I 1809 ble Wilhelm von Humboldt (1767–1835) tildelt oppdraget med å reformere den prøyssiske utdanningssektoren. Bakteppet var nederlaget i kampen mot Napoleons tropper tre år tidligere. Preussen måtte gi fra seg store landområder og mistet i denne sammenhengen seks av sine åtte gamle universiteter. Selv om staten frem til da hadde hatt relativt mange universiteter, var de stort sett utformet etter umoderne prinsipper fra middelalderen, og universitetet som institusjon hadde få tilhengere.
Mange mente at det var på tide å erstatte dem med spesialskoler og akademier. I tillegg var det stor uenighet i prøyssisk politikk og offentlighet rundt hvilken funksjon utdanning egentlig skulle ha. Enkelte prominente stemmer mente at målet med utdanning skulle være å gi statens borgere kunnskapen og egenskapene de trengte for å utøve yrker som bidro til statens velferd. Andre mente derimot at utdannelse først og fremst skulle styres etter et humanistisk mål, og at yrkesutdannelsen skulle være innlemmet i allmenndannelsen.
Humboldt bygget videre på ideen om allmenndannelsen som hovedmål og argumenterte allerede i 1792 for en modell der yrkesutdannelse og en mer idealistisk form for dannelse skulle forenes. Ifølge Humboldt var det statens oppgave å sørge for et institusjonelt rammeverk der mennesker får utvikle sin tankeevne og sine ferdigheter, og slik blir i stand til å tre inn i statens rekker som aktive borgere. For Humboldt var altså forholdet mellom det dannede subjektet og den nyttige, aktive statsborgeren på ingen måte et motsetningsforhold – snarere tvert imot.
Denne overbevisningen ble sentral da han tok fatt på prosessen med å grunnlegge og utforme Berlins første universitet. Utgangspunktet var ikke enkelt, med en utbredt skepsis mot universitetsformen ledsaget av allmenn krisetid. Samtidig banet krisen vei for endring. Som en reaksjon på nederlaget mot Frankrike satte kong Fredrik Wilhelm 3. i gang en rekke storstilte forandringer på politisk, sosialt og kulturelt nivå. Disse forandringene skulle resultere i det som senere ble kalt de prøyssiske reformene, og de skapte rom for den type vitenskapelig nytenkning som Humboldt stod for.
I forbindelse med grunnleggingen av Berlins første universitet skrev Humboldt manuskriptet «Om den indre og ytre organiseringen av høyere vitenskapelige institusjoner i Berlin». Teksten tar for seg spørsmål om vitenskapens vesen og hvordan staten kan legge til rette for fri og levende forskning. Her er han spesielt opptatt av at det skal innføres tydelige begrensninger for statlig inngripen i vitenskapelig virke. Teksten tematiserer også den indre organiseringen av vitenskapelige institusjoner, og forholdet mellom disse institusjonene og skolen.
Noen av Humboldts begreper kan virke fremmede i en moderne, norsk kontekst. Han beskriver blant annet vitenskapens «ånd» (Geist) som noe som driver vitenskapelig virksomhet både på individuelt og kollektivt nivå. Denne «ånden» kan forstås som en fornuftens kraft, noe som strømmer gjennom individer og institusjoner som er åpne for vitenskapen i dens reneste form, men også som et tankesett og en spesifikk tilnærming til vitenskapelige spørsmål.
Videre var Humboldt opptatt av skillet mellom universitetene og akademiene. På Humboldts tid var akademiene løst organiserte fellesskap der man hovedsakelig beskjeftiget seg med individuell forskning og ulike former for samarbeid, mens universitetene hadde et tydeligere samfunnsoppdrag gjennom undervisningen som foregikk der. Det var nettopp denne undervisningen – utvekslingen mellom forskere og studenter – som i aller størst grad hadde bidratt til utviklingen av tysk vitenskap, ifølge Humboldt.
Disse tankene beredte grunnen for det vi i dag kjenner som Humboldt-universitetet i Berlin, og har også hatt stor innflytelse på utformingen av de moderne universitetene i vestlige land. Humboldts idealer danner grunnlaget for vår forståelse av vitenskapens formål og akademisk frihet den dag i dag.
Kilder:
Casper, G. (2000/2001). Die Idee einer Universität. Wie eine „strukturierte Anarchie“ Gutes hervorbringen kann, Jahrbuch, Wissenschaftskolleg zu Berlin.
Haase, S. (2022). Humboldt und die Berliner Universität. I Berghahn, C. (red.) Wilhelm von Humboldt-Handbuch. J.B. Metzler, Stuttgart (s. 362–368).
