Året 2015 fikk den verst tenkelige start for alle som har et engasjement for det frie ord. Attentatet mot satiremagasinet Charlie Hebdo i Paris rammet selve hjertet av ytringsfriheten. Et redaksjonsmiljø måtte betale den høyeste prisen for sin daglige utøvelse av retten til å mene, skrive og tegne hva man vil.
Det har vært et dramatisk år. Endringene som så lenge har vært spådd, varslet og fryktet innen medieområdet, kom med et brak denne høsten. VG kutter drastisk ned på bokanmeldelsene sine, Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad gjør det samme, men prøver å kamuflere det som en «satsning».
Norsk papirpresse er på vei inn i solnedgangen. Da er det lov å feire det som har vært.
Martin Eide (red.)
Journalistikkens norske klassikere … ved noen av dem
Universitetsforlaget, 2014
Robert Meyer og Steinar Wiik (red.)
Fredrik Stabel. Man kan si hva man vil om Napoleon …
No Comprendo Press, 2014
«Kommersialiseringa av norsk bokhandel har gått så langt at interesse og engasjement for litteratur er meir å rekne som ei ulempe enn eit gode.» Kraftsalven kommer fra Dag H. Nestegard, tidligere redaktør i bransjebladet Bok & samfunn.
Romanens død blir proklamert med jevne mellomrom, senest av Dag Solstad denne våren. En ny dansk bok om slekten Ibsen viser imidlertid at den klassiske romanen lever videre i beste velgående – som familiebiografi.
Joen Bille
Villa Ibsen. Min mormors hus. En familiekrønike
Dansk Gyldendal, 2014
Bokhøsten er i gang, og med den en flom av utgivelser som skal kritiseres, vurderes og ikke minst plasseres på riktig sted i det litterære landskapet. De gamle grensene mellom diktning og dokumentar, skjønnlitteratur og sakprosa, har lenge vært utfordret og utprøvd av stadig flere skrivende mennesker.
Bokhistorie blir allmennhistorie i to bøker om lesning i Norge.
Elisabeth S. Eide
Bøker i Norge. Boksamlinger, leseselskap og bibliotek på 1800-tallet
Pax, 2013
Jostein Fet
Stemmer frå ei fjern tid. Forteljingar om bøker, viser, magiske formlar og merkelege teikn 1550–1814
Samlaget, 2014
Før jeg startet som redaktør i Prosa, var jeg i ti år frilanser. Det er en tilværelse som byr på mange utfordringer: en grunnleggende usikkerhet ikke minst når det gjelder økonomi, og store krav til egen arbeidsdisiplin og struktur. Samtidig er det en tilværelse som gir mange muligheter, og kanskje det viktigste av alt: stor frihet.
Det er vår og tid for opprydning. En av de ivrigste til å svinge feiekosten er kulturminister Thorhild Widvey. Noe av det første hun har gått løs på, er Kulturrådet.
To bøker om Sveriges største og viktigste mediehus får til sammen fram den dype tvetydigheten som ligger i et familieeid selskap.
Bernt Hermele
Firman Bonnier. Sveriges mäktigaste mediesläkt
Leopard förlag, 2013
Björn af Kleen
Lucke & Lull. Arvet efter en Bonnier
Weyler förlag, 2013
2014 er året vi skal feire oss selv. Grunnlovsjubileet er også Ytringsfrihetsåret, noe som skal markeres både grundig og omfattende i hele landet. Alle nasjonale jubileer er i bunn og grunn en anledning til å fortelle historier, gjerne slike som bringer sammenheng, konsekvens og logikk inn i den rekken av begivenheter som har ledet fram til dagens virkelighet. Historieskriving er et viktig fag i Norge, og gjennom de 200 årene som har gått siden 1814, er det blitt skrevet side etter side, bind etter bind, verk etter verk som forteller historien om oss selv, om nasjonen, folket, landskapet og kulturen som til sammen definerer begrepet Norge. Historieverkene var i mange år den viktigste sakprosaskrivingen ment for et allment publikum. Men hvilke historier finner vi egentlig i disse verkene? Hvordan har de endret seg gjennom desenniene, og like viktig: Hvordan har disse historiene endret oss? For å forstå nåtiden må man kjenne historien, og i dette nummeret av Prosa tar Hans Fredrik Dahl på seg oppgaven å forklare og fortolke det eventyret om Norge som fortelles i historieverkene som langt på vei har vært folkelesning her i landet.
