Det sa Rune Slagstad på et seminar om akademisk frihet i regi av Fritt Ord, NFFO og Forskerforbundet i 2009.1 Sitatet reflekterer problemstillingene som tas opp av de fire bidragsyterne i dette skriftlige Prosa-seminaret om «min akademiske frihet».
Akademisk frihet er begrunnet i sannhetssøken. I henhold til De nasjonale forskningsetiske komiteene inneholder friheten mange elementer, blant annet frihet i valg av metode og tema, frihet fra press og styring, sikkerhet, stillingsvern og fravær av sanksjoner, frihet til å stille spørsmål ved autoriteter og saksforhold, til å kritisere og bli kritisert og til å formidle resultater offentlig.
Den akademiske friheten har altså både en dimensjon av sannhet og en dimensjon av verdighet. Siden vitenskapen fremmes best ved at forskere bruker de metoder de mener er best egnet, er det avgjørende at fagfellesskapet både godtar og fremmer konkurrerende perspektiver. Arild Vatn, som i dag er en fremtredende økologisk økonom internasjonalt, forteller i sitt bidrag om hvordan han ble motarbeidet av sitt eget institutt ved NMBU og beskyldt for vranglære da han begynte å undervise i andre teorier enn de aksepterte. Han fant det vanskelig å ta til motmæle og mistet faktisk stemmen.
Kierulf-utvalgets rapport om akademisk ytringsfrihet avstedkom en diskusjon om begreper. Hva tilfører akademisk ytringsfrihet som ikke er dekket av henholdsvis akademisk frihet, som gjelder spesielt for akademia, og generell ytringsfrihet, som gjelder akademikere så vel som alle andre? Formelt sett er det en god innvending.
Begrepet kan likevel, som Oda Tvedt påpeker i sitt bidrag, gjøre at vi faktisk får en debatt om akademiske ytringer. Hun mener Kierulf-utvalget har oversett sentrale aspekter ved akademikeres ytringsrom. Midlertidige ansettelser og maktforhold internt i institusjonene og mellom veiledere og stipendiater kan sette mange akademikere i en utrygg posisjon og skape en høy terskel for kritiske ytringer.
Akademikere deltar også i samfunnsdebatten i kraft av å være fagekspertise, og det er viktig å hegne om at de gjør det. Det var den manglende forståelsen for dette som gjorde at NTNU-rektor Anne Borg måtte gå av etter å ha kritisert Rystads rapport om kjernekraft bestilt av NHO og Norsk Industri. En av de to, Jonas Kristiansen Nøland, reflekterer i sitt bidrag over denne hendelsen. Han mener tøffe debatter er bra for å fremme vitenskapen, og at det trengs både en endring i ledelseskultur og bevisstgjøring om formidling blant forskere.
For at akademia skal oppfylle sitt tredobbelte samfunnsoppdrag om forskning, utdanning og formidling, må kunnskapen nå ut til allmennheten. Katharina Vestres bidrag handler om konflikten mellom å forske og å formidle. Hun har satt forskningskarrieren i spill ved å drive utstrakt formidling gjennom bøker og radio istedenfor å jakte ensidig på publiseringspoeng. Så langt har det gått bra, men hvordan kan vi sikre at det går bra for både henne og andre i fremtiden?
Ta godt imot bidragsyterne!
1. Rune Slagstad (2015), Tilløp til offentlighet, Oslo: Pax og Forlaget Manifest, s. 336.
