På lydopptakene våre finnes fremdeles Saifs stemme fra intervjuene vi gjorde med ham. Et av dem ble tatt opp i en bakgate i Oslo en slapsete novemberdag. Det skvetter vann idet en bil kjører forbi, og på opptaket høres klapring fra høye hæler og kvinnestemmer som passerer. Saif høres ganske fattet ut, og når han snakker med sin særegne miks av norsk og engelsk, er det mer nøkternt og konstaterende enn egentlig fortvilet. «Jeg bor i Norge som ulovlig» sier han. «Så min situasjon blir vanskeligere dag etter dag. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre i framtida for jeg har lost alt. Jeg er homeless, hopeless – alt.»
Våre møter med papirløse Saif starter høsten 2008, da vi begge jobbet i radiodokumentarredaksjonen i NRK. En morgen kom Caroline på jobb og fortalte om en sms hun hadde fått kvelden i forveien. En ung afrikaner hun hadde intervjuet tre år tidligere om illegale innvandrere i rengjøringsbransjen, hadde problemer og ville ha kontakt. Men hvordan kunne han fremdeles befinne seg i Oslo? Det var mange år siden han hadde fått avslag på asylsøknaden sin. Var det virkelig mulig å overleve som illegal i Norge over så lang tid?
Slik startet vårt journalistiske samarbeid om papirløse, et samarbeid som resulterte i de to radiodokumentarene «Rapport fra Skyggelandet» og «Den hemmelige klinikken » som ble sendt på NRK P2 vinteren 2009. Der fortalte vi om mennesker som år etter år lever uten gyldig oppholdstillatelse i Norge. Arbeidet med dokumentarene tok oss inn i et ukjent skyggeland. Hva slags jobber er det mulig å få som papirløs? Hva slags nettverk må man ha for å overleve? Hvordan får man et sted å bo, og hva gjør man hvis man blir syk?
Da radiodokumentarene ble sendt, fantes det fremdeles lite kunnskap om mennesker som lever illegalt i Norge. Medieoppslagene handlet stort sett om salg av dop, svart arbeid og menneskesmugling, og inntrykket som hadde festet seg i offentligheten, var at det å leve uten oppholdstillatelse automatisk også innebar kriminalitet. Politikerne argumenterte som om problemet med mennesker som levde ulovlig i Norge, ville forsvinne av seg selv bare man ga tydelige signaler om at man ikke aksepterte dem og at de måtte reise ut av landet. Vår research tydet på at dette var en ganske naiv oppfatning. Med utgangspunkt i vårt eget arbeid, ble vi etter hvert overbevist om at det bare var et tidsspørsmål før de papirløse ville bli et viktig tema i norsk offentlighet, slik det var i de fleste andre europeiske land.
Ideen om å skrive en bok sprang ut av et ønske om å synliggjøre de menneskene som lever illegalt i Norge. Med dette som utgangspunkt skjønte vi tidlig at en av de vanskeligste journalistiske og etiske utfordringene vi ville stå overfor, var sårbarheten til kildene våre. Ved å leve i Norge uten gyldig oppholdstillatelse, bryter den papirløse norsk lov. Og i en situasjon der både politi og politikere ønsker å vise handlekraft, kan det å stå åpent fram som papirløs, ende med en plutselig tvangsretur, tap av arbeid eller studieplass. I tillegg kan det å få asylhistorien eksponert få konsekvenser i hjemlandet, og gjøre en retur enda farligere. Underveis i arbeidet har vi derfor hele tiden måttet vurdere hva vi kan fortelle, og hva som må holdes skjult. Samtidig har vi opplevd at kildene har vært villige til å ta denne risikoen, fordi de føler at de ikke lenger har noe å tape, og fordi de vil bidra til å synliggjøre et liv som få nordmenn kjenner.
Det har vært viktig for oss å formidle tydelig overfor våre papirløse kilder at vi ikke kan hjelpe dem med asylsakene deres. Mennesker som lever illegalt, vil ofte prøve alle muligheter som de tror kan endre deres situasjon. Det kan være ved å bytte advokat, søke hjelp fra ulike organisasjoner eller ved å kontakte journalister. Å gå til media kan for noen være et siste forsøk på å få omgjort sin asylsak, selv om de også vet at dette innebærer en risiko. Flere av de papirløse vi har møtt, har hatt et håp om at det å bli sett og hørt av offentligheten kan hjelpe dem. Men som journalister vet vi bedre enn de fleste hvor tilfeldig medievirkeligheten er, og hvordan et oppslag raskt kan slå kontra. Det har gjort at vi i noen tilfeller har valgt å anonymisere kilder som selv ønsket å stå åpent fram. Å ta valget om å anonymisere er imidlertid heller ikke lett. En histories troverdighet svekkes ofte med kilder som «duses ned» med diffuse bakgrunnshistorier og fiktive navn, og gjør det lettere for leseren å distansere seg fra virkeligheten det fortelles om. Vi har valgt å løse dette ved at vår hovedhistorie tilhører en mann som ikke lenger befinner seg i Norge. Vår tilgang til hans historie går dels tilbake til intervjuer vi har gjort med ham tidligere, og dels via intervjuer med venner og skriftlig materiale han har etterlatt seg. Det har gjort det lettere for oss å rekonstruere hans historie uten å tenke på eventuelle følger enn om han fremdeles hadde vært i landet illegalt, i skjul for Utlendingsdirektoratet (UDI) og Politiets utlendingsenhet (PU). Bokprosjektet er ingen direkte overføring fra radio til bok. Radiodokumentarene har vært startpunktet for et videre arbeid der vi har fulgt en del mennesker som lever illegalt i Norge, i tillegg til den politiske utviklingen på feltet, over lengre tid. På den annen side er det ingen tvil om at arbeidet med radiodokumentarene vil prege boken. Vi har ikke minst en unik mulighet til å bevare nærheten i materialet – både i forhold til personer og situasjoner – fordi det finnes tilgjengelig som lydopptak. Men det finnes også fallgruver: Den mest åpenbare er at man blir så knyttet til sitt eget opptak at man ikke klarer å frigjøre seg fra kildenes språk og uttrykksmåter. Og i skrift kan det muntlige språket i verste fall ende opp som banalt og upresist. På den annen siden finnes det ting i vårt materiale som fungerer bedre skriftlig enn muntlig – blant annet fordi asylsøkere ofte snakker norsk på en måte som ikke alltid er like lett å forstå på radio. Som når en papirløs flyktning håper at han får tilgivelse til å bli i Norge. Han mener selvfølgelig tillatelse, men for at det skal skje, må myndighetene se forbi at han har vært her i mange år illegalt. – Og i det ligger det jo også en form for tilgivelse.
Vi har akkurat nå gjort et intervju med en eldre mann. Han snakker i bilder, han har en nydelig dialekt og en varm stemme som kler det han snakker om. Han tar pauser, nøler, og vi hører at han er sterkt personlig berørt av sitt møte med papirløse Samira. Men det som er en fantastisk stemmekvalitet, som ville ha formidlet sterke følelser i en radioreportasje, er verdiløst når man i stedet for å spille av intervjuet skal skrive det ut. Her må vi bare erkjenne at radiohåndverket ikke alltid fungerer like godt som tekst. Men dette er vårt første bokprosjekt. Og som radiojournalister er det lett å kjenne seg tryggest ved å la kildene selv fortelle sine historier.
Det kjennes rart å sitte og jobbe med dette stoffet nå. Vi startet vårt arbeid for fire år siden og syntes lenge at vi slet med å få gjennomslag for at dette var et viktig tema. Men da Maria Amelie ble arrestert ved Nansenskolen i vinter, eksploderte plutselig hele feltet foran oss. Sleivete kolleger lurte på om vi bare hadde «kastet oss på Amelie-saken», andre syntes vi hadde en blanding av flaks og god timing. I tillegg til Amelie-saken er nå både politikken, opinionen og forskningen rundt dette feltet i bevegelse. Det innebærer at vi har fått store mengder tilleggsstoff og mange flere kildehenvisninger og fotnoter. Krevende for oss som gjerne vil få mest mulig av dette stoffet integrert i vår framstilling – men forhåpentligvis bra for boken. Vår ambisjon er å se historiene til de papirløse i et større perspektiv. For vi er sikre på at de politiske og samfunnsmessige problemstillingene knyttet til denne gruppa fortsatt vil være en utfordring lenge etter at mediestormen rundt jenta fra Kaukasus har lagt seg.
(Denne artikkelen stod på trykk i Prosa nr. 2 – 2011. Caroline Rugeldal har også vært bidragsyter til denne teksten, i tillegg til Janne Kjellberg.)
