– Hei, Kaja! Du er oversetter. Føler du deg oversett?
Hadde du spurt meg for et par måneder siden, hadde jeg kanskje sagt ja, men nå har det faktisk vært litt oppmerksomhet i forbindelse med at jeg har oversatt Gabriel García Marquéz’ siste verk Vi ses i august, som kom ut over hele verden i mars. Og så er jeg selvsagt beæret over å bli innlemmet i Prosas nye oversetterspalte! Det er sånn oversetterlivet er: Det kan være stille og fredelig i lang tid, og så, plutselig, får man oppdrag som genererer både ris og ros, nysgjerrighet og nye oppdrag.
– Du oversetter fra flere språk. Hvilket er mest krevende, og hvilket er mest interessant?
Oversettelse er alltid krevende, og alle språk er interessante. Men utfordringene varierer fra språk til språk: Engelsk kan være krevende fordi det sniker seg så mange anglisismer inn i det norske språket at man blir fullstendig blind for dem – og som oversetter er man jo også en slags «språkets vokter», blant annet på det området. Svensk er krevende fordi det er såpass likt norsk, men samtidig ikke, så der er det mange lumske fallgruver. Spansk og portugisisk – iberoromanske språk, som det heter – er faget mitt og der jeg føler meg mest hjemme. Men samtidig er det også innenfor disse språkene det er størst variasjon. For eksempel kan samme frukt ha ti forskjellige navn avhengig av hvilket spanskspråklig land man befinner seg i, og det samme portugisiske ordet eller uttrykket kan bety noe helt annet i Brasil enn i Portugal.
– I 2022 oversatte du “For en ny radikal opplysningstid” av den spanske filosofen Marina Garcés. Kan du fortelle kort hva boken handler om?
Det er en tilnærmet umulig oppgave for en skarve oversetter, men jeg prøver. Garcés’ essay er en form for samtidsfilosofisk kampskrift hvor hun tar til orde for en ny radikal opplysningstid som en måte å bekjempe godtroenhet på, og som et svar på det hun kaller «den posthume tilstand», som hun mener er det menneskeheten nå befinner seg i. Mens opplysningstiden på 1700-tallet dreide seg om å se fremover gjennom å fremme vitenskapen, fornuften og fremskrittet, bør den nye radikale opplysningstiden ifølge Garcés gi mennesket verktøy for å håndtere vårt her og nå, denne posthume tilstanden. Hun mener humanvitenskapene kan brukes som en måte for mennesket å håndtere dagens store utfordringer på, som klimakrisen, teknologiens fordummende overtak på mennesket og dets intelligens, konspirasjonstenkning osv.
– Det gikk jo bra! Hva kan Garcés fortelle oss om den akademiske frihetens vilkår i dagens samfunn?
Jeg oppfatter blant annet Garcés’ essay som en oppfordring til mennesket om å ta eierskapet til kunnskapen tilbake, tenke kritisk og og bruke kunnskapen fornuftig og produktivt for å håndtere de utfordringene vi står overfor. En av de åpenbare utfordringene hun er inne på, et tema som bare er blitt mer aktuelt siden essayet ble skrevet i 2017, er den kunstige intelligensens inntog kombinert med den overveldende mengden av kunnskap – en farlig kombinasjon som ifølge Garcés gjør oss til «dumme mennesker i en intelligent verden». Andre utfordringer hun nevner, er segmenteringen av mottakerne av kunnskap og informasjon i alder, opprinnelse, sosial status osv. Garcés er også inne på utfordringene ved selvsensur innen akademia, som nå litt populært og flåsete blir kalt «woke». Nok et tema som bare har økt i aktualitet siden essayet ble skrevet.
– Filosofiske tekster på andre språk kan inneholde nye begreper eller begreper som ikke finnes på norsk. Kan du trekke frem et eksempel fra boken der du måtte danne et nytt begrep?
Ah, endelig et spørsmål der jeg føler meg litt mer på hjemmebane! Teksten inneholdt mengder av denne typen utfordringer. Ett eksempel er begrepet «solutionism» (av Garcés oversatt til «solucionismo» på spansk), som jeg valgte å oversette til «løsningsideologien». For å komme frem til det, måtte jeg så klart sette meg inn i hva dette var for noe. Jeg kunne valgt en enkel «løsning» (sic!) og fornorsket det opprinnelige begrepet, altså til «solusjonisme», men etter diskusjon med blant annet min uunnværlige språkvasker Kjersti Velsand, kom jeg frem til at «løsningsideologien» var noe en norsk leser ville få mer informasjon og mening ut av. Andre begreper jeg strevde en del med, var «interpassivitet» og «universalitet». Det siste gikk igjen flere steder, og jeg brukte lang tid både på å forstå innholdet i det og avgjøre om man faktisk kan bruke ordet på norsk. På det tidspunktet jeg jobbet med oversettelsen, fantes det nemlig ikke som noe norsk oppslagsord. En krevende situasjon, men det er også da man som oversetter har mulighet til å påvirke det norske språket og rett og slett introdusere nye ord og begreper.
– Hva sier Garcés om «kritikkens» rolle, og er det noe i det et tidsskrift som Prosa bør ta til seg?
Garcés refererer i flere omganger til Encyclopédie Françaises definisjon av begrepet «kritikk». Herfra trekker hun frem følgende sitat, som jeg synes sammenfatter noe av essensen i essayet, og som kan være noe å filosofere over for Prosa-redaksjonen også: «Godtroenheten er de uvitendes skjebne; den bevisste vantro tilhører de halvt vise; den metodiske tvilen de vise.»
– Takk! Tiden vil vise hvordan det går med det.
