Frihet til å formidle

Våren 2015 meldte jeg meg opp til et emne ved Universitetet i Oslo som skulle forandre livet mitt. Det var siste året på bachelorstudiet, og jeg hadde begynt å tvile på valget om å studere kjemi og biologi. Var det egentlig her jeg hørte hjemme, blant formler og reagensrør? Jeg hadde ikke skrevet annet enn labrapporter de siste to årene. Blitt en racer på tørre, konsise setninger. Så møtte jeg opp til forelesning i MNKOM3000, et kurs i vitenskapsformidling for realfagsstudenter. Snart oppdaget jeg en helt ny måte å skrive om faget mitt på.

Å formidle, lærte jeg, handler om å fortelle en god historie. Vi må lete etter bilder og skape scener leseren kan se for seg, bygge opp en spenning i teksten. Hvorfor er temaet jeg vil formidle, spennende og relevant for leseren? Da jeg stilte meg selv dette spørsmålet, ble jeg nyforelsket i faget mitt. Formidling ble parterapi for mitt skrantende forhold til biokjemi. Jeg skrev ustanselig: først populærvitenskapelige artikler, senere en bok.

Mens cellene i masterprosjektet mitt ventet i inkubatoren, snek jeg inn en halvtime eller to til å skrive om bananfluens utvikling eller fosterets første hjerteslag. Jeg fikk skrivestipend fra NFFO og sluttet i deltidsjobben. Hver søndag satte jeg meg på biblioteket og fylte nettleseren med morkaker og mikroskopbilder. Manuset vokste, og tre år etter at jeg hadde tatt formidlingskurset, kom min første bok, Det første mysteriet. Historien om deg – før du ble født.

Da jeg fikk muligheten til å fortsette med en doktorgrad i cellebiologi, takket jeg ja. Jeg trivdes så godt med det jeg holdt på med. Likevel begynte jeg raskt å tvile på valget mitt. Jeg fikk stadig flere forespørsler om å holde foredrag og formidle på radio og TV, men også stadig dårligere samvittighet. Hvordan skulle jeg få tid til å gjøre eksperimentene mine, skrive akademiske artikler og forberede meg til undervisning samtidig? Pliktene begynte å hope seg opp, og arbeidspresset var større enn under masteren. Et halvt år inn i doktorgraden var jeg godt kjent med den umulige kabalen akademikere må få til å gå opp.

Formidling er ifølge loven en av universitetets hovedoppgaver, sammen med forskning og undervisning. Likevel opplevde jeg det mer som et hobbyprosjekt. Veilederen min ønsket seg framgang i eksperimentene, instituttet trengte seminarledere og labveiledere. Å formidle var nesten for gøy til å være en plikt, og det var ingen som ba meg om å gjøre det.

I tillegg kjente jeg på en murrende frykt: Var jeg for ung og uerfaren til å uttale meg om store, kompliserte tema? Forenklet jeg for mye? Ville folk tenke at jeg er mer opptatt av PR enn av å være en god forsker?

Selv om loven var på min side, ventet jeg på at en mer etablert forsker skulle arrestere meg eller råde meg til å slutte. Til slutt ble responsen helt annerledes enn fryktet: Kollegaene mine kom på boklansering, og instituttet ga meg en formidlingspris. Jeg begynte å komme for sent til laboratoriet på fredager for å sitte i panelet til Abels tårn på NRK P2, med god samvittighet.

Samtidig vet jeg at mange forskere ikke opplever det på samme måte. Når de prioriterer radiobesøk, kronikker eller foredrag, blir de møtt med skepsis og mistenksomhet. Og hva skjer om de uttaler seg om kontroversielle tema eller stiller spørsmål ved måten de akademiske institusjonene våre er organisert på? Hadde jeg ikke fått den støtten jeg fikk, ville jeg nok ikke skrevet to bøker til. Eller kanskje jeg hadde fortsatt å skrive, men sluttet som akademiker. For jeg var lenge i tvil om jeg skulle fortsette.

Formidling er nemlig en risikabel aktivitet å bruke tid på i en akademisk karriere. Ifølge forskning fra NIFU er det vitenskapelige publikasjoner og undervisning, men ikke formidling, som teller for å få en fast stilling i akademia.¹ Akademikere bør derfor heller satse på lite risikable forskningsprosjekter som raskt leder til publikasjoner, enn å skrive bøker.

Tilsynelatende er alle enige om at formidling er viktig. Universitetsledelsen nevner det i festtaler, hver nye statsråd skynder seg med å si: Forskerne må formidle mer. Skal vi bygge opp en god formidlingskultur ved universitetene, må vi sørge for at forskerne som ønsker å formidle, både får tid og støtte til å gjøre det. Da holder det verken med festtaler eller lovfesting. Vi må belønne formidling i ansettelsesprosesser og når vi tildeler forskningsmidler. Akademikere må kunne prioritere formidling uten å gamble med karrieren.

Det er også viktig at vi får flere faste stillinger og mer langsiktig finansiering i akademia. De fleste unge akademikere er ansatt i midlertidige stillinger som varer i to til fire år. Da er det en dårlig strategi å bruke tid på å debattere kontroversielle tema, særlig hvis meningene går imot det ledelsen står for. En ung akademiker må alltid tenke på hvordan man kan gjøre seg populær hos neste arbeidsgiver og sikre seg en ny kontrakt. Men om ingen unge forskere har mot og frihet til å utfordre etablerte sannheter, har vi mye å tape. Vi trenger plass til helt nye ideer i møte med store utfordringer som natur- og klimakrisen.

I tillegg må vi sørge for at forskerne har både mot og ferdigheter til å begynne med formidling. For min del var det helt avgjørende at jeg begynte tidlig og lærte meg formidlingsgrep allerede som bachelorstudent. Jeg hadde ikke så mye å tape og tenkte ikke for mye på normer og hierarkiske strukturer.

De siste årene har jeg hatt gleden av å undervise i det samme formidlingskurset som jeg selv tok. Oppgaven de fleste gruer seg mest til, er å skrive kronikk. Å mene noe i offentligheten er skummelt. Men når studentene blir oppmuntret av lærere og andre deltagere på kurset, begynner de å stole på sin egen fagkunnskap. Til slutt tør de å kaste seg inn i kontroversielle debatter om GMO, kjernekraft og klimaendringer. Og hvis kommentarfeltet blir voldsomt, står vi klare til å støtte hverandre. En slik kultur trenger vi i hele akademia, blant studenter, nyansatte og etablerte professorer. Å tilby opplæring i formidling til studentene er et viktig steg mot dette målet.

Jeg er sikker på at det finnes forskere der ute som kunne blitt fantastiske formidlere, om de bare hadde hatt tid, mot og støtte til å starte. Mange forskere sitter på verdifull kunnskap vi har brukt mye tid og skattepenger på å innhente, men som aldri finner veien ut av universitetskorridorene. Samfunnsdebatten mister viktige, faglig begrunnede argumenter når forskerne ikke formidler. I tillegg tror jeg akademikere som sprer begeistring for faget sitt, er med på å bygge opp tillit til forskningen. Vi trenger flere fagpersoner i offentligheten som befolkningen har en tilknytning til og stoler på.

Formidling er en kilde til faglig inspirasjon og glede. Men jeg har også oppdaget at jeg får overraskende stor bruk for det i forskningen. Å drive med bred faglig formidling er ikke bare en tidstyv, men en anledning til å lete etter nye sammenhenger og perspektiver. En rar, rullende alge jeg leste om som research til ny bok, ble plutselig relevant i arbeidet med en vitenskapelig artikkel. Og all tiden jeg brukte på å lese meg opp på tidlig fosterutvikling, er nyttig nå som jeg dyrker stamceller for å lage miniatyrlevere i mitt postdoktorprosjekt.

Sakte jobber jeg med å gi meg selv tillatelse til å formidle, uten dårlig samvittighet. Det er mulig jeg spiller kortene mine helt feil. Jeg vet fortsatt ikke hvor jeg står når kontrakten min løper ut. Men jeg kommer til å fortsette å framsnakke formidling og heie på de forskerne som bruker tid på det. Så håper jeg at de som har makt til å endre ansettelsesforholdene og dele ut penger, gjør det samme.