Om den indre og ytre organiseringen av høyere vitenskapelige institusjoner i Berlin

Forestillingen om høyere vitenskapelige institusjoner som et høydepunkt der alt som har umiddelbar påvirkning på nasjonens moralske kultur, forenes, beror på at disse institusjonenes mål er å befatte seg med vitenskapen i ordets dypeste og videste forstand, og å gi den videre som et materiale for åndelig og etisk dannelse – et materiale som har blitt forberedt mot dette målet, ikke med overlegg, men fordi det ligger i vitenskapens vesen.¹

På det indre plan består institusjonenes vesen i å knytte den objektive vitenskapen sammen med den subjektive dannelsen. På det ytre plan består deres vesen i å knytte den avsluttede skolegangen sammen med det begynnende selvstendige studiet, eller snarere i å utløse overgangen fra det første til det siste. Men det er vitenskapen som skal være i hovedfokus. Og slik den fremstår her, i sin rene form, forstås den riktig av seg selv og generelt, til tross for enkelte avvik.

Ettersom disse institusjonene kun kan nå sitt mål ved å forholde seg til den rene ideen om vitenskap, er ensomhet og frihet prinsippene som hersker i deres kretser. Videre blomstrer den menneskelige ånds virke kun i samvirke, og det langt ifra kun i den betydning at én forsker kan tilføye det en annen mangler. Det handler heller om at den enes arbeid begeistrer den andre, og at den allmenne, opprinnelige kraften, som hos enkeltindividet kun skinner alenestående eller avledet, blir synlig for alle. Derfor må den indre organiseringen av disse institusjonene være av en slik karakter at de skaper og nærer et uavbrutt samvirke, som stadig gir nytt liv til seg selv, samtidig som det forblir utvungent og uten et konkret mål.

Et annet særtrekk ved høyere vitenskapelige institusjoner er at de alltid behandler vitenskapen som et problem som fortsatt ikke er helt løst, og dermed befinner de seg hele tiden i en forskende tilstand. Dette står i motsetning til skolen, som kun tar for seg og lærer bort avsluttet og vedtatt viten. Forholdet mellom læreren og elevene er altså betydelig annerledes ved de vitenskapelige institusjonene enn i skolen.

Læreren tjener ikke elevene, alle tjener vitenskapen. Lærerens virke henger sammen med elevenes samtid, og uten elevene ville han ikke lykkes. Hvis de ikke samlet seg rundt ham, ville han måtte oppsøke dem for å komme nærmere sitt mål. Læreren nærmer seg målet nettopp gjennom forbindelsen mellom den kraften som er innøvd i ham – og som derfor gjerne er en mer ensidig og mindre levende kraft – og den svakere og fremdeles uforpliktede kraften som modig spriker i alle retninger.

Det man altså kaller høyere vitenskapelige institusjoner, på alle måter løsrevet fra staten, er rett og slett menneskenes åndelige liv, det vil si den ytre ro eller indre streben som fører til vitenskap og forskning. Også uten disse institusjonene ville noen valgt å gruble og samle kunnskap for seg selv, andre ville knyttet seg til menn i samme alder, og andre igjen ville skapt en krets av yngre mennesker rundt seg. Staten må forbli tro mot denne malen i forsøket på å sammenfatte det i seg selv ubestemte og på mange vis tilfeldige virket i en mer definert form. Den må sørge for

1) å ta vare på virksomheten i dens livligste og sterkeste levende form
2) å ikke la virksomheten synke ned på et lavere nivå; skillelinjen mellom den høyere institusjonen og skolen (ikke bare den allmenne teoretiske, men også i særlig grad den mangfoldige praktiske) må holdes ren og tydelig

Staten må alltid være klar over at den egentlig ikke har, eller kan ha, noen påvirkning på dette. Den må videre være klar over at den i grunn alltid er en hindring når den blander seg, at det hele ville gå uendelig mye bedre uten den, og at den alltid skal agere på en slik måte:

• at nå som det jo en gang er slik at det i samfunnet for øvrig må finnes ytre rammer og midler for ethvert mer eller mindre utbredt virke, så er det statens plikt å skaffe disse til veie også for vitenskapelig aktivitet
• at det ikke kun er måten staten fremskaffer disse rammene og midlene på, som kan vise seg å skade sakens vesen (det at staten i det hele tatt overfører slike ytre rammer og midler til noe helt fremmed, vil nødvendigvis alltid ha en negativ innvirkning, og vil føre til at det åndelige og høyverdige dras ned i den materielle og mindreverdige virkeligheten)
• at staten derfor først og fremst alltid skal ha vitenskapens indre vesen for øye, slik at den kan gjøre godt igjen det som den, riktignok uten å være skyld i det selv, har fordervet eller forhindret

Selv om dette bare er å se samme sak fra en ny side, vil fordelene av en slik fremgangsmåte bli åpenbare i resultatet, ettersom staten vil være mer beskjeden i sin inngripen når den betrakter saken på denne måten. Det er også slik at en teoretisk uriktig oppfatning alltid vil straffe seg, uansett hva man måtte si og mene, ettersom det ikke finnes noe virke i staten som er rent mekanisk.

På bakgrunn av dette er det lett å se at all indre organisering av de høyere vitenskapelige institusjoner avhenger av at man opprettholder prinsippet om å betrakte vitenskapen som noe som enda ikke har blitt funnet, og som aldri virkelig kan bli det, og at man uavbrutt søker nettopp denne formen for vitenskap.

Alt er tapt for evig tid idet man slutter å lete etter den egentlige vitenskapen, eller idet man innbiller seg at den, heller enn å måtte graves ut fra åndens dyp, kan samles opp i bruddstykker som så stilles på rekke. Alt er da tapt for vitenskapen, som vil forlate seg selv hvis dette foregår i lang tid. Selv språket vil den forlate, og la det bli liggende igjen som et tomt skall. Videre er alt tapt for staten. For vitenskapen både stammer fra og kan plantes inn i menneskets indre, og er det eneste som kan endre et menneskes karakter. Og det viktigste for både staten og menneskeheten er ikke kunnskap og prat, men snarere karakter og handling.

Det eneste man trenger å gjøre for å for alltid å unngå å havne på denne avveien, er å holde en trefoldig åndelig streben i live:

• Først og fremst må alt utledes fra et opprinnelig prinsipp (f.eks. skal forklaringene av naturen alltid forhøyes, fra det mekaniske til det dynamiske, så til det organiske og til sist til det psykiske).
• Videre må alt bygges opp mot et ideal.
• Til sist knyttes nevnte prinsipp og ideal sammen i en idé.

Dette må imidlertid ikke dyrkes frem, og det ville da heller aldri falle noen inn at det skulle måtte dyrkes frem blant tyskere. Tyskernes intellektuelle nasjonalkarakter har allerede denne tendensen, og man trenger kun å beskytte den fra undertrykkelse gjennom vold eller en eller annen form for antagonisme.

Ettersom enhver ensidighet må bannlyses fra de høyere vitenskapelige institusjonene, vil det være flere der som er fremmede for en slik åndelig streben eller til og med fiendtlig innstilt til den. I sin fulle og rene kraft kan bestrebelsen kun finnes i noen få individer, og den trenger kun å vise seg en gang iblant, her og der, for likevel å ha en utstrakt og langvarig virkning. Det som til syvende og sist alltid må gjelde, er at de som kjenner denne bestrebelsen, gjør det med aktelse, og at de som vil ødelegge den, holder seg unna.

Det er i filosofien og i kunsten at en slik streben i størst grad og på mest særskilt vis kommer til uttrykk. Det er ikke bare fordi filosofien og kunsten selv lett forfaller, men også fordi vi ikke kan forvente noe særlig fra disse feltene hvis deres ånd beveger seg over i kunnskapens andre grener på mangelfullt eller utelukkende logisk eller formalmatematisk vis.

Skulle imidlertid det å strebe etter ekte vitenskap endelig bli de høyere vitenskapelige institusjoners grunnprinsipp, trenger man ikke å bekymre seg for alt det andre. Da vil det ikke mangle på hverken enhet eller fullstendighet. Enhet og fullstendighet vil alltid søke hverandre, og begge vil automatisk rette seg mot den riktige formen for vekselvirkning. Her ligger hemmeligheten bak enhver god vitenskapelig metode.

Dermed vil ethvert krav fra institusjonenes indre være tilfredsstilt.

Hva angår det ytre ved institusjonenes forhold til staten og dens aktiviteter, er statens eneste oppgave å sørge for en rik (sterk og mangfoldig) åndelig kraft gjennom valget av de menn som skal ha sitt virke i institusjonene, og å sørge for deres frihet. Denne friheten er imidlertid ikke bare truet av staten, men også av institusjonene selv, som allerede er i gang med å omfavne én type tenkning mens de gjerne struper fremveksten av andre. Det er også statens oppgave å forebygge ulempene som kan oppstå her.

Det mest sentrale punktet vil være valget av menn til det vitenskapelige virket. Men de vil først kunne korrigere mangler når institusjonen som helhet har blitt organisert i individuelle deler.

Etter at denne inndelingen har funnet sted, er det viktigste som gjenstår, noen få, enkle retningslinjer for institusjonene, som riktignok vil være mer dyptgripende enn normalt. Også disse vil bare kunne diskuteres med hensyn til de individuelle delene.

Til sist må man ta hjelpemidlene med i betraktningen. Her kan det kun helt generelt bemerkes at det jo ikke er en haug med nedstøvede samlinger som skal betraktes som det viktigste, og at man ikke må glemme at hjelpemidlene til en viss grad bidrar til å gjøre ånden sløvere og forderve den. Derfor er det ikke gitt at det er på de rikeste akademiene og universitetene at vitenskapen vil behandles på det dypeste og mest åndelige vis. Det som imidlertid kan sies helt generelt om de høyere vitenskapelige institusjonenes forhold til statens virksomhet, gjelder disse institusjonenes forhold til skolen, og forholdet mellom vitenskapelig og praktisk liv.

Staten skal ikke behandle sine universiteter som gymnasier eller spesialskoler, og den skal ikke bruke sitt akademi som en teknisk eller vitenskapelig avlegger. I det store og det hele (og vi vil se nærmere på enkelte unntak som gjelder for universitetene lenger ned) skal ikke staten kreve noe fra universitetene i umiddelbar og direkte tilknytning til staten selv. Den skal snarere være drevet av en indre overbevisning om at hvis universitetene når sine endelige mål, når de også statens mål. Og da er det snakk om måloppnåelse fra et mye høyere perspektiv, der mye mer kan samles og helt andre krefter og virkemidler kan anvendes enn det staten selv ville evne å sette i sving.

På den annen side er det i all hovedsak statens plikt å organisere sine skoler slik at de på behørig vis arbeider for de høyere vitenskapelige institusjoners mål. Dette innebærer først og fremst at skolene har riktig innsikt i sitt eget forhold til de høyere institusjonene, og følger den hensiktsmessige overbevisningen om at det ikke er skolens rolle å foregripe universitetenes undervisning.

De skal heller ikke betrakte universitetene bare som en høyere skoleklasse, som et tilskudd – og et likeartet sådan – til skolene. De må forstå at overgangen fra skolen til universitetet utgjør et kapittel i ungdommens liv. Og hvis man lykkes, er dette et kapittel der skolen forbereder eleven – fysisk, moralsk, og intellektuelt – på å kunne overlates til friheten og selvstendigheten. Da vil han, frigjort fra tvang, ikke velge lediggang eller det praktiske liv, men bære med seg lengselen om å heve seg til vitenskapen, som frem til dette tidspunktet kun har blitt vist ham som noe utydelig og fjernt.

Skolens vei til dette punktet er enkel og grei. Den må kun ha den harmoniske dannelse av alle elevenes ferdigheter i tankene; skolen må utøve sin kraft rettet mot så få individer som mulig fra så mange sider som mulig. All kunnskap må plantes i sinnet på et slikt vis at det ikke er de ytre omstendighetene som gjør forståelse, viten og åndelig skapelse attråverdig, men heller sinnets indre presisjon, harmoni og skjønnhet. Med dette som hensikt, og for å forberede hodet til å bedrive ren vitenskap, er det først og fremst matematikken som skal tas i bruk, og det fra de aller første øvelsene av tankens evne.

Et sinn som blir forberedt på denne måten, kommer til å få grep om vitenskapen helt av seg selv, og selv med samme flittighet og talent vil de som har blitt forberedt på andre måter, ende opp med å grave seg ned i praktiske gjøremål, enten øyeblikkelig eller etter endt utdanning. Dermed gjør de seg ubrukelige også for praktiske oppgaver, eller de morer seg med bruddstykker av kunnskap, uten en høyere vitenskapelig streben.

Oversatt av Regine Rørstad Torbjørnsen