Kjernekraftens vår?

Få timer etter at jeg har skrevet ut tre bokmanus om energiproduksjon går strømmen. Jeg er hjemme i leiligheten min i Buenos Aires, hvor jeg har bodd det siste halve året, og gradestokken har krøpet opp til 38-tallet. Strømbrudd er ikke uvanlige i Argentinas hovedstad, hvor strømnettet sliter med å holde tritt med det voksende forbruket. Presset intensiveres i sommermånedene, når byens aircondition-anlegg durer for fullt. På særlig varme dager overbelastes nettet og går i sort.

Det treffer derfor en i forveien spent nerve når jeg kort tid senere åpner boken Energirevolusjonen og leser klimaforsker Bjørn Samsets dom over det «vestlige» energiforbruket. Energi er ikke bare en avhengighet, skriver Samset. For de fleste av oss er det «en direkte forbindelse mellom tilgang til energi og dette viktige, men vanskelig definerbare vi kaller «livskvalitet»» (s. 84). Her jeg sitter, noe beklemt i den fuktige ettermiddagssolen, og med et inneklima som blir stadig likere min egen kroppstemperatur, er det vanskelig å si seg uenig.

Sakens kjerne er denne: Vi har innrettet samfunnet til et energiforbruk uten historisk sidestykke. Men vi kan ikke fortsette å bruke de energikildene vi har gjort oss avhengige av, som i skrivende stund består av en voldsom overvekt av kull, olje og gass. Ikke kun fordi fossile energikilder er i ferd med å erodere biosfæren, men også fordi vårt moderne energiforbruk er bygget på en dypt asymmetrisk fordeling. Den skjeve spredningen av energitilgang er i ferd med å befeste og videreføre forskjeller i livskvalitet. Så hva gjør vi nå?

Vi trenger, ifølge Samset, intet mindre enn en energirevolusjon. Ettersom naturkrisen, klimakrisen og ulikhetskrisen er uløselig knyttet til energisystemet vårt, blir vi nødt til å starte med en fullstendig omlegging av hvordan vi produserer og forbruker energi. Fremtidens energiforsyning skal ikke bare være bærekraftig, men også sikker og tilgjengelig, i tråd med det veletablerte energitrilemmaet.

I møte med energitransisjonens herkuliske størrelse er det behagelig å bli holdt i hånden av en ivrig fysiker, og Samset leverer med denne boken en kyndig gjennomgang av utfordringen. De første hundre sidene av Energirevolusjonen er riktignok nærmest som et innføringsverk i fysikk. Først når leseren er grundig kjent med termodynamikkens andre lov, og forskjellen mellom effekt og kraft, går forfatteren riktig løs på fremtidens energiforsyning. Resultatet er noe trått, men drives frem av Samsets påfallende entusiasme, som gir seg til kjenne i setninger som denne: «Den gode nyheten er at å åpne panseret og kikke inn i motoren i energisystemet er både lærerikt og spennende» (s. 81). Det er oppløftende, skjønt en smule enerverende lesning.

I bokens andre del leverer Samset en grundig gjennomgang av alle energikildene vi har til rådighet. Et sentralt poeng er at all utvinning av energi fra naturen har kostnader, inkludert fornybar energi. Produksjonen og distribueringen av sol-, vind-, vann- og plantekraft er både areal- og materialkrevende, og krever dessuten store mengder kritiske mineraler, ofte med opprinnelse i etisk grumsete og geopolitisk sårbare verdikjeder. Altså peker forfatteren på et ofte oversett poeng i energidebatten: Det er ingen automatisk sammenheng mellom fornybar energi og bærekraft.

Det er befriende at kostnadsvurderinger spiller en beskjeden rolle i Samsets fornybarinnføring. Boken er heller strukturert etter følgende modell: først, hva er mulig? Deretter, hva er bærekraftig? Til sist, hva koster det hele? Ikke fordi pris er uvesentlig, men fordi det, som Samset skriver, ikke kan få være den eneste ledestjernen på energirevolusjonens himmel.

Likevel lugger det når forfatteren skriver at «markedet styrer, og velger det billigste alternativet» (s. 141), og antyder at historisk lave priser på vind- og solkraft vil føre til en sterk vekst i årene som kommer. Tvert imot har flere store energiselskaper, inkludert Equinor, BP og Shell, nylig kuttet i sine fornybarsatsninger. Tilsvarende ble EUs installerte solkapasitet i fjor mindre, for første gang på et tiår. Dette til tross for at fornybarteknologi, særlig solenergi, i dag er billigere enn noensinne.

Forklaringen ligger, ifølge samfunnsgeografen Brett Christophers¹, i forskjellen mellom kostnad og lønnsomhet. I en markedsstyrt energitransisjon må fornybar energi ikke bare være billig, men også mer lønnsom enn fossil energi for å være konkurransedyktig. Den tidlige fornybarveksten i det globale nord er et godt eksempel på dette. Utviklingen ble drevet frem av lukrative subsidieordninger, som førte til at inngangsbarrierene i fornybarmarkedet sank, konkurransen økte og prisene stupte. Men da subsidiene senere ble faset ut, var ikke avkastningen i fornybarsektoren hverken høy eller stabil nok til å kunne konkurrere med olje- og gass – til dels fordi fornybarmarkedet preges av svingende og volatile priser, men også som et resultat av priskonkurransen forårsaket av den samme subsidiepolitikken. Altså er det ingen automatikk mellom billig kraft og konkurransedyktighet. Denne nyanseringen, mellom kostnad og profitt, savner jeg hos Samset.

Problemet med væravhengig kraft
I motsetning til fossile energikilder er fornybare energikilder grunnleggende ustabile, det vil si væravhengige. På overskyede, vindstille dager, må energitilførselen derfor sikres med regulerbar kraft. I Tyskland har dette fenomenet blitt kjent som dunkelflaute, eller «den mørke stilla», i Samsets oversettelse, og avbøtes med reservefyring i kull- og gasskraftverk.
Hvilken energikilde kan fylle denne rollen i morgendagens energisystem? Inn kommer et av energipolitikkens mest betente stridsspørsmål – kjernekraften.

Samset er bemerkelsesverdig agnostisk i sin omtale av kjernekraft. Han skriver saklig og nøkternt om dagens reaktorteknologi, strålingsrisiko og «frykten for det ukjente», en frykt han selv knytter til oppveksten i Trøndelag i årene etter Tsjernobyl-ulykken, og som ifølge ham kom til å «dominere de fleste forsøk på å snakke saklig om kjernekraft i Europa i flere tiår fremover» (s. 194). Bokens mål er heller ikke å avslutte energidebatten, skriver han, men å legge et bredere faktagrunnlag for å føre den videre. Det aller viktigste er at vi utfordrer våre egne forestillinger og legger Samsets førende energiprinsipper til grunn – blant annet at vi må legge om fra dagens energisystem og innse all at energiutvinning har kostnader. Som politisk springbrett fungerer det helt greit. Men tvisynet gjør det også vanskelig å se noen opplagt vei videre.

Et forsvar for kjernekraften
Der Samset trår ganske forsiktig, virker derimot fysikerkollega Jonas K. Nøland langt mer skråsikker. I boken Energikrisen, som NTNU-professoren har skrevet i samarbeid med vitenskapsformidler, lege og kone Sara Nøland, leveres det et sterkt fundert forsvar for kjernekraftens rolle i energitransisjonen. Man kan spørre seg om kriseantydningen i bokens tittel vitner om en viss pessimisme, sammenlignet med Samsets revolusjonære lynne. Det går i så fall ubemerket hen. Energikrisen fremstår, i sin nukleære overbevisning, som en langt mer handlingsmanende bok.

Nøland innleder, i likhet med Samset, med en grundig gjennomgang av energidebattens sentrale konsepter. Målet er å «utruste» leseren, skriver han, mot en av de største barrierene for å delta i energidebatten, nemlig at «energi visstnok er vanskelig å forstå» (s. 15). Som et demokratisk verktøy er det et ganske empatisk grep, og som leser føler jeg meg unektelig mer beredt.

Særlig opplysende er det å lese om strømnettets oppbygging og infrastrukturelle begrensninger, som ifølge Nøland utgjør en betydelig flaskehals på veien mot et elektrifisert samfunn. Energitransisjonen er mer enn solcellepaneler og vindturbiner, den er også storskala nettutbygging, strømkabler, batterilagring og reservekraft på vindstille dager. Og der Samset gjerne starter med det globale, er Nølands tilgang til energikrisen langt mer lokal. Han begynner med husholdningene. Dette kulminerer blant annet i en sjeldent tilgjengelig gjennomgang av vår tids gordiske knute – strømprisen.

I likhet med Samset er Nøland opptatt av å se energispørsmålet fra et systemperspektiv. Et gjennomgående poeng er at strøm er ferskvare og må forbrukes i samme sekund som den produseres. Dette har viktige implikasjoner for hvordan vi setter sammen energiforsyningen, fordi en overvekt av væravhengige (variable) energikilder gjør forsyningen sårbar. Når vi planlegger for morgendagens energiforsyning, anbefaler derfor Nøland en velkjent sjablong fra ernæringsfysiologen – tallerkenmodellen.

Første del av tallerkenen bør består av variable energikilder, som sol og vind. Disse vil innimellom måtte støttes av regulerbare kilder, som vannkraft og batterilagret kraft. Til sist kommer den faste kraften. Historisk har denne blitt levert fra fossile kilder. På Nølands tallerken består den så godt som utelukkende av kjernekraft. Dette kommer vi snart tilbake til. Først blir vi nødt til å snakke om formen.

For om Samsets ivrige formidlingsstil går leseren på nervene, er det bare å ruste seg i møte med denne fysikerens hang for arbitrære sammenligninger. Hos Nøland ligner energikrisen «litt på en munn med dårlig helse», kjernekraft omtales som «energiens Batman» (Samset lander for øvrig på Voldemort) og nordiske ministres posisjon som energirådgivere i EU er «litt som når nordmenn gir skitips» (les: kyndige).

Tilsvarende akkompagneres bokens sentrale poeng med en rekke hyperpedagogiske illustrasjoner i Donald-font, signert Sara Nøland, som ofte støtter og forklarer teksten, men som innimellom bare repeterer den i et overtilgjengelig format. Intensjonen med både språkbildene og tegningene er unektelig god, men som leser føler jeg meg vel så ofte infantilisert som ivaretatt.

Alt dette er likevel til å leve med i lys av bokens mange positive bidrag. Nølands tekniske systemoverblikk og tilgjengeliggjørende tone er et velkomment bidrag til et tema som kan få selv de mest rakryggede av oss til å gi inn for kapitulasjonslysten. Særlig bokens to første deler, som gir en inngående problembeskrivelse av energikrisen, fungerer som klare veivisere inn i den politiske samtalen.

Bokens tredje og avsluttende del er viet til energikrisens løsning. Skal vi tro Nøland, finnes denne i økt energiproduksjon, energidiversifisering og – fremfor alt – kjernekraft. Utover å stå i særklasse som utslippsfri energikilde, vil kjernekraft være sikkerhetspolitisk klokt, lite ressurs- og arealkrevende, og attpåtil konkurransedyktig på pris, skriver han. Forfatteren går så langt som å hevde at en investering i kjernekraft ville gjort strømprisen så stabilt lav at det ville fjernet behovet for priskompenserende tiltak. Med kjernekraft ville Norgespris blitt overflødig, mener han.

Inn til kjernen og ut av frykten?
Dette er en konklusjon Nøland deler med kjernefysiker Sunniva Rose, som i fjor ga ut boken Inn til kjernen. Her argumenterer Rose, i likhet med Nøland, for at kostnadsindikatoren LCOE (levelized cost of energy) gir et feilaktig bilde av hva som gir billigst kraft på sikt. LCOE er hyppig brukt for å sammenligne prisen på ulike energikilder og gir, enkelt forklart, et mål på drifts- og utbyggingskostnader per kWh, fordelt på levetiden til et kraftverk. Både Rose og Nøland er ærlige om at kjernekraft ikke kommer spesielt godt ut i disse sammenligningene – de er bare ikke enige.

Roses kritikk mot modellen er todelt. For det første bygger LCOE på en diskonteringslogikk hvor kortsiktige investeringer verdsettes høyere enn omfattende prosjekter med lengre levetid. For det andre tar den ikke høyde for systemkostnadene av å levere strømmen fra produsent til forbruker.

Kort oppsummert: Selv om sol- og vindkraft fremstår konkurransedyktig på papiret, avhenger de i praksis av kostbare energilagringsløsninger, strømnettoppgraderinger og et robust reservesystem av regulerbar kraft. Det er, med andre ord, ingen automatisk sammenheng mellom et billig anlegg og billig strøm. Kjernekraft lider på sin side av høye utbyggingskostnader, men vil på sikt kunne levere både billig, sikker og stabil kraft, skal vi tro både Rose og Nøland.

Fysikernes uortodokse tilnærming til kostnadsberegning har ikke gått ubemerket hen. I etterkant av publiseringen har Nøland havnet i disputt med Fornybar Norge, som har kalt regnestykket hans «sterkt misvisende» og anklaget forfatteren for å drive med «mattemagi»². Siden har det regjeringsoppnevnte Kjernekraftutvalget konkludert med at den anslåtte langsiktige prisen på storskala kjernekraft vil kreve kraftpriser på mellom 130 og 220 øre kilowattimen for å være lønnsomme. Dette er atskillig høyere enn både det alminnelige prisnivået på kraft i Norge og Nølands anslag på 50 øre i snitt. Om kjernekraft skal bli en virkelighet i Norge, må enten kostnadene kuttes drastisk, eller staten må bidra med betydelige subsidier.

Faktaopplysning eller lobbyvirksomhet?
Sunniva Rose har de siste årene etablert seg i energidebatten som en av landets fremste forkjempere for kjernekraft. I dag er hun ansatt som kommunikasjonsdirektør hos Norsk Kjernekraft, et privat selskap som arbeider for å bygge og drifte små, modulære kjernekraftverk i Norge. Det kommer derfor ikke som noen voldsom overraskelse at Inn til kjernen leses som et uforbeholdent forsvar for kjernekraftens eksistensberettigelse i norsk kraftproduksjon. Over bokens knappe 200 sider gjennomgår Rose de mest utbredte fordommene mot kjernekraft – blant annet frykt, sikkerhet, geopolitikk og bærekraft. Målet hennes, skriver hun, er å bidra med et bredere faktagrunnlag inn i en debatt preget av engstelse og uvisshet. For det er, som Rose skriver, vanskelig å like noe man ikke riktig forstår.

Ettersom kjernekraften hos Rose selges inn fra første stund – parallelt med en noe halvhjertet introduksjon til energitransisjonens utfordringer – er innsalget hennes mindre overbevisende enn Nølands. Den avgjørende forskjellen mellom de to er at mens Nøland bruker størsteparten av sin bok på å utbrodere problemet, går Rose direkte til fasiten. Når Nøland til slutt presenterer sitt løsningsforslag, fremstår det derfor unektelig mer forankret og troverdig, selv om Rose også argumenterer godt for saken sin.

Selv har jeg lenge sittet på gjerdet i kjernekraftspørsmålet, riktignok med en gryende tilbøyelighet til å tenke på storskala atomspalting som et slags nødvendig onde. Etter å ha lest Nøland og Rose, merker jeg at noe har rikket seg i meg. Til sammen utgjør de to bøkene et teknisk solid, om enn økonomisk omstridt innlegg for kjernekraftens potensiale.

Det omstridte forbruket
Det som allikevel plager meg, er den påfallende mangelen på kritisk refleksjon omkring energiforsyningens egentlige drivkraft – selve forbruket. Både hos Nøland og Rose fremstilles en akselererende etterspørsel, særlig drevet av KI-tjenester og tilhørende datasentre, som nærmest naturgitt. Nøland går så langt som å anbefale en dobling av norsk kraftproduksjon, mens Rose kaller utviklingen uunngåelig all den tid vi lever i «åpne og demokratiske samfunn» (s. 178). Dette til tross for at undersøkelser viser at nordmenn er splittet i synet på om Norge bør satse på datasentre. Hos Samset behandles derimot forbruksveksten som langt mindre selvfølgelig. I motsetning til de to andre går han tydeligere inn for forbruksreduksjon som en del av løsningen.

De siste årene har det oppstått en uhyggelig tendens i energiforskningen. Fordi utbyggingen av utslippsfri kraft ikke holder tritt med etterspørselen, mener flere analytikere at vi er i ferd med å bevege oss fra energierstatning til energitilføyelse. I stedet for at utslippsfri kraft fortrenger fossile kilder, legger den seg ovenpå dem. Det er en urovekkende observasjon, som blir desto mer uhyggelig i et historisk øyeblikk hvor den globale temperaturøkningen er i ferd med å passere 1,5-gradersmålet.

En dag skal vi bevege oss ut av den fossile rusen. Men kanskje vil det være en god idé å lære seg å gå før man kan løpe.