Om én bok kunne forandre verden
I artikkelserien Blindkjøpsordningen kaster vi lys over innkjøpsordningen for ny norsk sakprosa. Les mer om prosjektet her.
Oppdragsbrev til Blindkjøpskomiteens representant Eirik Høyer Leivestad
En av de følgende tre bøkene ble innkjøpt etter vedtak i vurderingsutvalget for ny norsk sakprosa 11. mars 2026. Som representant for blindkjøpskomiteen skal du ved hjelp av en trippel-bokanmeldelse vurdere og begrunne:
a) Hvilken av de tre bøkene tilfredsstiller best kriteriene i innkjøpsordningen for ny norsk sakprosa, og burde dermed være innkjøpt?
- Ragnhild Enoksen og Svein Lund. Kampen om Nussir. Gruve eller fisk og rein i Repparfjorden?. Forenkla forlag, 2026
- Dag O. Hessen. Framtiden er deg. Seks veier til et bedre liv for planeten og oss. Humanist forlag, 2026
- Markus Lohne Hustad. Birøkterens år. En fortelling om summing og samfunn Cappelen Damm, 2026
b) Tilfredsstiller noen av de andre to bøkene også ordningens kriterier, og burde dermed også vært innkjøpt?
Kvalitets- og relevanskriteriene utvalget følger, er om boken
- framstår som et helhetlig litterært verk
- har god nok språklig, formidlingsmessig og håndverksmessig kvalitet
- har gjennomgått nødvendig redaksjonelt arbeid
- bidrar til samfunnsdebatt, tilfører kunnskap eller stimulerer til faglig interesse og refleksjon
- presenterer nye tanker eller en ny litterær form, eller behandler temaer som i liten grad er tatt opp i bokform tidligere
Ordningen har tre kategorier for avslag:
- Boken ble ikke prioritert innenfor budsjettet, men ville blitt det med andre økonomiske rammer.
- Boken oppfyller ikke kravene til kvalitet eller relevans.
- Boken er ikke omfattet av ordningen.
Rapport fra Eirik Høyer Leivestad: Blindkjøpskomitévedtak nr. 3, 2026
Jeg lover på tro og ære og mitt gode navn som skribent og menneske at jeg ikke har tittet eller sniktittet i vedtakslistene til innkjøpsordningen for ny norsk sakprosa eller på annen måte har tilegnet meg eller blitt tilfalt informasjon om de følgende tre bøkenes innkjøpsstatus.
Verden blir varmere, våtere og villere. Som om ikke det daglige nyhetsbildet var nedslående nok allerede, kan bare tanken på klodens tilstand ta motet fra de fleste og de beste. Hva skal vi gjøre? Hvilke bøker bør vi lese? Og til saken: Hvilken bok bør kjøpes inn i 623 trykte eksemplarer og 150 e-boklisenser, for å spres til det vidstrakte landets folkebiblioteker og slik bidra til den allmenne opplysning – eller beredskap, som det kalles i dag?
Blindkjøpsordningen har gitt meg i oppdrag å stille dette ubarmhjertige spørsmålet i møte med tre relativt ferske norske sakprosabøker. Til felles har de nettopp natur- og miljøtemaet: Markus Lohne Hustads Birøkterens år. En fortelling om summing og samfunn er utgitt av Cappelen Damm, Dag O. Hessens Framtiden er deg. Seks veier til et bedre liv for planeten og oss er utgitt av Humanist forlag, mens Ragnhild Enoksen og Svein Lunds Kampen om Nussir. Gruve eller fisk og rein i Repparfjorden? er utgitt av Forenkla forlag. Som vi kan se med en gang, foregår konkurransen på tvers av vidt ulike deler av Bok-Norge. Det ene forlaget er Norges største. Det andre er såkalt mellomstort og utgir ifølge egne nettsider mellom åtte og tolv titler i året. Det tredje har ikke egne nettsider, og jeg hadde aldri hørt om det før.
I utgangspunktet nærer jeg en viss sympati med sistnevnte. Det skyldes ikke bare en trang til å heie på underdogen. Jeg har i ti år vært medredaktør i småforlaget H//O//F, og jeg har gitt ut tre sakprosabøker på småforlag: Lord Jim Publishing og Vagant. Erfaringsmessig er det ingenting som tilsier at de små ikke kan måle seg med de store når det gjelder kvalitetsbevissthet, redaksjonell innsats eller kritisk mottakelse. Distribusjon, derimot, er nær sagt en håpløs kamp når man står på utsiden av kartellet.
La meg lufte det som et litteraturpolitisk innspill: Hei, dere i innkjøpskomiteen! Det finnes en så rik og god flora av uavhengige småforlag i dette landet at budsjettprioriteringer burde begunstige små og idealistiske aktører som leverer litteratur på høyt nivå. For disse forlagene betyr innkjøp alt: dekkede kostnader, landsomfattende distribusjon, mulighet til å utgi flere bøker. I Norge har vi med innkjøpsordningene utviklet en eminent litteraturpolitisk mulighet til å opprettholde mangfoldet som disse forlagene sørger for. Synes jeg.
Kamp til siste kapittel
Også tematisk er det noe som tilsier at Kampen om Nussir kan score nok underdog-poeng til å holde helt inn. Boka fremstår som en rapport fra frontlinjen av en langvarig miljøkamp som krysser over i kampen for urfolksrettigheter. Nussir er navnet på et fjell sør for Repparfjorden i Finnmark, der selskapet Nussir ASA i nærmere 20 år har vært pådriver for å åpne kobbergruve. Til tross for betydelig motstand og miljøfaglige innsigelser fikk selskapet konsesjon til gruvedrift i 2019, noe som har ført til en serie sivil ulydighet-aksjoner og tidvis intense kamper på flere arenaer. Bokas forfattere, Ragnhild Enoksen og Svein Lund, er begge brennende engasjert i saken og har fulgt den gjennom mange år.
Dessverre må jeg innrømme at det ikke er så enkelt å bli glad i denne underdogen. Man skal helst ikke skue boka på hårene, men etter omslaget å dømme er dette en kjøter uten stamtavle. Innpakningen er lite innbydende, og bedre blir det ikke når jeg kikker inni. Hvert tematiske nedslag og hver gjenfortalte hendelse er illustrert med fotografier av høyst varierende kvalitet. Teksten er satt i to spalter, noe som underbygger det umiddelbare inntrykket av at Kampen om Nussir har noe katalogaktig over seg. Jeg blir ikke med en gang overbevist om at dette er «et helhetlig litterært verk», som det heter hos Kulturrådet. Ved nærmere lesning viser førsteinntrykket seg ikke å være riktig, men heller ikke helt feil.
Ikke at forfatterne har gjort slumsete arbeid. På velinformert og uhyre samvittighetsfullt vis gjengir Enoksen og Lund Nussir-konfliktens bakgrunn og utvikling. Vi kommer tett på mange av aktørene, alt fra aktivister fra Natur og Ungdom via lokale fiskere og reindriftsutøvere til Nussir ASAs mangeårige direktør Øystein Rushfeldt. Forfatterne trekker historiske linjer som kaster lys over sakens ulike sider. De varter opp med glimt fra kobberutvinningens historie så vel som lokalsamfunnets erfaringer med fornorsking, sentralisering og rovdrift på ressurser. De beskriver en tilbakevendende strid mellom miljøvern og miljøødeleggende virksomhet i området, og plasserer Repparfjorden i en sammenheng som ikke bare gjenlyder av Alta- og Mardøla-aksjonene, men også ser den lokale kampen som del av en global kamp for naturvern mot overforbruk.
Kampen om Nussir er på sitt mest lovende når Enoksen og Lund løfter blikket på denne måten. Men det blir med noen tilløp her og der, før vi igjen trekkes inn i den konkrete sakens villnis av informasjon. I gjengivelsen av hendelsesforløp kan leseren danne seg et pent bilde av et livskraftig norsk folkestyre, slik det utspiller seg mellom reguleringsplaner og konsekvensutredninger, høringer og folkemøter, underskriftskampanjer og sivilsamfunnsmobilisering. Men Kampen om Nussirs svakhet er at den både i utforming og innhold ligner en oppflesket informasjonsbrosjyre mer enn en sakprosabok.
Jeg tar meg i å ønske at materialet og historien ble presentert i en annen form. Noen dramatiserende grep og en mer effektiv utporsjonering av vesentlige fakta kunne nok ha løftet Kampen om Nussir til det oppflammende kampskriftet den ønsker å være. Slik boka fremstår, er det som om forfatterne blir så opphengt i sakens mange detaljer at de mister målet av syne. Alt er veldokumentert og grundig, men språklig fargeløst og mettet med saksopplysninger. Resultatet er et svært informativt dokumentasjonsarbeid, sikkert nok verdifullt for dem med særlig interesse for saken og området. For de av oss som skal vurdere hvorvidt boka «har god nok språklig, formidlingsmessig og håndverksmessig kvalitet» til å bli prioritert for blindkjøp, faller den igjennom.
«Siste kapittel er ikke skrevet», står det på slutten av Kampen om Nussir. Vel, 260 tospaltede sider er nok for meg. Jeg skal fortsette å heie på underdogen mot storkapital og ekstraktivisme, men jeg kommer ikke til å lese siste kapittel. Boka må jeg dessverre gi avslag i kategori 2: «oppfyller ikke kravene til kvalitet eller relevans».
Klok bok
Den profilerte biologen Dag O. Hessen står bak en rekke sakprosatitler, innbefattet brageprisvinneren Verden på vippepunktet fra 2020 (Res Publica). Hans nye bok Framtiden er deg. Seks veier til et bedre liv for planeten og oss kan ikke kritiseres for å henge seg for mye opp i detaljene. Også denne boka handler om miljøkamp, men den rommer knapt flere faktaopplysninger enn det som er strengt nødvendig for å bygge opp under et argument eller en betraktning. Hessen har oppnådd det fortrinnet at han kan støtte seg på sitt eget navn: Han vet hva han snakker om, og han kan regne med at leseren vet at han vet. Som erfaren og dyktig formidler vet han dessuten en del om de tekniske detaljenes nytte og unytte for målet om å vekke engasjement.
Framtiden er deg presenteres som en «bok for deg som er bekymret for klima og natur, men føler deg maktesløs». Hessen vil snu apati og håpløshet til handling og håp, samtidig som han medgir at en realistisk vurdering av verdenssituasjonen og fremtidsutsiktene gir utfordrende kår for optimisme. Grepet hans er å sette vårt kollektive ansvar og nødvendigheten av endring i sammenheng med den enkeltes behov for livsmening. De seks veiene undertittelen forespeiler oss, presenteres i form av spørsmål å tenke over: 1) Hva er et meningsfullt liv for deg?, 2) Hvor langt fram i tid tenker du?, 3) Hvor langt kommer du på en tredemølle?, 4) Går flyet allikevel?, 5) Er det bare jeg som bryr meg?, 6) Finnes det gode vippepunkter?
Med disse spørsmålene inviterer Hessen leseren til å finne frem til en holdning som kan omsettes i handling. På sett og vis er dette en selvhjelpsbok skrevet med hensyn til verdens tilstand. Hessen er ikke så opptatt av å fortelle leseren hva hen konkret kan gjøre, for eksempel ved å liste opp klimavennlige valg i hverdagen. I stedet for å rette seg til forbrukeren i oss, appellerer Framtiden er deg til vår filosofiske side. Filosofisk skal her forstås i vid betydning: Vi reflekterer alle over egne handlinger og valg, og vi har behov for å kunne rettferdiggjøre dem moralsk og føle at de gir mening. Hvordan kan vi forene disse behovene med vår bevissthet om klodens tilstand og vårt kollektive ansvar for den? Først og fremst er dette en klok bok, der Hessen gir måten vi tenker på, forrang over hvordan vi handler.
Sant å si vet vi jo allerede hva vi bør gjøre. Hessen går inn for å pirke i tankemønstrene som ledsager de handlingsmønstrene vi strever med å bryte ut av, for eksempel resonnementet om at «hva jeg gjør, spiller ingen rolle i det store bildet». Han gyver løs på den kyniske rasjonaliseringen, som at vår maktesløshet i møte med klimakrisen skyldes menneskets mangler, og poengterer at menneskenaturen like gjerne gir grunn til optimisme.
Kortsiktighet og prioritering av konkurranse over samarbeid skyldes ifølge Hessen en svikt i det rådende økonomiske og politiske systemet, ikke en svikt i vår natur. På den annen side kan vi med henblikk på dette systemet oppnå det han kaller gode vippepunkter: Når tilstrekkelig mange endrer handlingsmønster, vil utslaget bli merkbart på systemnivå. Som en håndbok i tenkning for klima- og naturkrisens århundre kan Framtiden er deg kokes ned til et budskap om at problemet og løsningen befinner seg på samme plan, og at det aldri vil være for sent: «Hver tidels grad temperaturen kan holdes nede, og hver kvadratkilometer natur som kan spares, er en seier.»
Den knapt 100 sider lange boka er øst av den produktive forfatterens lange virke som formidler. Innen Hessens forfatterskap vil den neppe bli stående blant de mest sentrale. Men boka gjør det den skal på en god måte: Kort og effektivt lykkes Hessen i å informere uten å skremme, og å ansvarliggjøre leseren på motiverende vis. Man kan nikke bekreftende til hvert ord. Jeg mistenker at denne opplevelsen vil deles av de aller fleste som finner på å lese Framtiden er deg. Slik sett åpner boka kanskje ingen nye øyne, men den kan være god å ty til om fortvilelsen blir overveldende, eller man leter etter argumenter som kan imøtegå ens indre eller en ytre kyniker.
Å bie etter forandring
Markus Lohne Hustads sakprosadebut, med tittelen Birøkterens år. En fortelling om summing og samfunn, er en miljøengasjert bok som mestrer å finne balansen mellom lokale praksiser og globale perspektiver, minutiøse beskrivelser og generelle betraktninger. Som om han først hadde lest Hessens oppfordring om å søke livsmening i aktiviteter som gagner natur og miljø, har Lohne Hustad funnet sitt kall som birøkter på hobbybasis.
Birøkterens år åpner in medias res med det illevarslende kapittelet «Mars. Biedød», der birøkteren åpner de overvintrede kubene og oppdager at ett av tre bifolk har bukket under i løpet av vinteren. Fra velskrevne, tidvis maleriske fremstillinger av sin virksomhet som birøkter på Tveten andelsgård på Tveita i Oslo bretter Lohne Hustad så ut de store sammenhengene. Han presenterer det verdensomspennende og mystiske fenomenet biedød, forklarer bakgrunnen for at det har utviklet seg til et mulig katastrofescenario, og oppdaterer leseren på hva forskere har å si om saken.
I Birøkterens år tar hvert kapittel utgangspunkt i en kalendermåned. Vi får innblikk i birøkterens typiske aktiviteter i den aktuelle måneden, mens forfatteren spinner ut en tematisk tråd som gjerne har en eller annen forbindelse til den samme måneden. Kapittelet for mai starter for eksempel med arbeidernes dag og blir en anledning til å diskutere bikuben som klassisk metafor både for arbeiderbevegelsen og for samfunnets lagdeling, før det løper videre til industrialiseringens innvirkning på moderne birøkt. Februar-kapittelet, der biene igjen ligger i vinterhi, starter med opplysningen om at St. Valentin var birøktens så vel som kjærlighetens skytsengel, før vi ledsager forfatteren med medbrakt honninggave til en venns bryllup, fulgt av en lang utlegning om honningens tradisjonelle rolle som fruktbarhetssymbol og seremonielt innslag i ritualer. Noen ganger blir jeg overrasket over at dette grepet i det hele tatt fungerer. At Lohne Hustad lander på beina i hver måned, skyldes at han skriver godt og vet å røkte sitt materiale.
Med smittende entusiasme inviterer han leseren til å ta del i lidenskapen. Jeg kan se for meg at det ville være en givende opplevelse å bli med Lohne Hustad til andelsgården, for å bistå ham i birøktens gjøremål mens han strør om seg med snutter om honningens kulturhistorie og bienes biroller i oldtidsmyter. Forfatteren har miljøfaglig bakgrunn og fremstår som vitenskapelig anlagt og velorientert, samtidig som fascinasjonen hans for det mytiske og fortryllende ved biene stadig veller frem. Det er i spennet mellom disse to at Lohne Hustad trer frem som en innsiktsfull og inspirerende økolog, som har funnet en forankring for sin verdensanskuelse og sitt miljøengasjement i et konkret og praktisk virke. Med forfatterens ord handler det om «følelsen av å være en del av en symbiose, i et samspill med tusenvis av bier som subtilt kommuniserer med deg gjennom lyd, lukt og oppførsel.»
Birøkterens år sprudler av formidlingsglede, noe som gjør den leseverdig selv for dem med lunken interesse for birøkt. Foruten å «framstå som et helhetlig litterært verk» og ha «god nok språklig, formidlingsmessig og håndverksmessig kvalitet», er det liten tvil om at den «har gjennomgått nødvendig redaksjonelt arbeid» og «stimulerer til faglig interesse og refleksjon». Jeg er ikke sikker på om den «behandler temaer som i liten grad er tatt opp i bokform tidligere», men forfatterens tilnærming og stil gir i hvert fall temaene han behandler en distinkt signatur.
Lohne Hustad viser en overbevisende evne til å veve birøktens praktiske virke inn i sammenhenger som strekker seg fra sivilisasjonens historie til planetens tilstand. Resultatet er en ansporende bok for dem som vil leve og tenke økologisk. Og vil vi ikke alle det?
Vedtak
Blindkjøpskomiteens vurdering:
Jeg spør Prosas redaktør, samfunnsøkonomen Roman Linneberg Eliassen, om det er mulig å utvide blindkjøpsbudsjettet. Her sitter jeg med to titler som i henhold til kriteriene burde kjøpes inn. Strengt tatt er det dødt løp. Men det er visst ikke så enkelt å endre reglene. «Du kan i hvert fall gjøre et poeng ut av det i teksten», sier han. Det nytter ikke å insistere, eller be om en mer demokratisk behandling av anmodningen, for eksempel ved å gå gjennom Prosas redaksjonsråd. Jeg trenger ikke engang å spørre økonomen for å høre svaret: Vi kan ikke gi ad hoc-dispensasjoner. Da kommer alle til å kreve det. Mer penger til alle, liksom. Skal vi bare la det regne oljepenger og drive opp prisene enda mer? Tenk det!
Det er sannelig ikke enkelt å sitte i Blindkjøpskomiteen. Jeg har kun råd til én av tre titler. Beklager, Hessen. Du leverer solid selv med venstre hånd, men alt – alt! – tatt i betraktning, må du finne deg i å bli nedprioritert i denne runden. Mens Kampen om Nussir har fått avslag i kategori 2, får Framtiden er deg avslag i kategori 1: «Boken ble ikke prioritert innenfor budsjettet, men ville blitt det med andre økonomiske rammer». Birøkterens år blir kjøpt inn, riktignok med en viss bismak, men slik er blindkjøpsordningens jernlov: Vi kan ikke kjøpe inn alle.
Da gjenstår det bare å si gratulerer til birøkter Markus Lohne Hostad. Måtte blindkjøpet bibringe videre skrivelyst og positive bivirkninger.
Innkjøpsordningens vurdering:
Kampen om Nussir av Ragnhild Enoksen og Svein Lund ble innkjøpt.
Både Dag O. Hessens Framtiden er deg og Markus Lohne Hustads Birøkterens år fikk avslag med begrunnelse 1: «Boken ble ikke prioritert innenfor budsjettet, men ville blitt det med andre økonomiske rammer».
