Akademisk ytringsfrihet i prekariatets tid

Ytringskultur fra grasrota
Akademisk ytringsfrihet. God ytringskultur må bygges nedenfra, hver dag. Dette imperativet var tittelen på Kierulf-utvalgets utredning om akademisk ytringsfrihet, NOU 2022: 2. Tittelens poetiske melodi har satt seg som et refreng i hodet mitt. Rimelig ofte tenker jeg «God ytringskultur må bygges nedenfra, hver dag». Av og til endrer jeg ordene: «Akademisk ytringsfrihet må bygges hver dag, nedenfra».

Siden 2016 har jeg vært en del av akademias prekariat, og i 2023 var jeg med å stifte Organisasjonen ferske forskere fordi vi er bekymret for at arbeidslivsrettighetene, og med det også ytringsfriheten, svekkes for den store gruppen akademiske løsarbeidere.

Ytringskulturen må altså bygges nedenfra. Men hvem har, ifølge NOU 2022: 2, ansvaret for byggverket? Professorer, førsteamanuenser og lektorer, ganske sikkert. Men også stipendiater, postdoktorer, midlertidige forskere, midlertidige lektorer og ikke minst de «faste midlertidig ansatte». Andelen midlertidig ansatte i akademia ligger skyhøyt over andre sektorer i arbeidslivet.

Felles for de fleste i akademias prekariat er at de ønsker seg fast jobb, i sine egne fagfelt og aller helst uten å måtte rive familien opp med roten og flytte til andre land eller landsdeler. Hvordan er den akademiske ytringsfrihetens vilkår for disse grasrotarbeiderne?

Det sier NOU 2022: 2 lite om.¹ Den spekulerer i om en forkjælt barneoppdragelse kan gjøre at dagens unge setter egennytte og fravær av ubehag foran forpliktelsen til ytringsfrihet. I alle fall slår utvalget fast at selvsensur er «særlig uheldig» i akademia, som er avhengig av meningsbrytning, og at det som er mest bekymringsverdig i dagens situasjon, er «selvsensur, tilbaketrekning og nedkjølingseffekter».

Det som mangler i diskusjonen, er at selve organiseringen av akademia kan gjøre uenighet vanskelig for mange av dem som jobber der. Det står aller mest på spill for oss som ønsker oss fast jobb i akademia.

Makt og ulikhet i en ytringskontekst
Begrepet akademisk ytringsfrihet muliggjør en diskusjon om aktuelle problemer som kanskje ellers ikke ville funnet sted. Akademikere har en sterk ytringsplikt, og deres ytringer er særlig viktige for en opplyst samfunnsdebatt. Men den største trusselen mot akademiske ytringer er ikke mangel på frihet, men mangel på trygghet.

Det var for eksempel åpenbart for nærmest alle at NTNU-rektor Anne Borg innsnevret den akademiske ytringsfriheten til sine ansatte da hun høsten 2023 gikk ut med en slags offentlig korreks av deres forskningsbaserte ytring. Men det går an å hevde at også ph.d.-studenten som vegrer seg for å uttrykke sin uenighet med veilederen, har et ytringsfrihetsproblem med rot i maktubalanse. Nettopp maktforholdene i akademia bør være med i en analyse av akademisk ytringsfrihet.

Som midlertidig ansatt kvinnelig filosof med ønske om fast jobb er selvsensur ikke bare nærliggende, men i min egen interesse. Jeg stiller allerede med dårligere odds, rent statistisk, og stereotypien «en vanskelig kvinne» er faretruende nærliggende.

Som for eksempel den gangen jeg hadde avtalt med en leder å undervise seminarene i filosofihistorie. Faglæreren ønsket å øke kvinneandelen på pensum, og det skulle skje i min del av faget (metafysisk filosofihistorie). Jeg (en kvinne) ville, som avtalt, fortsette å undervise om Aristoteles (en mann). Det endte med at en mannlig kollega fikk min jobb, fordi han hadde tid til å utvikle et undervisningsopplegg om Margareth Cavendish.

En kvinne kom altså inn på pensum, en nålevende kvinne i filosofi ble forbigått og fikk som resultat en svekket CV. Jeg ga meg i frykt for å bli stemplet som vanskelig. Det er slike regnestykker akademiske løsarbeidere ofte står overfor: Å fremstå som vanskelig har en større kostnad enn å miste en sjanse til undervisningserfaring.

Denne kalkylen får den midlertidige lektoren til å holde munn når timeantallet kuttes, mens arbeidsmengden forblir den samme, eller får ph.d.-studenten til å fortie faglig uenighet med veilederen. En institusjonalisert maktubalanse kombinert med utrygge ansettelsesforhold gjør at det er i individets egeninteresse å holde kjeft, både i faglige og administrative spørsmål. Nøkkelen til neste semesters lønnsslipper ligger tross alt hos dem man eventuelt er uenig med.

Institusjonalisert trynefaktor
For doktorgradsstudenter og postdoktorer settes disse utfordringene på spissen i veilederforholdet. En doktorgradsstudent er mange steder i praksis en akolytt, en underordnet av én enkelt akademiker. Veilederne får ikke opplæring i å veilede og kikkes ikke i kortene. Veilederens akademiske frihet er med andre ord vel ivaretatt. Professorens vurderinger av studentens egenskaper og arbeidsevne, som selvsagt påvirkes av personlig kjemi og andre menneskelige faktorer, er avgjørende for studentens fremtid.

Samtidig har veilederen lite ansvar dersom studenten, etter hennes vurdering, ikke blir klar for disputas på normert tid. Det er den midlertidig ansatte som ender med å jobbe gratis for å ferdigstille prosjektet. Det er i ph.d.-studentens interesse å ferdigstille doktorgraden – å klage på veiledningen har ingenting for seg.

Alle midlertidig ansatte er prisgitt sine veiledere, fagfeller og instituttledere for å få støtte til søknader, anbefalingsbrev og fremtidige jobbmuligheter. For i akademia praktiseres fortsatt anbefalingsbrev for vitenskapelige stillinger og finansiering – en lovprisningssjanger som for lengst er tilbakelagt i resten av arbeidslivet. Brevene skal forsikre folk som ikke kjenner deg, om at du er en hyggelig person, mer intelligent og hardtarbeidende enn de fleste og vel verdt å ansette.

Som min tidligere mentor uttrykte det: «Ansettelser i akademia er som ekteskapsinngåelser. Du blir en del av kollegiet for livet.» Av den grunn ble jeg for eksempel rådet til å slette mine sosiale medier hvis det fantes spor av noe kontroversielt der. Hvis jeg ville ha jobb, altså.

I akademia er med andre ord trynefaktor en akseptert og institusjonalisert del av ansettelsesprosessene.

Akademisk prekariat – en hemsko for den akademiske ytringsfriheten
Så hvordan kan vi oppsummere vilkårene for ytringsfriheten på akademias grasrot? Flere sider ved organiseringen av akademia gjør at det ikke er i egeninteressen til mange av dem som jobber der, å holde ytringsfrihetsfanen høyt. Løsningen på det må være å gi flere mindre å tape på å gi sitt besyv med, i faglige og ¬administrative spørsmål og i arbeidslivsspørsmål.

Slik det er nå, begrenses den akademiske ytringsfriheten, eller i alle fall ytringslysten, av universitets- og høyskolesektorens sterke hierarkier, formelle og uformelle maktstrukturer, kombinert med utrygge arbeidsforhold for mange ansatte. De som hevder seg i akademia, har ofte gjort store personlige og økonomiske investeringer i å tilegne seg sin fagkompetanse og har mye å tape på å være «vanskelige».

Situasjonen kan bare bedres ved strukturelle og institusjonelle grep. For eksempel kan man strupe instituttenes muligheter til å velte kostnaden ved et varierende behov for arbeidskraft over på arbeidstakeren og sørge for flere faste og hele stillinger. Institusjonene må ta ansvar for bevisstgjøring om maktstrukturene og opplæring i saklig uenighet for alle ansatte.

En god start for både politikere og UH-sektoren er å anerkjenne at et utrygt arbeidsliv ikke gir den beste avkastningen på den kunnskapsproduksjonen skattebetalerne har investert i. Hvis forskere anser omkostningen ved å uttrykke uenighet som for stor, taper alle.

En fortelling om at jeg ikke bidrar til å bygge min egen akademiske ytringskultur fordi jeg setter «fravær av ubehag» høyere enn «frihet og ytringsmot» , bidrar med lite. I den grad jeg har sensurert meg selv, er det snarere fordi jeg som tobarnsmor med hund, bil, huslån og studielån ikke kan servere frihet og ytringsmot til middag.