Siden 2009 har antall fødte per kvinne i fruktbar alder – fruktbarhetstallet – falt sammenhengende fra 1,98 til et historisk bunnivå på 1,4 i 2023. Det sterkeste fallet i nyere tid fant sted i årene 1968–1978, da fruktbarhetstallet gikk fra snaut 2,8 til 1,8.
De siste tiårene er de første i menneskenes historie hvor norske kvinner fritt har bestemt hvor mange barn de vil ha; de er likestilt med og uavhengig av menn, og moderne prevensjon har frikoblet sex fra formering. Lave fødselstall går hånd i hånd med sterk vekst i antall eldre. Nyttårsaften 2019 konkluderte statsminister Erna Solberg: «Da blir det relativt sett færre unge som skal bære en stadig tyngre velferdsstat på sine skuldre. Norge trenger flere barn!» Påstanden kan virke opplagt, og essensen godtas av mange. Men er den riktig?
Vi analyserte disse spørsmålene i en rapport i 2019. Her konkluderer vi motsatt av Solberg: «I Norge vil en varig økning i fødselsratene svekke offentlige finanser i de første 65 år etter økningen. Deretter går virkningene svakt i motsatt retning før de etter 100 år er neglisjerbare.»
Dette ser vi i figur 1, som viser hvor mye penger staten mangler for å holde seg innenfor handlingsregelen for bruk av oljepenger («finansieringsbehov»), som andel av bruttonasjonalproduktet (for Fastlands-Norge) i fire forskjellige scenarioer for fødsler per kvinne: lav, middels, høy og veldig høy. Vi ser at den blå kurven, som representerer det veldig høye fødselstallet (2,1), er det «dyreste», mens den grønne kurven, som representerer det lave (1,58), er det «billigste».
Det er mange spørsmål analysen ikke tar opp, blant annet lønnsomheten av flere fødsler for samfunnet som helhet, lykken ved å bli forelder og verdien av et liv. Men den avgrensede problemstillingen vi analyserer, er hverken triviell eller uinteressant. Det er viktig å vite hvordan ulike forhold påvirker offentlige finanser når man vurderer og beslutter velferdsstatens ambisjonsnivå og tilhørende skattebyrde. Gale beslutninger om offentlig velferd er i praksis svært vanskelig å reversere i demokratier.
Fødselstall og folketall
La oss kort gjengi beregningene våre for folketallet i Norge frem til år 2100. Fire scenarioer sammenlignes. Det er bare fruktbarhetstallet som varierer. Dødelighet og migrasjon holdes fast. Vi baserte oss på befolkningsfremskrivningene fra 2018. 2018 er derfor startpunktet for analysen. Tabell 1 viser hvilket nivå det samlede fruktbarhetstallet (SFT) stabiliserer seg på etter 2030, samt samlet folkemengde i 2100 i de fire scenarioene.
Vi har brukt modellen DEMEC til å beregne hvor mye folk i forskjellige aldre bidrar til produksjon og skatteinntekter, samt verdien av overføringer og tjenester de mottar fra det offentlige. Slik kan vi beregne hvordan en gjennomsnittsperson bidrar til offentlige inntekter og utgifter fra vugge til grav.
Hver yrkesaktiv må forsørge flere
«Forsørgerraten» er forholdet mellom antall personer i yrkesaktiv alder (20–66 år) og resten av befolkningen. Figur 2 viser at en varig økning i fruktbarheten fører til at hver yrkesaktiv i gjennomsnitt må forsørge flere som er for unge eller gamle til å jobbe, i de første ca. 60 årene. Etter vel 65 år stabiliseres forsørgerraten i alle scenarioene på omtrent samme nivå (1,12). Dette er det motsatte av det mange synes å tro. Kan de som mener at flere fødsler vil lette finansieringen av velferdsstaten ha glemt at også barna må forsørges?
Forsørgerratene er ikke vårt verk. Hvem som helst kan regne dem ut på grunnlag av tall fra SSB, som er tilgjengelige for alle. Det er underlig at ikke dette er gjort av alle som har sterke meninger om hvordan fruktbarhet påvirker velferdsstatens overlevelsesevne.
La oss kort forklare hovedpoengene i figur 2. I alle fire scenarioene faller forsørgerratene frem til ca. 2080, fordi de eldre lever stadig lenger. Økningen i levealder avtar etter hvert, og etter 2080 oppveies denne effekten av at innvandringen av relativt unge voksne er høyere enn utvandringen.
I vår analyse er det imidlertid forskjellen mellom kurvene, for eksempel høy- og middels-scenarioet, som er hovedsaken. I de første tjue årene vil høyere fruktbarhet føre til at de yrkesaktive må forsørge flere unge i H enn i M. Deretter blir det også flere yrkesaktive i H enn i M, men siden disse får flere barn, forsterkes også forskjellen i antall unge. Etter 66 år blir det også stadig flere pensjonister i H enn i M. Etter hvert stabiliseres forsørgerraten på tilnærmet samme nivå (vel 1,1) i begge scenarioene. Figur 1 og figur 2 speiler hverandre: Jo høyere fødselstall, desto høyere finansieringsbehov for staten.
Folk får mer fra staten enn de betaler for
Figur 3 viser hvor mye en gjennomsnittskvinne og -mann fra 2018-kullet bidrar til statskassen over livsløpet når vi tar hensyn til at dette kullet etter hvert dør ut.
Betydelige offentlige utgifter går til barn og ungdom i form av barnehageplass, skolefritidsordning og utdanning, samt barnetrygd og andre overføringer til barnefamilier. Fødselspermisjon reduserer de fleste skatteinntektene. Det samme skjer når mange småbarnsforeldre velger å redusere arbeidstiden. Fra litt før 20-årsdagen begynner overgangen fra skattefinansiert utdanning til arbeidslivet, og skattebidraget øker. Aldersgruppen 40–55 år bidrar mest. Deretter fører uføretrygding og andre former for tidligavgang fra arbeidslivet til lavere skattebidrag og høyere mottak av offentlige ¬ytelser. Dette forsterkes kraftig når alderspensjoneringen starter og bruken av skattefinansierte helse- og omsorgstjenester øker.
Alt i alt vil en norskfødt mann i gjennomsnitt motta skatte¬finansiert velferd fra vugge til grav som koster nær 3,5 millioner kroner (med kroneverdien i 2020) mer enn de skatteinntektene han bidrar med. For kvinner er den tilsvarende differansen 17 millioner. Gjennomsnittet for menn og kvinner sett under ett er 10 millioner. Den store kjønnsforskjellen skyldes primært at menn jobber mer og tjener bedre enn kvinner.
Oljepengene skaper statsfinansielle minusvarianter
Så lenge vi har et system der innbyggerne i løpet av livet bidrar klart mindre til skatteinntektene enn det de mottar av skattefinansiert velferd, kan ikke flere fødsler gi en varig styrking av offentlige finanser. Et slikt system må vi ha i Norge, og vi er heldige som kan ha det. Forklaringen er statens olje- og gassformue. Handlingsregelen innebærer en forsvarlig bruk av denne formuen som gjør det mulig å la nordmenn i sum motta mer fra det offentlige enn de betaler i skatt i løpet av livet. Bruken av oljepenger innebærer dermed at gjennomsnittsnordmannen nødvendigvis blir en statsfinansiell minusvariant.
Siden olje- og gassformuen er helt uavhengig av befolkningsutviklingen, vil flere fødsler bety at oljepengene må deles på gradvis flere innbyggere. Altså en svekkelse av statsfinansene. Denne opplagte utvanningseffekten er sterkere jo mer oljepengene dekker av statens utgifter. Effekten impliserer selvsagt ikke at Norge bør avfolkes! Den er særnorsk; i de fleste andre rike land vil det være eller bli motsatt, fordi staten har nettogjeld.
Få gjerne flere barn!
Det har ikke skjedd noe siden 2019 som gir oss grunn til å endre konklusjonen vår: Høyere fødselstall svekker offentlige finanser. Men det faktum at oljefondets verdi har økt mye mer enn vi og andre la til grunn i 2019, har forsterket utvanningseffekten. Den høyere bruken av oljepenger har gjort det mulig for Ola og Kari, og de barna de får, å bli enda dyrere i drift for stat og kommuner. Likevel synes mange, kanskje de fleste, å mene at det er opplagt at økt fruktbarhet nærmest er avgjørende for at velferdsstaten skal overleve. Vi har ikke sett noen analyser som underbygger denne oppfatningen.
Ingenting av det vi har skrevet, gir grunn til å påstå at «nordmenn er ulønnsomme». Vi tar opp virkninger av flere barn på offentlige finanser. Det er noe helt annet enn lønnsomhetsvirkninger for samfunnet. Heller ikke i et rent statsfinansielt perspektiv er Ola og Kari født som uhelbredelige statsfinansielle minusvarianter. Saken er at de ankommer en verden der myndighetene foreløpig har råd til å gi innbyggerne velferd som over livsløpet koster langt mer enn det mottakernes skattebidrag dekker. Hvis staten – hypotetisk – ikke hadde noen oljeformue, men gjeld som måtte nedbetales med skatter, ville økt fruktbarhet bedret offentlige finanser også i Norge, på lang sikt.
Det finnes mange gode grunner til å ønske at det skal fødes flere barn i Norge. Men inntil noen finner avgjørende feil ved det vi har oppsummert i denne artikkelen, er ikke finansiering av den norske velferdsstaten en av disse grunnene.
