Et oppslagsverk til krisetiden

Under COP28 i Dubai ble Espen Barth Eide stilt til veggs av en ung aktivist som konfronterte ham med Equinors deltakelse i det kontroversielle oljefeltet Rosebank. Hvordan kunne han forsvare at et norsk selskap hadde skaffet lisenser til et felt som ville forårsake utslipp tilsvarende verdens 28 fattigste land? «Disse beslutningene er opp til Storbritannias regjering», sa en tydelig brydd Barth Eide, før aktivisten påpekte at den norske staten tross alt er majoritetseier. «Men de opererer i markedet», kommenterte ministeren, før han hastet videre.

Svaret virker vel så sprøtt som forutsigbart. Det kan være vanskelig å svelge at Norge, dette sosialdemokratiske berget med sin hang til offentlig eierskap og statlig styring, opptrer så vingeklippet i møte med fossilmakten. Hvordan har det blitt sånn? Og om staten virkelig har underlagt seg markedskreftene, hvem er det da som tar beslutninger i klimaets navn?

Disse spørsmålene, blant flere, gir den norske forskeren og miljøaktivisten Bård Lahn seg ut på i boka Hvem bestemmer over klimaet?, med den passende undertittelen En kort bok om et nesten umulig spørsmål. For når utslippene fortsetter å øke, til tross for årevis med forhandlinger, kvoteordninger, sivilsamfunnsprotester og tilsynelatende samlende erklæringer, skyldes det først og fremst politiske og ikke naturvitenskapelige uenigheter, skriver forfatteren.

Boken plukker opp tråden fra Klimaspillet (2013), hvor Lahn fulgte det politiske spillet rundt FNs klimaforhandlinger. Da som nå var han opptatt av å utforske interessekonfliktene som står i veien for en bred klimamobilisering. Tolv år senere tar han enda et skritt tilbake, ut av de enkelte forhandlingsrommene og inn i de underliggende rasjonalene som styrer politikkutviklingen.

I bokens første kapitler introduserer Lahn fire forskjellige måter å forstå klimaproblemet på. De fungerer som tolkningsrammer for bokens andre del, som utforsker utviklingen i klimapolitikken de siste femti årene. Det som lett kunne kulminert i en høytsvevende teoretisk øvelse, forankres fortløpende av Lahns referanser til virkelighetens forhandlingsrom. Slik lykkes han langt på vei i å forklare klimapolitikkens (ofte innforståtte) ideologiske kløfter for et bredt publikum.

Den første forståelsesmåten er økonomenes. I en økonomifaglig forklaringsmodell beskrives klimakrisen som resultatet av markedssvikt, hvor prisen på utslipp ikke tilstrekkelig gjenspeiler skaden de forårsaker. Da blir statens rolle å fungere som en markedskorrigende aktør, for eksempel ved å ilegge avgifter på klimafiendtlig virksomhet. Denne modellen står i åpenbar konflikt med det Lahn kaller nord-mot-sør-modeller (forståelsesmåte nummer to), som fastholder at historisk rettferdighet, og ikke kun pris, bør være veiledende i overgangen til en fossilfri fremtid.

I den tredje forståelsesmåten, besnærende titulert «kapitalen mot folk flest», forstås klimakrisen som urokkelig forbundet med ulik fordeling av ressurser og makt. All den tid både klimarettferdighetsmodeller og kapitalismekritiske forklaringer ser klimakrisen som et symptom på en rigget[EUB1.1] verdensorden, gir det lite mening å adskille klimapolitikken fra den økonomiske politikken.

Motsatt vil man i Lahns fjerde forståelsesmåte, den teknologioptimistiske synsvinkelen, satse tungt på innovasjon uten å nødvendigvis endre de økonomiske strukturene som styrer ressursfordelingen. Fordi profitt forstås som en avgjørende motivasjon for entreprenørskap, bør staten tillate en viss grad av privat berikelse. Utover å feste overdrevent mye tiltro til fremtiden og tekoligarker i Silicon Valley, er fallgruven i dette prosjektet at ny teknologi har det med.å komme i tillegg til, heller enn å erstatte, den gamle. Og som Lahn skriver, har teknologioptimistiske løsninger en lei tendens til å føre til en økning heller enn en reduksjon i ressursforbruket.

I virkelighetens politikk opptrer disse stiliserte måtene å forstå klimapolitikk på sjelden som renskårne styringsprinsipper. Allikevel kan de langt på vei være nyttige verktøy for å bedre forstå de siste tiårenes klimainnsats. I bokens andre del viser forfatteren på et forbløffende tilgjengelig og kortfattet vis hvordan både den norske og internasjonale politikken kan oppsummeres som en årelang dragkamp mellom grunnleggende motstridende interesser.

Hva betyr det, for eksempel, at man under Rio-konferansen i 1992 landet på en erklæring som fastholdt at alle land har «et felles, men ulikt» ansvar? Denne tross alt beskjedne formuleringen ble et vendepunkt for en koalisjon av land i sør, som i lang tid hadde kjempet for å forankre forurenser-betaler-prinsippet i internasjonal klimapolitikk.

Fem år senere ble Kyotoavtalens innføring av klimakvoter et talende eksempel på økonomenes måte å forstå klimakrisen på. En beleilig institusjon for et oljeproduserende land som Norge, for i et kvotesystem vil det alltid lønne seg å kutte i sør, hvor klimatiltakene er billigere. Og som Lahn påpeker, var mange norske økonomer ivrige tilhengere av ordningen da den ble introdusert. Tretti år senere kan vi konstatere at Norge har nådd alle klimamålene vi har satt oss, fordi forpliktelsene så langt har vært mulige å innfri med kjøp av kvoter.

Av bokens mange sterke bidrag er nettopp utforskningen av det «norske klimaparadokset» særlig godt. Utgangspunktet er det samme som den svenske journalisten Lisa Röstlund nylig beskrev i boken Norgesparadokset (2025): Helt siden Brundtland-dagene har det vært en utbredt politisk selvforståelse om at Norge skal være et foregangsland i klimapolitikken. Samtidig nyter vi godt av rollen som en verdensledende eksportør av olje og gass.

Lahn skriver overbevisende om hvordan prinsippet om kostnadseffektivitet har bidratt til den kirurgiske adskillelsen mellom klima- og oljepolitikk. Klimakrisen ble forstått som en «kostnad man måtte unngå», heller enn en mulighet til å skape noe nytt. Altså kom klimapolitikken tidlig til å handle om å gjøre tiltakene billigst mulig, gjerne ved å flytte klimainnsatsen til andre deler av verden.

Motsatt var nabolandene våre Danmark og Sverige tidlig ute med å lage nasjonale strategier for å utvikle ny energi og industrivirksomhet. Man kan selvsagt innvende at det er lettere å lage progressiv grønn energi- og industripolitikk når man ikke har en oljerikdom å forvalte. Her ligger også paradoksets kjerne, ifølge Lahn, for petroleumsressursene har vært en avgjørende faktor for å forme rekkevidden i norsk klimapolitikk. Tjuefem år senere fremstår Barth Eides Rosebank-resonnement som et megetsigende eksempel på hva slags handlingsrom denne modellen har etterlatt staten med.

Kun ved et par anledninger går bokens breddeambisjoner på bekostning av dybden. Lahn beskriver for eksempel den tyske fornybarvendingen som et stort sett vellykket tilfelle av statlig styring, men unnlater å nevne motreaksjonene den har trigget. Hvilke politiske blindsoner har banet vei for den økende oppslutningen til politikere som det høyrepopulistiske Alternative für Deutschlands Alice Weidel, som omtaler fornybarsatsningen som et «monstrøst deindustrialiseringsprogram»? Jeg tviler ikke på at han har noe fornuftig å si om dette, jeg skulle bare ønske han tok seg tid til å gjøre det.

Hvem bestemmer over klimaet? er i det store og det hele en virkelig vellykket utforskning av det sprikende gapet mellom vitenskap og handling i klimasaken. Forfatterens ideologigranskende tilnærming er et effektivt grep i å belyse og tilgjengeliggjøre klimapolitikkens implisitte spilleregler. Og selv om Lahn ikke legger nevneverdig skjul på hvor han selv står, er dette en bok som allikevel bærer langt mer preg av forfatterens virke som forsker enn hans tidligere karriere som aktivist. Den inviterer til forståelse i langt større grad enn den forsøker å overbevise.

Når Lahn i tillegg besitter en særskilt evne til å skrive enkelt om intrikate politiske innforståttheter, har han begått den sjeldne bragd å skrive en lettlest bok om – nettopp – et nesten umulig spørsmål.