Det var mandag 4. desember, og jeg satt i Dubai og spiste middag sammen med noen andre energientusiaster som også var der i anledning klimakonferansen (COP23). Plutselig mottok jeg en telefon fra en journalist i Dagens Næringsliv. Vedkommende lurte på om jeg hadde vært i kontakt med min egen rektor i det siste angående saken vår. Hvilken sak? Tiden der nede ble noe annerledes enn jeg hadde sett for meg, da det skulle vise seg å bli daglig kontakt med norske medier utover uken.
DNs journalist ville lage et intervju med meg og min kollega Martin Hjelmeland. Bakgrunnen var at de hadde fått en kronikk fra daværende rektor Anne Borg ved NTNU, hvor hun tok «sterk avstand fra» vår opptreden i media den siste tiden. Feilen var at vi hadde påpekt at en konsulentrapport om kjernekraft i Norge, skrevet av Rystad Energy på oppdrag fra NHO, Norsk Industri og Fornybar Norge, hadde en kjøpt og betalt konklusjon og i prinsippet var et «bestillingsverk». Feilen ble først formidlet til oss gjennom DN, altså ikke internt.
Feilene vi begikk, handlet altså ikke om vår faglige kritikk av rapporten, som kom i skyggen av debatten om retorikk. Faglig kritiserte vi rapporten for omfattende selvreferering til upubliserte internettportaler og databaser, manglende beskrivelse og begrunnelse for kritiske antagelser i analysen, samt pinlige regnefeil, som også andre forskere har påpekt.
Vi hadde et nettintervju med DN noen timer etter at de tok kontakt. Jeg og kollegaen min var ganske satt ut av situasjonen. Min umiddelbare reaksjon var at min øverste leder fundamentalt hadde misforstått sin rolle. Selv DN var overrasket over at vi ikke hadde hatt kontakt med vår egen rektor før hun gikk ut offentlig for å ta avstand fra oss. NTNUs kommunikasjonsavdeling kunne vel ikke ha vært involvert i en slik mediehåndtering?
7. desember avslørte Universitetsavisa rektors SMS-kommunikasjon med eksterne aktører i perioden. Det kom frem at hun tok kontakt med NHOs viseadministrende direktør Anniken Hauglie for å fortelle at hun ville følge opp forskerne. Det viste seg også at Norsk Industris daværende administrerende direktør Knut Sunde hadde fått lese og kommentere på rektors kronikk før den ble sendt til DN. Det kom frem at Borg hadde skrevet til Sunde at «akademisk ytringsfrihet og forståelsen av denne er en del av problemet». Men hun forsikret ham om at jeg skulle bli «fulgt opp» internt når jeg kom hjem fra Dubai, uten å gå i detalj om hva det skulle innebære.
Hvordan i all verden endte vi her, og hva er veien videre? Rektorer og andre lederes rolle er ikke å gå etter sine egne forskere offentlig, men heller veilede og støtte forskere som står i en storm. I dette tilfellet handlet saken om et kontroversielt tema hvor mektige, pengesterke aktører stod på den andre siden av debatten. Da er det viktig å forstå at et universitet ikke er en bedrift som går i flokk, men et uenighetsfellesskap av uavhengige, nysgjerrighetsdrevne forskere som utfordrer etablerte sannheter.
Der og da følte jeg meg dolket i ryggen, og jeg bekymret meg over hvilke konsekvenser dette kunne få for den akademiske ytringsfriheten mer generelt. Slike hendelser kan få andre forskere til å bli oppmerksom på konsekvenser av å uttale seg i kontroversielle saker og vegre seg for å delta i viktige debatter. Det er dette vi kan kalle en «nedkjølende effekt» på den akademiske ytringsfriheten.
Heldigvis for denne saken var det rektors adferd og utspill som fikk konsekvenser. Saken har dermed gitt økende legitimitet for akademisk ytringsfrihet, og det er positivt at vi nå i stedet har fått en «nedkjølende effekt» på overstyring av den akademiske ytringsfriheten. Debatten om «bestillingsverk» gikk fort over i en debatt om rektors «bestillingsrefs».
Saken på NTNU viser at ytringsmot kan ha fordeler og ikke bare ulemper. Da Anne Borg gikk av fredag 15. desember, merket man raskt en kulturendring på NTNU. Mitt eget institutt svarte med å sette opp et webinar om akademisk ytringsfrihet samme dag og valgte ut dette som et viktig tema for neste års instituttsamling.
Skal den akademiske ytringsfriheten vinnes tilbake, må første steg være å gjenoppdage forskerens rolle i samfunnet. Her må vi ikke blande den mer allmenne ytringsfriheten – som sikrer retten til å mene dumme ting – med den akademiske ytringsfriheten – som krever faglig kvalitet og et akademisk sinnelag. Forskerens rolle er ikke å drive politikk, men å informere. Og det bør være takhøyde for en «frisk» formidling, så lenge det underbygges faglig.
Det er tillatt å påpeke feil – slik jeg og min kollega gjorde i forbindelse med Rystad-rapporten. Men det er stor forskjell mellom å påpeke faglige svakheter i andres arbeid og det å mene at man selv har helt rett. Når man produserer resultater til et akademisk arbeid, er det viktig å beskrive viktige antagelser som ligger bak, og usikkerhetene ved dem. Slik vil leseren forstå grunnlaget for konklusjonene. Som forsker bør man utvise den type ydmykhet. Vi ser bare stykkevis og delt, og kunnskap bygges stein for stein.
Jeg elsker å forske. Innhente data, endevende dem, avdekke sammenhenger og se om resultatene er så gode at de overlever begavede kollegers kritiske blikk. Forskning er en virksomhet jeg opplever som meningsfylt i dypeste forstand: Når pandemien rammer, kulda kommer eller klimaendringene truer, er det forskning vi alle vender oss til. Forskning kan bringe oss ut av uvitenhetens mørke.
Jeg elsker dessuten å fortelle omverden hva jeg finner ut, dels fordi jeg anser det som en del av samfunnsoppdraget – det er samfunnet som finansierer meg, og da bør jeg fortelle samfunnet hva pengene går til – dels fordi jeg vet at jeg da stiller meg lagelig til for kritikk og motforestillinger. Det kan gjøre vondt. Men hvis kritikerne har gode poenger, vil vi alle vinne på det. Jeg vil lære mer. Selv om det kan smerte. De resultatene som er overbevisende selv etter hard kritikk, er det som bokstavelig talt gjør mennesket i stand til å flytte fjell.
Diskusjoner om folkeskikk og tonen i debatten er en avsporing her. Det skal være stor takhøyde for ytringer i akademia. Ytringsmot bør egentlig feires. Det er den faglige substansen som teller. Jeg tror nemlig ikke at en tøff debatt er noe å frykte.
Men for å fremme et mangfoldig akademia som tåler en tøff debatt, trengs det ledere som har det akademiske sinnelaget i ryggmargen. Det gjelder både i tenke- og handlemåte. Nymotens ledelsesfilosofi med bedriftstenking i universitetene må ikke overskygge og vanne ut den akademiske tradisjonen. Det er helt andre spilleregler som gjelder på universiteter enn i næringslivet. Ledere må kjenne sin besøkelsestid og unngå å politisere og veilede forskerne sine når de står i en storm.
Av forskerne bør det forventes at de er kjent med sin rolle som kunnskapsformidlere, og hvilke faglige krav som stilles til det. Slik kan vi unngå at andre forskere opplever det samme som jeg og min kollega gjorde, og vi kan fortsette med det som er samfunnsoppdraget vårt: å jakte på sannheten og opplyse allmennheten om hva vi finner ut.
