Er partiprogrammene klare?

I forkant av høstens stortingsvalg presenterer partiene sine politiske agendaer i tekstlig format. Partiprogrammene – også kalt «arbeidsprogram», «stortingsprogram» og tungekrølleren «stortingsvalgprogram» – staker ut kursen for de neste fire årene, men hva slags tekster er de egentlig? Hvem er de skrevet for, og hvilke retoriske og litterære virkemidler benytter de seg av?

Jeg har vurdert disse tekstene fra to parallelle perspektiver. Som litteraturkritiker ser jeg på språket og strukturen i programmet. Samtidig inntar jeg en søkende velgers posisjon og åpenhet for argumenter. Hvem overbeviser, og hvordan?

Politikerspråket
I mars kunne vi lese i NRK om Andrea som meldte seg ut av Arbeiderpartiet fordi hun møtte et «diskriminerende» språk og vegra seg for å ta ordet på medlemsmøter. Andrea er åpen om at hun har lese- og skrivevansker, men også jeg, som er litteraturviter, har opplevd det hun beskriver. Da jeg blei aktiv i Rødt etter mange år som anonymt medlem, sleit jeg med å henge med på medlemsmøter. At engasjerte nykommere drister seg inn i politikkens indre sjikt – om enn på det lokale grasrotnivået – bør være drømmen for alle som kjemper for et partis overlevelse og framgang. Kommunikasjonsutfordringene vitner imidlertid om politikkens flerspråklige skvis. Partifeller med lang fartstid benytter en yrkesmessig shorthand, og det er lett å glemme at for sjøl den mest ideologisk overbeviste sosialisten eller liberalisten kan språket virke fremmedgjørende.

Under punktet «møtekritikk» på mitt første møte i lokallaget etterspurte jeg mer inkludering, hvorpå styret bøyde seg i god, gammeldags sjølkritikk for innforståttheten – det vi kan kalle «stammespråket». Egentlig er det jo førsteprioritet for et parti å kommunisere politikken på en forståelig og overbevisende måte utad. Dette kan vi kalle «valgkampspråket», som har underkategorier blant annet i form av fengende slagord, mediesnutter (hva du får sagt i dine tildelte minutter på Debatten eller i Politisk kvarter) og samtaler av varierende tidslengde ved valgboden («stand-språket»). Og det er her partiprogrammene spiller en avgjørende rolle.

Hva er et partiprogram?
Noen partier opererer med et prinsipprogram og et arbeidsprogram, mens andre inkluderer alt i samme dokument. Arbeidsprogrammet presenterer først og fremst de politiske planene for neste stortingsperiode. De varierer i lengde – det korteste er SVs på 67 sider, og det lengste er Venstres på 122 sider. Utkastet til programmet lages av en komité, og det blir vedtatt på partiets landsmøte hvor delegater fra hele landet deltar og kan komme med endringsforslag. Allerede i utkastene foreligger det dissenser dersom det har vært uenighet innad i komiteen – det kan være et punkt som foreslås strøket eller lagt til, eller endringer i formuleringer.

Programmene består av kapitler med statusrapporter om tingenes tilstand, etterfulgt av punktlister med løsninger. Disse skal teoretisk sett være mulig å gjennomføre i løpet av fire år, dersom partiet sitter ved spakene. Altså nytter det ikke her å «stanse sult» eller «avskaffe kapitalismen». Små partier som neppe vil lede en regjering, kan likevel komme seg unna med mer, kall det, verdimessige punkter. For de største og mest sannsynlige regjeringspartiene til høsten er politikken gjennomgående mer konkret i sine språklige uttrykk. Disse partiene må i større grad forvente å stilles til veggs dersom de mislykkes med å gjennomføre planene.

For de mindre partiene er det likevel i de politiske kjernesakene – for eksempel innvandring, klima eller desentralisering – at innholdet i programmene kan bli viktig i eventuelle forhandlinger om samarbeid. Det er typisk disse punktene de presses på i media: «Hvordan kan dere samarbeide med X når dere sier at dere vil Y?». Derfor er språket viktigere enn man kanskje skulle tro, fordi det målbærer en forpliktelse. Om man så ikke får makt nok til å gjennomføre ett eneste punkt, må stortingsgruppa likevel vise partiet at de jobber for den vedtatte politikken.

Utover å være partiets mandat til sine folkevalgte medlemmer har programmene en kommunikativ funksjon overfor oss velgere. De færreste leser tekstene i sin helhet, men vi har, og skal ha, muligheten. Partiene plukker dessuten ut sentrale punkter fra programmet og presenterer dem i kortform på nettsidene sine, på løpesedler, i slagord og så videre. Dermed innkapsler programmene en kinkig innad-/utad-kommunikasjon som er særlig interessant å undersøke.

Virkelighetsforståelsen og det store «vi»
Når jeg har lest de ulike programmene, har jeg – tross mitt eget politiske ståsted – vært genuint nysgjerrig og nærma meg teksten slik jeg nærmer meg ei ny bok jeg skal anmelde. Jeg begynte med programmene til de største partiene og merka meg tidlig en fellesnevner i partienes fortellinger – virkelighetsforståelsen som danner bakteppet for politikken i Norge i dag. Vi kan kalle det en fortelling om trygghet.

Trygghet for morgendagen – tro på fremtiden er overskrifta til Arbeiderpartiets program, og etter en kort prinsipiell introduksjon av partiet kommer en beskrivelse av 2020-årene som «et tidsskille i Norge og verden». Med en sikker tone konstateres det at våre tider er prega av utrygghet i form av krig, kriminalitet og klimatrusler. Retorisk sett er det effektivt, fordi det appellerer til følelser og samtidig er nedtona. «Vi» brukes hyppig for å vise til en felles virkelighetsforståelse, altså en sannhet som språket understøtter med lite rom for tvil. Innbakt i dette «vi» er både velgeren og partiet, men partiet skilles også ut som en egen, rettledende instans: «Arbeiderpartiets viktigste oppgave er å lede Norge trygt i urolige tider.» Dette skaper en stødig rytme i teksten (Vi opplever dette – Arbeiderpartiet vil) som virker overbevisende og, ja, trygg.

Språket til de største partiene ligner språket i et horoskop: Det skal være spesifikt nok til at det treffer den enkelte, men generelt nok til at «den enkelte» kan være alle. Ser vi til Høyres arbeidsprogram, får vi den samme virkelighetsforståelsen, som er sporbar allerede i innholdsfortegnelsen: «Mer samarbeid og et sterkere forsvar», «En tryggere hverdag» og «Forberedt når krisen kommer». Der Ap som sittende regjeringsparti bruker formuleringer som «fortsette utviklingen av» og «videreføre», uttrykker Høyre seg ofte relativt til dagens situasjon: «Vi skal satse på mer […]» (min utheving), «skattene må ned og forutsigbarheten opp».

En gjennomgående styrke ved Høyres program er bruken av korte, konsise setninger og en nøktern tone som ligner den Ap benytter seg av. Ap har en retorisk fordel i at den planlagte politikken framstår som en trygg fortsettelse, mens Høyre og andre kan utnytte fordelen i å framstille seg som en motsats til status quo. Aps fordel kommer dermed også med en ulempe: De må poengtere problemer som må løses, og samtidig forsvare arbeidet de gjør nå. Dette åpner for hull i resonnementet. Hvordan forklarer man at det går godt i norsk økonomi, samtidig som man forklarer dyrtid? Det gjør de ikke, og det blir verken pedagogisk eller tilfredsstillende å lese.

Sidelinjas appell
Sjøl om Fremskrittspartiet størrelsesmessig er i samme bås som Ap og Høyre i henhold til meningsmålingene, bruker de et klart «utfordrerspråk» i programmet sitt. Fortellingen om trygghet ligger til grunn, men det litt tørre, saklige språket er erstatta av flere emfatiske uttrykk. Jeg liker at de umiddelbart posisjonerer seg ideologisk med en enkel definisjon av liberalisme, supplert med den muntlige formuleringen «Du skal få velge selv, ikke dyttes inn i en forhåndsdefinert pakke». Her ser vi et annet kjennetegn ved FrPs språkbruk, nemlig den direkte henvendelsen til et «du», hvilket – i tråd med deres prinsipper – tipper tyngdepunktet over på enkeltmenneskets agens, og bort fra partiets styrende rolle. De er også bedre enn de andre storpartiene i modereringen av stammespråk; man kan ikke ta for gitt at alle veit hva «trepartssamarbeidet» og «den norske modellen» refererer til. Til tross for disse styrkene er FrPs programutkast det mest rotete i oppsett og rekkefølge, og egner seg dårlig for sammenhengende lesning.

På den andre siden av spekteret har SV et av de ryddigste programmene, med tydelige overskrifter og en rett på sak-struktur. De bruker også et engasjerende språk som minner om en politisk appell: «Klart det er mulig å gjøre verdenssamfunnet mer rettferdig!». Iblant går det imidlertid litt fort i svingene, som med punktet «sikre at ungdommen ikke er arbeidsløse» (et tiltak for barnearbeid?), eller punktet «tenner hele livet» (tannhelse eller non-stop erotikk?). Ellers må de roses for at de meisler ut partiets hovedprioriteringer for de neste fire årene – skjønt, omfattende dissenser i komiteen viser at det ikke er enkelt.

SVs «appellspråk» finner vi også hos Rødt, et parti som har blitt mye pressa på ordlyden i prinsipprogrammet sitt, med henvisningen til «kommunisme». Nå er det «demokratisk sosialisme» som er rettesnoren for politikken i arbeidsprogrammet, men språket skiller seg fortsatt ut med den høye forekomsten av ordet «klasse». I og med at det er et såpass sentralt begrep, savner jeg en tydeligere definisjon av hva de egentlig legger i det. Det samme kan sies om ordet «kapitalisme», som for mange bare konnoterer et politisk system med økonomisk vekst og personlig frihet. Motpolen FrP viser at det fint går an å forklare grunnbegreper i kortform, og at man ved å posisjonere seg ideologisk framstår som et mer samfunnsformende alternativ enn en sum av enkeltsaker.

Det mest litterære programmet er Miljøpartiet De Grønnes, som innleder hvert kapittel med en visjon for 2045. Disse beskrivelsene er både abstrakte og konkrete, og de utgjør et friskt pust for partiprogramformatet:

Det er mer levende og myldrende dyre- og naturliv rundt oss. Vi bygger ikke lenger motorveier eller store kjøpesentre utenfor bysentrum, men skaper heller gode steder for både folk og natur, der vi har det vi trenger til våre daglige behov i nærheten. Loven verner naturen, som endelig vinner i møte med kortsiktige økonomiske interesser.

Språket drar leseren inn med visuelle scener og tilfører samtidig et lengre perspektiv på politikken. Perspektivet blir også uttrykkelig mer positivt, og får meg til å savne et lignende visjonært språk hos partier som SV og Rødt, som synes å ta for gitt hvordan for eksempel et mer «rettferdig» samfunn faktisk ser ut.

Trygghet i sentrum
Partiene Venstre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti har en noe annen stil enn de andre små og mellomstore partiene. De bruker hverken utfordrer- eller appellspråket, men ligger nærere storpartienes nøkterne tone. I Venstre-leder Guri Melbyes tale til landsmøtet vektla hun en ny retning i partiets skattepolitikk, med skattelettelser på lavere inntekter for de som jobber. Dette kommer ikke tydelig fram i programutkastet, og hva slags alternativ de tilbyr, er generelt noe ullent. Her har Sp og KrF en viss fordel i at partienes egenart – henholdsvis distriktspolitikk og det kristne verdisynet – gjenspeiles i programmene. Interessant i KrFs tilfelle – som sammen med SV har den mest leservennlige strukturen – er at ord som «kristen» forekommer sjelden, mens generell trosfrihet, personlig styring av egen hverdag og arbeid for fred er det som framheves.

Fortellingen om trygghet er langt framme hos disse tre partiene: Første kapittel hos Sp er «Trygg framtid i hele Norge», og slagordet til KrF er «Trygghet for hverdagen». I Venstres innledning trekkes det fram «store utfordringer» knytta til klima og trusler mot demokratiet globalt. Mindre framtredende er de interne truslene fra kriminalitet, som også nedtones hos partiene til venstre for Ap. Mens KrF har «hverdagen» i fokus, løfter Venstre blikket med slagordet «Framover», og politikken blir på sitt mest konkrete i tilknytning til europeisk samarbeid (les: «at Norge skal melde seg inn i EU»).

Sjøl om Sps nei til EU er tydelig og godt formulert, henger mye av programmet igjen i et slags «samarbeidsspråk» fra regjeringstida med Ap – den sosialdemokratiske ånden påkalles med det kjente slagordet «Gjør din plikt, krev din rett!». Jeg får et gjennomgående inntrykk av at programmet ikke reflekterer omstillingen partiet utvilsomt må gjennom etter regjeringsbruddet i vinter, og usikkerheten rundt hva vi får ved å stemme på dem, er kanskje mest presserende her – i kontrasten mellom program og virkelighet.

Samtidig formidler Sp et mer koherent svar på hvordan vi kan trygge Norge enn for eksempel Ap og Høyre. Der Ap påkaller ordet «tillit» som en bærebjelke i det norske samfunnet, som de vil styrke, har de ikke en like lettfattelig løsning for hvordan de vil gjøre det. Likeså er det noe diffust i Høyres tilbud om trygghet i markedet og internasjonale allianser, all den tid begge framstår som usikre størrelser i dagens verdenssituasjon. Sps uttalte fokus på norsk sjølråderett og lokaldemokrati er på sin side mye lettere for dem å sammenfatte og for oss å forstå.

Stille i båten
Innledningsvis stilte jeg spørsmålet «hvem overbeviser?», men jo mer jeg har forsøkt å svare, jo mer har jeg kjent at å lese et partiprogram har en lignende funksjon som det har for en kristen å gå i kirka. Sjøl en agnostisk velger bærer med seg et eller annet grunnsyn på samfunnet, en fortelling hen bevisst eller ubevisst vil søke å gjenfinne på papiret. Programmene er viktige, men mest for at menigheten skal bli styrka i sin tro. Likevel vil jeg oppfordre alle til å oppsøke disse dokumentene. Merk deg ting du er uenig i eller usikker på, diskuter det med venner – ta det opp med partiet! Slik kan programmene åpne for bredere politisk opplysning og debatt.

Partiene presenterer ulike løsninger og budskap, men samla sett kommuniserer de noe vesentlig ved dagens politiske situasjon. Jeg sitter igjen med en følelse av at vi lever i ei tid der alle identifiserer store trusler mot tryggheten, men at ingen helt klarer å møte dem. Spørsmålet «Hva vil dette ha å si?» går derfor igjen ved lesningen av alle programmene. På et vis er det noe betryggende med disse saklige punktlistene når verden framstår uoversiktlig. Samtidig kan vi trenge at enkeltsaker knyttes tydeligere til langsiktige visjoner, hvis vi skal føle at de neste fire årene virkelig betyr noe.