En stemning som vil verden vel

Det er noe umiddelbart tiltrekkende med Jenny Jordahls siste soloprosjekt. Alt etter et raskt første blikk på bokens forside står prosjektet klart for meg. Her vil leseren møte 25 småfugler og forslag til hvordan disse kan perles. Forsiden forteller også at dette er en bok der Jordahl står for både tekst og bilde. Og det liker jeg. Jeg liker når Jordahl følger egne ideer, når hun viser egen evne til å samle, sortere, analysere og formidle kunnskap.

Det skjer ikke så ofte, sist i 2022 med Er jeg snerpet? Det beste fra Alle kvinners 1938 (Gyldendal). I boken som er en collagepreget tegneserie, undersøker Jordahl første årgang av ukebladet Alle kvinners blad med tanke på hvordan samfunnet den gang mente kvinner burde være, og hvordan bladet lyktes med ambisjonen om å skape samhold mellom kvinner på tvers av bosted og klasse. Det er noe nerdete over et slikt prosjekt, og det står i kontrast til de mange andre bøkene om kvinner Jordahl har illustrert. Jeg tenker på de populære og prisbelønte feministbøkene hun har laget sammen med Marta Breen, og da spesielt på Kvinner i kamp. 150 års kamp for frihet, likhet, søsterskap! (Cappelen Damm, 2018) som er solgt til 28 land.

Umiddelbart er det kanskje ikke mye feminisme og motstandskamp over 25 småfugler du kan perle!. Men om man har fulgt Jordahl som natur-, miljø- og klimategner, vet man også at i bøker som Grønne greier. Om natur og miljø og sånt (Ena / Aftenposten junior, 2018) er det ganske ofte Ole (Mathismoen) som forklarer, og Jenny som spør eller har rollen som den litt naive. I lys av disse utgivelsene er 25 småfugler befriende lite belærende, og heller preget av en smittende insistering på det kuriøse og humørfylte.

Hva slags sakprosabok er 25 småfugler? Er det hobbybok eller naturfagbok? Kanskje er den mest av alt noe så uvanlig som en kombinasjon. Og nettopp det gjør den interessant eller aktuell for mer enn én type lesere. Mens andre perlebøker, som de mange av danske Anja Takacs, primært er ute etter å gi leserne eller perlerne estetiske klisjépregete mønstre til ulike høytider og merkedager, har Jordahl i sin perleaktivitet lagt vekt på den kunnskapen hun kan formidle om de 25 fuglene hun har valgt å ta med i boken. Slik har boken mer til felles med andre fuglebøker for barn og unge, som Erna Osland og Inger Lise Belsviks Venner med venger (Samlaget, 2012), der leseren også oppfordres til å bli en undersøkende observatør av sine nærmeste omgivelser. Og kanskje er fugl i vinden, for mens Jordahls 25 småfugler du kan perle! var nominert til Kultur- og likestillingsdepartementets pris for beste sakprosa for barn og unge i 2025, vant Marianne Gretteberg Engedal det samme departementets illustrasjonspris for Fugler du kan ha møtt (Ascehoug, 2025), en relativt tradisjonell oppslagsbok om fugler man kan se i Norge.

I likhet med andre nyere sakprosabøker for barn og unge er 25 småfugler utstyrt med flere posisjonerende peritekster der blant annet kontrakten mellom avsender og leser etableres. Før leseren kommer fram til første fugl og perleaktivitet, ønskes hen velkommen, blir forklart at fugler og perler er to av forfatterens favorittinteresser, får fyldig informasjon om hva som trengs av utstyr (brett, bakepapir, strykejern) og perler (blant annet et detaljer fargekart) og blir tipset om hvordan man kan skape en «koselig perlestemning» rundt aktiviteten.

Det er heller ikke sånn at boken er slutt etter at fugl nummer 25 er presentert. Alt etter hva som er leserens hovedfokus, gir Jordahl tips om hva perlefigurene kan brukes til, hvor, hvordan og når det er best å drive med fugletitting, og hva som er de ulike fuglenes favorittmat. I tillegg gir Jordahl en oversikt over kildene hun har brukt, og folk og foreninger hun har fått hjelp av underveis i arbeidet. Alle disse teksttypene er gjennomsyret av både et verbalt og visuelt overskudd, og av en stemning som vil verden vel. Leseren oppfordres til å sette på spilleliste med fuglekvitter når det skal perles, smil og glade noter finnes det mye av, og på en av de siste sidene roper en stillits til leseren (i en snakkeboble) at «vi sees ute i naturen!».

Selv om 25 småfugler ikke har et uttalt miljø- og bærekraftbudskap, bærer måten fuglene blir presentert på, preg av omsorg og artsrespekt. Kanskje kan vi si at det å kjenne til eller å kunne gjenkjenne fugler der vi bor, er en viktig forutsetning for å forstå og ta vare på miljøet og den verden vi er en del av.

Hver av de 25 fuglene presenteres på dobbeltoppslag. Og selv om hvert oppslag inneholder artsspesifikk informasjon, er oppslagene også preget av et tydelig og gjenkjennbart oppsett fra art til art. Øverst i venstre oppslag er artsnavnet skrevet med store bokstaver. Resten av venstre side er viet til informasjon om fjærdrakt, forskjeller på hann- og hunnfugl, hvor fuglen trives best, og hva den helst spiser. Høyre oppslag viser hvordan fuglen kan gjenskapes i perlebrettets rutemønster. Nederst finnes en oversikt over hvilke farger man har bruk for, og til høyre i oppslaget finnes alltid en liten ekstra perleaktivitet. Der er motivet som regel en detalj fra hovedillustrasjonen, som sommerfuglen blåstrupen liker å spise, billen tornskaten spidder for å spare, eller spyttedråpene toppmeisen bruker til å feste maten med rundt i skogen.

La oss se nærmere på ett eksempel fra boken: rødstrupen. Kanskje en av de mest ikoniske fuglene i barnelitteraturen, støtt og stadig avbildet uten nærmere grunn, men også helt sentral i en klassiker som Den hemmelige hagen (1911) av Frances Hodgson Burnett, der nettopp kontakten mellom rødstrupen og menneskene er et uttrykk for hvordan fellesskap på tvers av arter ideelt sett bør være. Hvilke av rødstrupens karaktertrekk velger så Jordahl å fremheve og formidle til leseren?

Fjærdraktens farger formidles i illustrasjonene, og fargen på de karakteristiske røde brystfjærene forsterkes ved at andre naturelementer i liknende farger plasseres sentralt og i sammenheng med fuglen. Jeg tenker da på soppen og rognebærene, men også på sneglen, særlig slik den er foreslått perlet i ekstraaktiviteten. I tillegg til den visuelle understrekingen av det røde brystet legger Jordahl vekt på to andre karaktertrekk som det ikke er like rett fram å lese ut av fuglens fremtoning. Det ene er fuglesangen, og det andre er fuglens mot. Om det første er det interessant å notere at Jordahl synes at sangen både er vakker «og nesten litt trist». Her tillater hun seg altså å presentere leseren for sin egen tolkning av fuglesangen, en tolkning hun også støtter opp under med lange noter og med å tegne inn en dråpe eller tåre fra fuglens øye.

Denne fremstillingen kan gi leseren inntrykk av at rødstrupen er en følsom fugl, og kanskje derfor også en fugl man skal være ekstra varsom i møte med. Men like etter må leseren revidere dette inntrykket, for da forteller Jordahl at selv om den er liten og søt, er den også «TØFF!» og «kan jage vekk inntrengere som er større enn den selv». Så kanskje er rødstrupen derfor både følsom og robust, kanskje er det noe av dette som gjør den til en barnelitterær fugl. I likhet med barn er den liten og sårbar, men også autonom og har handlekraft.

Og nettopp oppøving til aktørskap legger 25 småfugler godt til rette for. Boken kan fungere som en oppslagsbok, som høytlesingsbok og som aktivitetsbok. For den som velger å lese og perle seg gjennom boken, finnes det tid og rom for å kombinere visuell og verbal sansning med systematikk og taktilitet. Slik perler leseren seg inn i kunnskap sammen med formidleren.

Skulle jeg sette fram en litt trist tanke i all denne jubelen over den flersanselige tilgangen til kunnskap, er det at slike perler er et vanvittig plastprosjekt. Hvordan kan vi forsvare det eller håndtere det? Kanskje savner jeg bare en setning eller så der Jordahl reflekterte over dette eller oppfordret leseren til å være forsiktig så ikke perlene havner i naturen – eller til å være bevisst på hvilke typer perler man bruker. For visst finnes det perler i nedbrytbart materiale.