Et hav av perspektiver

Vi er midtveis i FNs havforskningstiår, som har mottoet «vitenskapen vi trenger for havet vi ønsker oss». I tillegg til vitenskapelig forskning kommer UNESCOS pedagogiske mål om ocean literacy, som innebærer å forstå hvordan hav og mennesker påvirker hverandre, bevissthet om havets utfordringer og verdimessige og emosjonelle relasjoner til havet. Noe denne havforståelsen ikke inkluderer, er historiske perspektiver, skriver Ellen Krefting og Gard Paulsen i siste kapittel av Havet. En idéhistorie. De spør: Hva går de som skal lære å forstå havet, glipp av da?

Boken er blitt til gjennom forskningsprosjektet «Maritime moderniteter: Havets kunnskapsformater», ledet av Krefting, som er professor i idéhistorie ved UiO, og vitenskapshistoriker Paulsen, som har samlet en internasjonal forskergruppe til prosjektet. Det står ikke hva som er skrevet av Krefting, og hva som er skrevet av Paulsen, men det fremstår enhetlig. Boken oppholder seg først og fremst i den vestlige verden og går mest i dybden fra tidlig moderne tid (fra ca. år 1500) og frem til i dag. Historien er ikke strukturert kronologisk, men ved hjelp av ideene om havet som truende, fritt, rikt og begripelig. Bokens fire deler er ment å vise hvordan ideene om havet har vært formulert og uttrykt, men også hvordan de har vært brukt, og hvilke konsekvenser de har hatt. Inndelingen fungerer godt og føles litt som en seilas frem og tilbake i tid, fra Norge, ut på havet, til andre havner, og så hjem igjen. Havet er rik på sitater og illustrasjoner, og viser oss hvordan havet faktisk og konkret har blitt fremstilt.

«Korleis byrjar det havet har endelause opphav» går igjen som et refreng i Alice Oswalds diktsamling Ingen¹. Hva finnes egentlig i havet, og hva symboliserer det? I «Det truende havet» er vi blant annet innom dikotomien mellom hav og land, urdypet (som Gud ikke skapte, men som var der allerede), flommer, sjømonstre og blekkspruter, og den danske Bergens-biskopen Erik Pontoppidan.

Den nederlandske humanisten og juristen Hugo Grotius’ Mare liberum fra 1609 formet forestillingen om det frie, åpne havet, som ikke kan eies eller underlegges noen. Det høres fint ut, men undertittelen «En avhandling om retten nederlenderne har til å drive handel i Ostindia» avslører pamflettens intensjoner. Retorikken rundt det frie havet har gjennom historien blitt brukt til å rettferdiggjøre ufrihet, og vi får se at frihet ofte går hånd i hånd med undertrykkelse. «Det frie havet» byr ellers på blant annet Norge som sjøfartsnasjon, pirater, trekanthandel og slaveri, lystseilas og flyktningbåter.

I «Det rike havet» finner vi mye fisk: fiskespisingens historie, tørrfisk og hanseater i Bergen, torsken som bevis på at havets naturlige rikdommer ikke lar seg styre av menneskelige ambisjoner, fiskerettigheter og overfiske, men også hvalfangst, tangbrenning, havgrenser, og havbunnens ressurser. «Det begripelige havet» byr på navigasjonskunst og navigasjonspoesi, loggføring, havstrømmer, møtet mellom praktisk erfaring og vitenskapelig kunnskap, økologi, akvarier og kart – til navigasjon, men også som tenkemåte.

Havet. En idéhistorie demonstrerer tverrfaglighetens nødvendighet, og særlig det detaljrike historiske materialet får skinne. Vi går i dybden på norsk lokalhistorie, forskning, ekspedisjoner, båtturer og tegninger, og det føles som vi får eksklusiv tilgang til informasjon vi nok ellers hadde måttet grave lenge etter. Vi kommer tett inn på enkeltmenneskers bidrag, skjebner og overtredelser, fra antislaveriaktivist Olaudah Equiano til den bergenske fiskeillustratøren Thorolv Rasmussen, via kjente og ukjente navn som alle blir betydningsfulle.

Flere deler og kapitler innledes med et historisk nærbilde, fra munkene i Westminster Abbey som skal ha fått i seg 6000 kalorier om dagen, til en 14 år gammel gutts skrivebok «Navigation eller Styrmands Kunst. Udregnet og Indzifret efter Herr Professor Lous Skatkammer, af mig Knudt Oppen Heidemark om bord på Fange Skibeth Bahama ved Chatam i Engeland i Augusti 1810».

Mye er også rettshistorie, og fortsatt ser vi hvordan havets rettssammensurium kompliserer alt fra flyktningkrise til fiskerettigheter og havbunnens ressurser. Bokens analyser er gode, men noen steder skulle jeg ønske de fikk mer plass, at vi kunne oppholde oss lenger i det tolkende og reflekterende. Med tanke på hvor detaljert det historiske materialet er, kunne man kanskje tillatt seg å bruke mer tid på å samle de idéhistoriske trådene.

Visuelt sett har det blitt gjort en grundig jobb. Havet er rikt illustrert, blant annet med kjente og mindre kjente malerier, kart, fine arkivfotografier og vitenskapelige tegninger. Illustrasjonene får den plassen de fortjener og er velkomne pusterom i en bok som såpass rik på informasjon og kilder. Fraværet av fotnoter er bra for leservennligheten, selv om det kanskje tar litt mer tid å lete seg frem til referansene, som er listet opp etter sidetall og med stikkord bakerst. Overskudd og fortellerglede preger boken, og forfatterne lykkes i å formidle og tilgjengeliggjøre omfattende forskning. Det er mye å ta til seg i Havet, men siden den verken blir akademisk eller veldig abstrakt, har boken noe å tilby enhver med interesse for historie, havet eller kysten.

Som det fremgår i boken, har kunnskap om havet sjelden vært et mål i seg selv, men forankret i et ønske om å beherske, eller økonomiske, politiske eller militære interesser. Da er det oppløftende å lese om «blå humaniora» og kritiske havstudier, der man forsøker å «tenke med havet» og oppløse etablerte, landbaserte tankestrukturer. Bokens tema, kilder og historiske nedslag er hovedsakelig hentet fra den vestlige verden, understrekes det innledningsvis. Spredte eksempler fra andre steder, for eksempel Salomonøyene, minner oss på at menneskets tilnærming til havet også kan se annerledes ut, mer holistisk, ydmyk eller tillitsfull.

Noe som også blir nevnt, og problematisert, er EUs forskningsambisjon om å skape en levende kopi av havet, en såkalt «digital tvilling», som skal fungere som en «tenkende havplanet», noe liknende Stanisław Lems Solaris. Det høres spennende ut, men er vanskelig å se for seg, og vil den komme til å gagne havet?

Etter å ha lest alle eksemplene på vår instrumentelle og egoistiske tilnærming til havet får jeg lyst til å gå enda lenger i perspektivskifter og kritiske forskyvninger. Hva kan vi få ut av å se på havet som subjekt, slik blant annet kunsten tillater? Kategorier som «Det truende havet» og «Det begripelige havet» gir selvsagt rom for å utforske det mystiske eller det ubegripelige ved havet, men kunne man gått så langt som å tilegne det gåtefulle eller forunderlige havet en egen seksjon?

Noe av det fine med bokens oppmerksomhet på enkeltpersoner er at det i individet nettopp er plass til undring og en intim relasjon til naturen og havet. Det ser vi også i kunsten, og bokens litterære referanser er vellykkede og illustrerende, for eksempel når «Det truende havet» både innledes og avrundes med Øyvind Rimbereids dystopiske fremtidsdikt Solaris korrigert. Poesien er en velegnet sjanger ikke bare for å utforske relasjonen mellom menneske og hav, men også for å nærme seg selve havet.

Blant de litterære referansene finner vi ellers kjempeblekksprutens rolle hos Victor Hugo og Jules Verne, og havet som litterær metode hos Virginia Woolf. Vi kan også lese om musikkduoen Drexciyas oseaniske futurisme. Eksempler fra litteraturen og kunsten minner oss på alle de andre, mindre instrumentelle måtene mennesker har forholdt seg til havet på. Og ikke minst på havets egen påvirkning, hva havet gjør med oss.

Krefting og Paulsen skriver om hvordan den franske historikeren Jules Michelet (1798–1874) skapte et poetisk språk for havets eksistensielle forbindelser. Han mente blant annet at «havet er en stemme», og kritiserte massakreringen av havets pattedyr, uten respekt for havet som sammensatt og livgivende enhet. Havet. En idéhistorie er full av påminnelser om at vi er fanget i systemer som hindrer oss i å «lytte til havet» og vår egen kunnskap. Vi vet at havet er truet, men har gjort oss avhengige av å utnytte og forurense det, og mye skade har skjedd i kunnskapens navn.

Miljøbevissthet og økologisk tenkning er ikke noe nytt. Det er heller ikke diskusjon, bekymring, konflikter, kryssende interesser og reguleringer – det har eksistert gjennom de fem hundre årene boken konsentrerer seg om, skriver Krefting og Paulsen. Men historie gjør oss også obs på blindsoner og feilberegninger. Dessuten er den vår beste kur for endringsblindhet, som gjør at vi ikke registrerer endringer fordi de skjer gradvis. Slik kan vi innse alvoret i Helen Rozwadowskis «dagens hav er et menneskelig hav». Og at historisk analyse, og humanistiske og samfunnsvitenskapelige tilnærminger, er nødvendig for å «skape havet vi ønsker oss» og skjønne hva vi holder på med. Her er Havet. En idéhistorie et strålende bidrag – rik, dyptpløyende og tilgjengelig.