler som parkerer seg selv er ikke science fiction lenger. Og «skiltleserassistenten» forteller deg at du har kjørt inn i en 30-sone, mens «oppmerksomhetsassistenten» varsler deg når du begynner å lukke øynene for mye.

Til tross for slike nye dippedutter merker man at den generelle entusiasmen rundt bilen har fordampet noe. Bilreklamer har begynt å henvende seg til kvinner og appellerer nå hemningsløst til trygghetsfølelsen. Bilen er liksom ikke sexy lenger. Den er en metallboks som det meste av tiden står i garasjen og blør kapital, et gledesløst pengesluk i praktisk-triste svart- og gråtoner. For det meste ser moderne biler jo ut som en estetisk straff for bilismens generelle miljøgriseri.

Lave ambisjoner

I tillegg til tester har dette nummeret av Motor to journalistiske saker. Den mest interessante handler om en ny trend, bilabonnement, som består i at man på månedsbasis leier bil. Foreløpig er dette et lite kjent alternativ til bilkjøp, men flere aktører på markedet kan melde om ventelister. Ifølge Motor ser internasjonale selskaper på Norge som et pilotland, og mange i bransjen spår en mulig revolusjon av bilholdet vårt.

Høstnummerets hovedsak handler om bompengebrikker, et prisverdig stykke gravejournalistikk som avdekker et sikkerhetshull i Autopass-systemet som gjør det mulig anonymt å overvåke biltrafikken til en fremmed. Leser man saken grundig, oppdager man dog at feilen «kun» vedrører de 20 prosent av bileierne som ikke allerede har brikke, og da er overskriften «Slik kan du overvåkes» utvilsomt i drøyeste laget. NAF legger ikke skjul på at organisasjonen prinsipielt er motstander av bompenger, og sakens andre overskrift «Bompengebrikke til besvær» antyder at det sikkert er helt greit for dem om barnet kastes ut med badevannet.

Bladets siste seksjon heter «Ut på tur», hvilket selvsagt er en utfordring for tiden. Men historien om «verdens mest spektakulære bilturer» er likevel noe av det tammeste jeg har lest. Reiseskribenten sitter tydeligvis koronafast foran tastaturet og har blott sjekket inn på et par hjemmesider. Artikkelen er på mange måter typisk for Motors journalistiske ambisjoner som etter min mening ikke står i stil med NAF-konsernets økonomiske muskler og bladets tårnhøye lesertall på rundt 700 000.⁴ Dekkanmeldere snakker om «understyring», dette likner på publisistisk underprestering.