Akademisk frihet kan undermineres på mange vis. Det kan være press fra interesser i samfunnet som fører til at forskere velger å holde seg unna spesifikke spørsmål eller tilpasser budskapet sitt. Det kan være press fra egen ledelse, gjerne med utgangspunkt i eksternt press. Men det kan også være snakk om disiplinær uniformering av fagtilbudet og utforming av utlysninger og komiteer ved ansettelser ved universiteter og høyskoler. Det kan gjelde krav fra tidsskrifter og mer generelle faglige og sosiale mekanismer på arbeidsplassen.
Uansett form og årsak er slik disiplinering veldig uheldig for faglig utvikling som krever formulering av alternativer.
Innen samfunnsfagene er det betydelig uenighet når det gjelder for eksempel forståelsen av menneskelig handling og betydningen av samfunnsmessige strukturer. Disse uenighetene kan i noen grad gå tvers igjennom et fag, men i stor grad homogeniseres fagene, slik at enigheten om visse grunnleggende antakelser er det som definerer faget. Disiplinering – i betydningen utforming av en disiplin – er selvsagt ikke bare negativt.
Snarere er det nødvendig for å kunne utvikle ny innsikt. Samtidig som fagene gjerne er organisert rundt forskningsobjekter som atomet, individet eller økonomien, har det – særlig innen samfunnsfag og økonomi – gjerne oppstått retninger som studerer det samme objektet, men basert på ulike forutsetninger. Problemer oppstår når disse retningene blir til faglige siloer uten åpen dialog på tvers. Da sementeres skillene i stedet for at det skapes spennende rom for faglig utvikling.
Økonomifaget er et godt eksempel på dette. Objektet for forskningen er «økonomien», men ulike fagretninger har over tid oppstått og til dels levd side om side. Over tid har en retning – det som kalles nyklassisk økonomi – blitt helt dominerende. Alternativer som feministisk økonomi, institusjonell økonomi, marxistisk økonomi, økologisk økonomi og østerriksk økonomi har overlevd, men like gjerne i andre institutter enn de økonomiske.
Jeg har noen selvopplevde erfaringer som illustrerer dynamikken bak dette. Helt siden ungdomsårene har jeg sett på økonomi som et viktig og interessant fag – viktig fordi økonomiske analyser leverer sentrale premisser for samfunnsutviklingen, interessant fordi faget i sin dominerende nyklassiske form er bygd på noen premisser jeg mente var problematiske. Her lå en utfordring det kunne være spennende å gi seg i kast med.
Jeg valgte å studere ved det som den gang het Norges landbrukshøgskole (NLH) – nå Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. Økonomi-instituttet der var karakterisert av stor faglig bredde. Jeg mente det gav meg de beste betingelsene for å arbeide med ulike forståelser av økonomien som system.
Jeg opplevde stor frihet når det gjaldt fordypning, og selv om jeg famlet en del med egen retning, ble jeg tidlig inspirert av fagretningen institusjonell økonomi. Helt fra før jeg begynte å studere, hadde jeg stilt spørsmål ved hvordan mennesket ble beskrevet i nyklassisk økonomisk teori – dvs. det nyttemaksimerende, selvsentrerte og isolerte mennesket.
I den institusjonelle teorien fant jeg modeller som gav gode svar på de spørsmålene jeg stilte. Her ble andre motiver enn nytte framhevet; man stilte spørsmål ved evnen vår til å maksimere og framhevet at vi gjennom sosialisering lærte både normer og preferanser. Vi var ikke isolerte og uforanderlige atomer, slik den nyklassiske teorien impliserte. Institusjonell teori gav også muligheter for å tenke nytt om økonomisk politikk. I løpet av studiet ble jeg videre opptatt av hvordan natur ble – eller rettere sagt ikke ble – inkorporert i nyklassiske modeller. Da økologisk økonomi etter hvert oppstod som fagretning, fant jeg et faglig hjem til.
Parallelt med denne personlige utviklingen ble økonominstituttet ved NLH faglig smalere – det nyklassiske perspektivet ble nesten enerådende. Jeg ble påvirket av denne utviklingen og hadde noen egne nyklassiske «sidesprang». Men jeg ble ubekvem med det faglige dobbeltlivet jeg levde. Et utenlandsopphold der jeg samarbeidet med den prominente institusjonelle økonomen Daniel W. Bromley hjalp meg med å stake ut en tydeligere kurs. Vel tilbake på NLH fikk jeg anledning til å etablere et kurs i institusjonell økonomi med stor vekt på spørsmål rundt miljø- og naturressurser. Det var veldig spennende, og studentinteressen var stor.
Jeg så på dette som et viktig tilskudd til det etter hvert rendyrkede nyklassiske perspektivet i undervisningen ved instituttet. Det var en viss misnøye blant studentene med denne utviklingen, og interessen for kurset mitt må sees i den sammenhengen. Jeg fikk tilbakemeldinger om at den institusjonelle tilnærmingen gjorde studiet mer interessant, og mange påpekte at de teoriene og modellene jeg foreleste om, gav svar på mange av de spørsmålene studenter selv hadde stilt seg i møte med andre emner i samfunnsøkonomi. De tok med seg argumenter fra min undervisning inn i andre foreleseres timer og stilte spørsmål ikke minst ved grunnlaget for de teoriene det ble forelest om.
Reaksjonen lot ikke vente på seg, men kom uventet på meg. I min naivitet trodde jeg at universitetets rolle var å gi studentene mulighet til refleksjon – at det å lære ulike teorier med konkurrerende antakelser, ulik metodikk og empiri var helt avgjørende for studentenes faglige utvikling. Men i stedet møtte kolleger meg med påstander om vranglære, og jeg forstod etter hvert at det jeg drev med, var en trussel for instituttets strategi om å bli rent nyklassisk.
Dette gav mange utslag. Opplevelsen av å miste faglig respekt var meget krevende. Tilgangen på interne midler ble vanskelig. Eksternt finansierte stipendiater jeg tiltrakk meg, måtte følge kurs som ikke passet deres faglige fokus og utviklingsbehov, og det ble problemer med å få aksept for bedømmelseskomiteer som hadde kompetanse til å vurdere avhandlingene deres.
Noen ville kanskje reagert med sinne og laget bråk ved slik motarbeiding. Jeg trakk meg unna og ble usikker. Jeg strevde med å ta til motmæle, og illustrerende nok mistet jeg faktisk stemmen en stund.
Hadde jeg ikke samtidig opplevd en sterkt økende interesse for det jeg publiserte i noen internasjonale fagmiljøer, er jeg usikker på om jeg hadde maktet å ta meg ut av krisa. Etter hvert ble interessen for bredere perspektiver økende også i Norge. Erfaringene fra finanskrisen for snart 15 år siden og utfordringene knyttet til natur- og klimakrisene har skapt ny interesse for konkurrerende teorier.
Så kan man spørre seg hvorfor det blir slik at akademikere som bare gjør det de bør, nemlig å bruke sin faglige frihet og følge sin overbevisning i forskning og undervisning, ender med å bli marginalisert av fagfellesskapet hvis de skiller seg for mye fra de rådende oppfatninger. Dette er det motsatte av det forskere og studenter trenger i sin sannhetssøken, og for at vi skal kunne levere den kunnskapen samfunnet har behov for og krav på.
Det er mange grunner til dette. På en måte er det forståelig at jeg ble et hår i suppen ved økonomiinstituttet ved NLH. De ønsket å bli nasjonalt (og internasjonalt) anerkjent. Da hadde man ikke noe annet valg enn å rendyrke det nyklassiske og lage programmer etter samme lest som andre universiteter. Det nyklassiske hegemoniet var overveldende. Samtidig virker det rimelig å hevde at mange av de som var nyklassisk skolert, ikke så verdien av alternativer. De virket ikke bare «farlige», men uforståelige. De hadde kanskje også behov for å forsvare eget ståsted, som de hadde investert mye i.
Det overordnede spørsmålet er selvsagt hvordan man kan sikre mangfold i fagutviklingen. For samfunnet er det viktig å opprettholde konkurrerende teoriretninger. Men dette skjer ikke av seg selv så lenge disipliner – av ulike årsaker – tenderer mot å monopolisere et fagfelt. En ting er at akademikere som skiller seg ut, kan bli personlig skadelidende. Viktigere er det at det hemmer vårt kollektive samfunnsoppdrag, som er å sørge for best mulig kunnskap om det vi forsker og foreleser om.
