Et viktig tilskudd til litteraturen
Prosa starter en ny artikkelserie som kaster lys over innkjøpsordningen for ny norsk sakprosa. Les mer om prosjektet her.
Oppdragsbrev til Blindkjøpskomiteens representant Frode Molven
En av de følgende tre bøkene ble innkjøpt etter vedtak i vurderingsutvalget for ny norsk sakprosa 27. oktober 2025. Som representant for blindkjøpskomiteen skal du ved hjelp av en trippel-bokanmeldelse vurdere og begrunne:
a) Hvilken av de tre bøkene tilfredsstiller best kriteriene i innkjøpsordningen for ny norsk sakprosa, og burde dermed være innkjøpt?
- Jørn Øyrehagen Sunde: Forsvarstale for eit vondt menneske. Rett, samfunn og kvinner på 1700-tallet. J. M. Stenersen, 2025
- Birgit Skarstein og Ingeborg Senneset. Så mye hadde jeg, så mye mistet jeg, så mye fant jeg. Bonnier, 2025
- Harald Utter. Bjørn Sundquist. Et portrett. Press, 2025
b) Tilfredsstiller noen av de andre to bøkene også ordningens kriterier, og burde dermed også vært innkjøpt?
Kvalitets- og relevanskriteriene utvalget følger, er om boken
- framstår som et helhetlig litterært verk
- har god nok språklig, formidlingsmessig og håndverksmessig kvalitet
- har gjennomgått nødvendig redaksjonelt arbeid
- bidrar til samfunnsdebatt, tilfører kunnskap eller stimulerer til faglig interesse og refleksjon
- presenterer nye tanker eller en ny litterær form, eller behandler temaer som i liten grad er tatt opp i bokform tidligere
Ordningen har tre kategorier for avslag:
- Boken ble ikke prioritert innenfor budsjettet, men ville blitt det med andre økonomiske rammer.
- Boken oppfyller ikke kravene til kvalitet eller relevans.
- Boken er ikke omfattet av ordningen.
Rapport fra Frode Molven: Blindkjøpskomitévedtak nr. 1, 2026
Jeg lover på tro og ære og mitt gode navn som skribent og menneske at jeg ikke har tittet eller sniktittet i vedtakslistene til innkjøpsordningen for ny norsk sakprosa eller på annen måte har tilegnet meg eller blitt tilfalt informasjon om de følgende tre bøkenes innkjøpsstatus.
Den prisbelønte rettshistorikeren Jørn Øyrehagen Sunde forteller i denne boken om tjenestejenten Kari Knutsdatter, som i 1734 anklages, dømmes og henrettes for å ha drept fire av barna sine og bidratt til å drepe elskerens kone. Rettssaken ble ført på Utne i Hardanger, og hun ble henrettet i Tingviken like ved. Sunde ønsker å forstå og rehabilitere henne. Materialet boken bruker, er tingbøkene fra samtiden. Boken er vakkert designet og illustrert med fantastiske utsnitt i hovedsak av maleren Catharine Kølle, flott tilpasset framstillingen.
Det er tre sjangere i boken: 1) forsvarstale, 2) fortellingen (om rettssaken og forbrytelsen) og 3) eksempler/enkelthistorier fra tingbøkene som brukes til å lage scener og belegg for fortolkninger.
Sunde tar her delvis forsvarsadvokatens rolle (en rolle han for øvrig forteller den interessante historien til, i Danmark-Norge). Tittelen, åpningen og slutten er i tråd med forsvarstalen. Baksideteksten vektlegger fortellingen: «denne gnistrande og urovekkande forteljinga» og «kven var ho, eigentleg».
Det er noen aldeles strålende scener og skildringer i denne boken. For eksempel følges øvrigheten i båten på vei over fjorden til rettssaken, og denne scenen brukes til å løfte fram en verden av relasjoner og rang, interesser og muligheter. Det blir et speil for hele samfunnet. Den siste i båten er sorenskriverens skriver, en stilling som har tvunget seg fram fordi sorenskriveren har så mye å gjøre. Den er lite prestisjefull og tones ned – samtidig som det er skriveren som har skapt kildene.
Sundes evner minner meg om at beskrivelser er en grunnleggende del av historieskrivingen, forut for forklaringer. Vi får en følelse for tingbøkenes virkelighetstilknytning:
Tingbøkene var med på tingreisa i ei kiste. Vi må tenkja oss at vengebåten i 1868 vart trekt opp i naustet under tingstova på Utne. Kista med tingbøker vart henta ut frå vengen bak i båten, og løfta ut medan sorenskrivar, fut og skrivarar gjekk i land. På begge sider av tingstova låg det båtar med folk som hadde sove natta over, og no på morgonen satt og åt under seglet …
Dette er utsøkt skrevet. Og rettsoppgjør er gode kilder for historieskriving, kjent spesielt fra mikrohistoriske klassikere som Natalie Zemon Davis The Return of Martin Guerre (1983), Emmanuel Le Roy Laduries Montaillou (1975) og Peter Henningsen og Ulrik Langens Hundemordet i Vimmelskaftet – og andre fortællinger fra 1700-tallets København (2010).
Den dominerende formen i Sundes bok blir etter hvert eksemplene. De er assosiative og anekdotiske, og siden de også har funksjon som belegg, blir de så mange at de tidvis stanser fortellingen. På side 110 kommer en lovnad om at nå blir Kari Knutsdatter «hovudpersonen i denne forteljinga». Men det blir hun dessverre ikke. Mange av eksemplene har ikke direkte forklaringskraft i hennes historie, men har beskrivelseskraft i forhold til samfunnet den gang.
Eksemplene pensles ut, mens selve storyen fortelles på en oppstykket, gjentagende og lemfeldig måte. En fortelling bæres av kronologi og årsak–virkninger, men forsvinner i et stort overskudd av materiale. Det er et rikt og interessant tidsbilde, men boken er fortalt som om alt føyer seg inn i fortellingen om denne ene. Alt stoffet er ikke del av Sundes prosedyre. Men metateksten i boken leder oss til å tro det.
Det er heller ikke nok kildemateriale til at hun kunne blitt en hovedperson. Derfor ser jeg for meg at Sunde som har «levd med» henne i «snart ti år», har blitt bergtatt av sitt eget materiale og tenker at alt føyer seg inn i fortellingen om henne. Det gjør det ikke. Vi vet nesten ingenting om henne.
Boken formidler svært mye interessant stoff, for eksempel hvordan rettssystemet endrer seg, særlig med pietismen fra 1730-årene. Han gir oss tidvis lange linjer og oversikt, men samtidig støter vi på større begreper som «ortodoksi», «pietisme» og «opplysning», med mellomformer som «proto-opplysning». Disse begrepene er litt lite definert og litt innforstått fortalt – og opptrer som udiskutable enheter, på linje med epokebetegnelser som har satt seg. (Som narren i en Woody Allen-scene fra middelalderen sier: «Vi må skynde oss å knulle, for snart kommer renessansen, og da må vi male!»)
Forfatteren strever med å holde tråden i et vell av materiale. Strevet kan oppfattes som at han i fortvilelsen over å vite så lite om Kari Knutsdatter drar fram alternative overflødighetshorn. Enkeltbitene i dramaet brukes til å fortelle om deltemaer som delvis må sies å oppløse dramaet.
Det er to utfordringer med eksempler: slutningsmessig (bygge påstandene på) og narrativt. Vi får bittesmå opplysninger fra selve saken og til hver av disse et svulmende antall andre eksempler og sidehistorier. Men for å få vite prisen på en årelating trenger vi ikke en anekdote om hvordan prisen var i et annet tilfelle.
Kari Knutsdatter kjøpte rottegift fra apoteket i Bergen. Denne opplysningen fører oss til at frø også kunne kjøpes der, og så følger fire sider om urtehager. Det er praktfullt og kunne blitt en egen bok, men i denne boken faller leseren av. Når fortellingen opptrer, synes oppskriften å være: en dramatisk setning som tar oss inn igjen i dramaet, men så overtar formularet «i ei sak X frå X».
Er det juristens glede over presedens som er med på å forklare gleden over antallet parallelle eksempler?
Om man gir opp fortellingen og den forsvarstalen gjelder, og hengir seg til ønsket om en beskrivelse av det som finnes i tingbøkene, blir boken en fest.
Til slutt skriver Sunde at Kari Knutsdatters historie er «tidløs og universell». Dette kan kobles til baksidetekstens påstand om at «livet og valet hennar [kan] tene som ein spegel vi kan sjå oss sjølve i, og gjere oss merksame på kjeldene til vondskap i vår eiga samtid». Her er forsvareren ute i et normativt ærend. Men Kari Knutsdatter er interessant og forståelig nettopp fordi hun ikke er tidløs eller universell. Og om hun er tidløs og universell, har han jo ikke rehabilitert dette ene, konkrete, partikulære, en gang levende mennesket han ville forsvare.
Selvbiografien til Birgit Skarstein handler om et liv før og etter at hun ble lam i deler av kroppen – og om perioden før hun visste utfallet.
Som helt ung førte et hopp ut i tropisk vann til at ankelen hennes nesten ble revet av, og beinet ble deretter infisert av en sjelden kjøttetende bakterie. Etter en marerittaktig hjemreise fulgte innleggelse og et utall operasjoner. Under en av operasjonene førte en feilsatt spinalbedøvelse til varig lammelse.
Skademengden, uhellene og vendingene underveis er nesten ufattelige. Men etter å ha kommet seg gjennom det, som man sier, ble hun toppidrettsutøver i roing og langrenn. Hun kom på landslaget som 12-åring, vant EM, VM og verdenscuper og ble verdensmester og verdensrekordinnehaver. Underveis bidro hun til utvikling av teknikker og utstyr og forskning som kom flere idretter til gode.ning og mestring, trinn for trinn. Vi tas med på livet som rullestolbruker. Hun var ung voksen og på full fart på vei inn i alle de erfaringene som venter. Beskrivelsene og refleksjonene rundt det å bli stanset og måtte klare seg på helt nye måter er verdifulle og noe en sjelden leser om.
Beretningen er skrevet av en som ikke gir seg. Hun er nesten ufattelig handlingsrettet og virksom. På et kurs for å lære seg å bruke rullestol er mindfulness-timene det eneste hun sliter med. Skarstein er en rollemodell, en å hente inspirasjon fra.
Innledningsvis skriver hun ydmykt:
Håpet er at det jeg selv har opplevd, på godt og vondt, sammen med andres erfaringer og fagkunnskap, kan komme godt med for noen.
Fortellingen hennes yter heldigvis motstand mot å brukes på enkle måter. Hun har et gjennomgående blikk for at hennes rasjonelle og «positive» møte med utfordringene ikke er noe som skal eller kan tres over hodet på andre – folk er ulikt innrettet. Noen forsvinner inn i seg selv, grubler. Skarstein forteller om en pasient på Sunnaas som ble sittende og se på huset til legen som feilbehandlet henne på Google Maps. Noe av det tristeste er å lese om det høye antallet selvmord blant folk med lignende skader.
Den selvbiografiske formen er en egnet form. Overføringsverdien ligger ikke på setningsnivå, men på fortellingsnivå – og dermed handler det om forståelse, ikke om slagord. Den må beskrive, gå i detalj om hvordan det var, vise fram åpenhet, usikkerhet og vendinger underveis. Det konkrete stoffet gir motstand mot generaliseringer. Og en god selvbiografi handler om mer enn selvet; den handler også om kontekster, fellesskap og betingelser.
Gjennom beskrivelser og episoder lærer leseren om leddsans, førlighet og kroppsbevissthet, mening og mestring, trinn for trinn. Vi tas med på livet som rullestolbruker. Hun var ung voksen og på full fart på vei inn i alle de erfaringene som venter. Beskrivelsene og refleksjonene rundt det å bli stanset og måtte klare seg på helt nye måter er verdifulle og noe en sjelden leser om.
Selvbiografien er skrevet i samarbeid med Ingeborg Senneset, og det er et godt valg. Måten den er skrevet på, vitner om et tett samarbeid. I de sterke sykdomskapitlene merkes også Sennesets utdannelse som sykepleier.
Skarstein nevner selv at hun leste Dagfinn Enerlys erindringer fra etter at han ble lam. Det er verdifullt for offentligheten å ha en selvbiografisk skildring av historien til en av våre få offentlig kjente rullestolbrukere. Sånn sett er boken et viktig tilskudd til litteraturen.
Boken målbærer viktig kritikk av Skiforbundet og Olympiatoppen på vegne av paraidretten, som ikke sponses, ikke får premiepenger, får feilvarer i premie og utøverne opplever å måtte sitte på et eget rom under feiring av mesterskap. Skarstein måtte legge opp fordi Paralympics-satsingen ble skjøvet til side og hun ble fratatt trener.
Boken er tidvis noe ordrik og har detaljer og sidespor som nok kunne vært kuttet i, men dette er ingen vesentlig innvending.
Et portrett av en av Norges aller fremste skuespillere gjennom tidene er en god idé. Portrett er best når det er distanse – det gir plass til vurderinger, diskusjoner, kritikk og begrunnet skryt. Og det er en god idé at det er en historiker som skriver – da kan en nettopp se objektet utenfra, i lys av en historisk og samfunnsmessig kontekst.
Harald Utter er ekspert på forholdet mellom bedrifter og samfunn. For et glimrende utgangspunkt for en kunstnerbiografi! Men i denne boken tar subjektet opp all plass, på en måte som overflødiggjør alt om sentrum og periferi, sør og nord, klasse, og kald krig eller hva skuespill er. Boken er egentlig tett på en selvbiografi. Det er Bjørn Sundquist selv som er kontekst. De fleste steder det står «Bjørn» kunne det stått «jeg».
Så kan en si at Bjørn Sundquist er et svært godt eksempel på at myter stemmer. Og selvsagt er det noe romantisk i historien hans, det er motgang i det å komme sørover fra Finnmark og med delvis samisk bakgrunn utfordre det etablerte, stive og foreldete institusjonsteateret. En mengde trøtte konvensjoner må en kvitte seg med for å spille naturlig og moderne. Men naturlighet, realisme og ekthet er også en stil. Og også Bjørn Sundquist lærer seg noe og mestrer noe, han har teknikker og et fag det finnes forgjengere i.
Skuespill handler ikke bare om å utlevere seg selv, men også om å ha evnen til å være en annen. Selv om Sundquist søker og egner seg til spesielle roller fordi han er den han er, så skjer det noe i møtet med noe som nettopp ikke er ham selv. Han er flink til å være en annen.
Depresjon og fyll er ikke grunnen til at han er en så formidabel skuespiller – han har et talent og et fag han mestrer til fingerspissene.
En rolle er noe mer og annet enn en selv. Jeg tenker at mye god kunstforståelse gikk tapt med romantikken som tankegods – all den gode Ludvig Holbergs innsikt i at maskerader, roller, masker, ferniss, det ytre, ikke er noe tragisk, men nettopp et spillerom.
I boken blir det meste av skolelæring «ytre» motstand mot et demonisk geni. Det er først og fremst snakk om å hente ut fra seg selv eller noe høyere som en står i forbindelse med. Derfor er det mindre fokus på forbilder og eksempler enn på Sannheten, høyere enhet, det uuttalte, osv.
I en slik beretning helliggjøres all lidelse og motgang og alle feiltrinn. Det er det indre dyret på fylla som gir resultater. Talentet kobles til depresjon. En forenklende romantisk dikotomi etableres: på den ene siden er alt som er kunstig, tilgjort, illusjon, ytre, tvangstrøye, staffasje, kopi, konvensjon, herming, konstruert, påtatt, de andre, normer, rammer. På den andre siden står «ekte» og «nært». Men dikotomien er fattig – den «negative» siden er jo en herlig oppramsing av alt man kan spille på.
Skuespillet er klokere enn skuespilleren, slik teksten er klokere enn forfatteren.
Bjørn Sundquist er også en leser av interessante forfatterskap, men i boken blir alt han leser redusert til uttrykk for behov i hans kunstnersjel. Beckett leses fordi han også var deprimert. Hamlet er først og fremst interessant fordi han byr på en skuespillers selvforståelse. Men det Sundquist fikk til med Beckett, er hendelser der både en intuisjon for og en analyse av tekstene ligger til grunn.
Det har nok vært en krevende nesten-selvbiografi å skrive, og det kan bidra til romantiseringen. Romantikk kan også være en snarvei. Stilmessig er det mange klisjeer og pompøse vendinger («meislet inn i ryggmargen»).
Tidvis skriver forfatteren spot on. Relasjonen til foreldrene og samarbeidet med regissør Stein Winge er fint skildret. Det er en fryd å bli minnet på alt Bjørn Sundquist har gjort, spesielt filmografien, som fortsatt er mulig å se. Utter kan levere effektive portretter, for eksempel av Sundquists mor, som risses flott opp, hun er motsigelsesfull på en troverdig måte. Det er også eksempler på at han viser omgivelsene og historien, sted og geografi. Men det blir overskygget av romantiseringen som topper seg når skuespiller Pål Sverre Hagen siteres med noen betraktninger lagt til dekket på Nesoddbåten:
Bjørn har jaktet den enhjørningen et helt liv. Dette mystiske og uimotståelige. Han er enhjørning-jegernes skytshelgen, kraftdyr og sjaman.
Hva skuespilleri er, bør kanskje ikke uten videre besvares av skuespillere.
Vedtak
Blindkjøpskomiteens vurdering:
Som representant for Prosas blindkjøpskomite gjør jeg følgende vurdering:
Av disse tre titlene er det Skarstein og Sennesets som best svarer på kravene den selektive ordningen for innkjøp av sakprosa legger opp til. Denne boken er helhetlig og gjennomarbeidet formmessig, den bidrar til samfunnsdebatt og tilfører kunnskap og refleksjon – og behandler et tema som i liten grad er tatt opp i bokform tidligere. Vurdering: innkjøpt.
Utters bok om Bjørn Sundquist faller dessverre gjennom: Formmessig har den en uavklart framstilling mellom selvbiografi og portrett. Kvaliteten «språkleg, formidlingsmessig og handverksmessig» er ikke god nok. Vurdering: avslag 2.
Jørn Øyrehagen Sundes bok har klare mangler som «heilskapleg litterært verk», men den svarer på flere av ordningens kriterier (behandler et tema som i liten grad har vært beskrevet tidligere, og kan sies å bidra med nye tanker og refleksjon). I en ordning med mer midler kunne det vært tillatt å feile på interessante måter – og nå som boken foreligger, kan den og temaene dens diskuteres. Vurdering: avslag 1.
Innkjøpsordningens vurdering:
Skarstein og Senneset ble innkjøpt.
Både Sunde og Utter fikk avslag med begrunnelse 1: «Boka blei ikkje prioritert i årets budsjett, men ville blitt det med andre økonomiske rammer.»
Frode Molven var sjefredaktør i et forlag som for åtte–ni år siden hadde en idé om et portrett av Bjørn Sundquist med en annen forfatter, som ikke ble noe av.
