Mennesker oversetter, maskiner kalkulerer

KI er en disruptiv teknologi som har skapt panikk blant oversettere over hele verden. I land vi kan sammenligne oss med – fremfor alt Sverige og Danmark – er det nå mange oversettere som språkvasker KI-oversatte manus for en tredjedel av lønna, såkalt etterredigering. Ifølge leder av Dansk Oversætterforbund, Juliane Wammen, dreier diskusjonen mellom forlagene og Dansk Oversætterforbund seg nå mer om oversetternes rolleforståelse, enn om selve teknologien.¹

Vi oversettere elsker yrket vårt. Vi har ulike bakgrunner, men fellestrekket for mange er at vi har inngående kunnskap om minst ett annet lands kultur, og gjerne har bodd, eller bor, i utlandet i lengre perioder. Vi som til nå har kunnet leve av å oversette, legger all vår språklige og kulturelle kompetanse, alle våre erfaringer og oss selv ned i arbeidet med å oversette, eller med å være oppfinnsomme i rommet mellom språkene, slik Hannah Arendt uttrykte det.

Og hva er det som skjer i dette rommet? Det første vi oversettere gjør når vi gir oss i kast med en ny bok, er å lese og lytte oss frem til forfatterens stil og stemme. Oversettelse er en utpreget mellommenneskelig handling. KI-genererte oversettelser kan derimot ikke beskrives som noe annet enn stumme oversettelser, resultater av en enveisprosess. De er rent matematisk og statistisk begrunnet og har ingenting de ønsker å formidle til leseren.² KI-genererte oversettelser står i motsetning til prosessene som bidrar til at språk skaper mening og gir innsikt.

Oversetternes største frykt er at KIs grove gjengivelser av en kildetekst vil bli akseptert som en språklig standard som er bra nok. Bra nok for forlagene, og bra nok for leserne.

Språkfølelse er skjørt. Forurensingen de KI-genererte forslagene representerer, forringer etterredigerernes språkfølelse. Oversettere som har gjort seg denne erfaringen, forteller at jo mer de marinerer seg i KIs språkverden, jo mer aksepterer de den.

Oversetterens skole
Oversetternes kunnskap oppstår ikke i et lufttett rom. Samarbeidet mellom oversetteren, redaktøren og språkvaskeren er oversetterens skole. Oversettelse er i seg selv et forskningsfelt, og oversetteren skriver seg alltid inn i en tradisjon. Hvor skal denne utvekslingen og opplæringen finne sted, hvis ikke i forlagene?

Norske forlag som nå eksperimenterer med KI, har ikke tatt inn over seg at det å omdefinere oversettere til etterredigerere også innebærer en risiko for dem selv. Det er ikke bare oversetterne som risikerer å miste jobben, forlagene risikerer også å miste oversetterne.

Oversetterøkonomien består typisk av både krevende og enklere litteratur. Hvis KI overtar de enklere titlene, vil oversetterne få færre, mer tidkrevende og dårligere betalte oppdrag. Dette kan føre til at flere forlater yrket og færre velger det.

Næring til det norske språket
En oversetters oppgave strekker seg ut over bare å vedlikeholde og anvende det eksisterende ordforrådet. Oversettere finner opp nye ord i tilfeller der målspråket ennå ikke har noen, og bidrar dermed til å berike språket. Ikke minst kan sakprosaoversettere være med på å sikre flere norskspråklige lærebøker av høy kvalitet, i en UH-sektor der engelskspråklige lærebøker brer seg.

På gode dager tenker jeg at KI vil få begrenset innflytelse på litterær oversettelse. Jeg tror at litteratur der stil, vidd og flertydighet spiller en rolle, fortsatt vil forutsette at det er et menneske som overfører teksten fra det ene språkområdet til det andre. Mange tror at KI-modellene vil bli bedre til å oversette litteratur hvis vi bare mater dem med enda flere og bedre tekster. Jeg slutter meg til den svenske forfatteren Emma Karinsdotter, som peker på at det i så fall er helt andre ting vi må trene språkmodellene på: følelser og opplevelser, verdensvisdom og livserfaring, fleksibilitet, sensitivitet, omtanke og assosiasjoner, tålmodighet, omsorg, dømmekraft og fornuft, empati, lojalitet, etikk og moral – for ikke å glemme berøringssans, språkfølelse og musikalitet, mistenksomhet og skepsis, fantasi, humor og kreativitet. Og en stor porsjon yrkesstolthet.

En politisk handling
Oversettelse blir ofte fremstilt som en helt utvetydig aktivitet der oversetteren holder seg fullstendig i bakgrunnen. Men det å oversette en tekst, det å gjøre den tilgjengelig for mennesker som ikke kan lese originalspråket, er i høyeste grad en politisk handling. Hvilke titler forlagene velger å oversette, hvilke titler staten kjøper inn og skribentorganisasjonene gir stipender til, viser hvilke forfattere vi mener det er verdt å vite om og lese. Beslutningen om hvem som skal oversette en tekst, kan også ha politiske konsekvenser.

Vi bor i en del av verden der det er fort gjort å glemme at litteratur er politikk, men vi glemmer ikke attentatene på Salman Rushdie, hans norske forlegger, og både hans japanske og italienske oversetter. Både forfattere, lesere og oversettere er potensielle politiske trusler.

Den som kan kontrollere hva folk leser, kan kontrollere en befolkning. Vi forbyr ikke bøker i vårt politisk stabile og trygge Norge.³ Vi verner om ytringsfriheten og vet at lesing kan både stabilisere og destabilisere et samfunn. Derfor er det heller ingen tvil om at lesing – eller mangelen på lesing – kan sløve et samfunn og gjøre det mindre opplyst. Dessuten vet vi at generativ KI er forutinntatt og matet med holdninger vi neppe ønsker å reprodusere i oversettelsene vi utgir.

Generativ KI må brukes med største varsomhet. I sin siste bok Nexus⁴ påpeker Yuval Noah Harari følgende: «Fremveksten av denne ubegripelig fremmede intelligensen undergraver demokratiet. Generativ KI er ikke et verktøy, men en aktør.»

Ønsker vi å bevare det stabile samfunnet vi lever i, må vi ikke la denne disruptive aktøren få styre kulturpolitikken. Det norske litterære systemet, bestående av de tre hovedpunktene 1) direkte og indirekte statlig støtte til alle ledd i det litterære kretsløpet, 2) kollektive ordninger og 3) gjensidig forpliktende, kollektive avtaler mellom alle partene i systemet, gir oss gode forutsetninger til å påvirke fremveksten og bruken av generativ KI. Vi må ta forlagenes dårligere økonomi på alvor, men aldri slutte å kommunisere hvor skoen trykker på vegne av ytringsfriheten og demokratiet, og på vegne av yrkesgruppen vår ⁵.

Bruk naturlig intelligens!
Det er viktigere enn noensinne å ta vare på og styrke det gode litteratursystemet og de gode litteratur- og språkpolitiske virkemidlene vi har. La oss begynne med å inkludere voksne i den nasjonale leselyststrategien og bedre litteraturkritikkens kår.

Kanskje vi bør opprette en ordning lik bibliotekvederlagsordningen, som skal stimulere til skapning av nye åndsverk og kompensere for konkurransen med KI-skapte verk? Hvis det offentlige bruker opphavsrettslig beskyttet materiale til noe som gjør at vi oversettere ikke lenger kan leve av det vi driver med, må det ordninger på plass som kan demme opp for inntektsbortfallet.

EUs KI-forordning trer i kraft i år. Artikkel 50 lovfester: «KI som interagerer direkte med mennesker eller ‘intellektuell eiendom’ skapt av KI, må merkes som sådan.» Dette er vel og bra. Og jeg er fristet til å foreslå andre tiltak som at KI-oversatte verk må unntas fra innkjøpsordningen og ikke motta stipender, men alle disse tre tiltakene – og det faktum at KI nå vil bli integrert i Microsoft Word – krever en rigg som kan fastslå hvorvidt en tekst er KI-generert eller ikke. Kan vi forvente en løsning fra Brussel?

Forskningsjournalisten Bjørn Vassnes, som nylig utga den øyeåpnende boken KI. Den menneskelige faktor (Cappelen Damm, 2024), peker på at det er hva og hvordan vi bruker KI, det handler om. Kunstig intelligens må iallfall ikke få slippe til i kunsten, skriver han. Og er det noen som på noe som helst tidspunkt i historien har ønsket seg mindre kreativ skriving og mindre kreative oversettelser?

Det er i den retningen vi styrer dersom vi slipper generativ KI til i de kreative prosessene. Kunsten må vi alle hegne om.

Teksten er en bearbeidet versjon av en appell Merete Franz holdt på Sakprosafestivalen på Litteraturhuset i Oslo, 26. oktober 2024.